Foto: FlickrCC, Senterpartiet

Norges høyrepopulister sitter i Regjeringen. Ikke i Senterpartiet. Publisert:

Påstandene om populisme og sammenlikningen med Trump er useriøse.

Det er ikke alt som er populært som er populisme. Det er heller ikke særlig lurt å sette den merkelappen på alt man ikke liker. Senterpartiet, for eksempel.

Vi har de siste ukene vært vitne til en underlig kampanje, der fremtredende folk på høyresiden – inkludert statsministeren – forsøker å fremstille Senterpartiet som et populistisk parti, og partiets leder Trygve Slagsvold Vedum som Norges svar på Donald Trump.

Erna Solberg anklager Vedum for «rå populisme», basert på en uenighet om bensin- og dieselpriser. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) velger uttrykket «rein populisme».

Kan Senterpartiet karakteriseres som et populistisk parti?

Civita-leder Kristin Clemet stiller i en tekst i Aftenposten spørsmålet «kan vi få en norsk Trump?» og gjør en ifølge seg selv «nøktern vurdering» når hun konkluderer med at «den norske trumpismen» finnes på begge sider av midtstreken, og at Senterpartiet er den ene av dem.

Hun følger opp med bombastisk å slå fast at Senterpartiet har «den strengeste innvandringspolitikken» i Norge, noe som er langt fra virkeligheten. Det er Senterpartiets kritikk av «eliten i byene» og ulvesaken som er hovedbakgrunnen for alle anklagene.

La oss kikke litt nærmere på anklagene. Kan Senterpartiet karakteriseres som et populistisk parti?

Populisme som periferiens kamp mot sentralisering

Økende mistillit mot mainstream politiske partier og media er et viktig stikkord for å forklare høyrepopulismens fremvekst i dag. Men historisk har populismen også kommet til uttrykk som periferiens kamp mot sentralisering og «etablissementet» i hovedstaden.

Anders Ravik Jupskås, (C-Rex), kaller det for «periferi-populisme». Eksempler på dette i Norge så vi under folkeavstemningen mot EF og senere EU.

Cas Mudde, en av Europas fremste eksperter på populisme, kaller det for «Agrarian populism» – med referanse til bevegelsen «Narodniki» tilbake på 1870-tallet, og US American People’s Party omtrent på samme tid. Ifølge ham er det lite agrarpopulisme i det postindustrielle USA og Europa i dag, men han nevner franske Poujadists, det nederlanske Farmer Party, som eksempler.

Slik skiller Senterpartiet seg fra populismen

I Norge er Senterpartiet det nærmeste vi kommer periferipopulisme, men det skiller seg tydelig fra populisme-begrepet slik vi forstår det i dag, av tre grunner:

1. Sp fremstiller ikke seg selv som de eneste reelle representantene for folket.

Det er ikke slik at kritikk av eliter i seg selv er populisme. En kritisk holdning til de som har makt, både den økonomiske og politiske eliten, er selvsagt helt legitimt og et sunnhetstegn for et demokrati.

Et kjennetegn for populister at de alltid sier at de, og bare de, er de genuine representerer for folket. Alle andre er mot.

2. Sp setter ikke svake grupper opp mot hverandre.

I motsetning til høyrepopulistene, som har en ekskluderende og stigmatiserende retorikk mot minoriteter, er Senterpartiet vennlig innstilt.

De gir ikke minoriteter skylden for samfunnsproblemer. De har et sterkt sosialt engasjement og er opptatt av å bekjempe økende ulikhet. De sprer ikke frykt for at flyktninger vil ødelegge Norge, men engasjerer seg for å lykkes med integrering i Norge.

Der finansminister Siv Jensen (Frp) oppfordret kommunene til å si nei til flyktninger, har Senterpartiet ivret for bosetting og integrering også i distriktene, der de har hovedtyngden av sine velgere.

3. Sp fremmer ikke mistillit mot medier.

En like viktig målskive for populister som eliten, er media. Populister er tilhengere av mer direkte demokrati, derfor tar de ofte til orde for folkeavstemninger. De er skeptiske til langsomme og indirekte prosesser med «forstyrrelser» fra media.

Grunnen til at Facebook og Twitter er populære virkemidler for populister, er at de muliggjør slik direkte representasjon. Igjen ser vi ingen tegn til at Sp har et konfliktfylt forhold til redaksjonelle medier, de tvert imot tydelige forsvarere av en fri presse.

Useriøse påstander og sammenlikninger

Senterpartiet gjør det ualminnelig godt på meningsmålingene om dagen, og det er både naturlig og legitimt at andre partier derfor bruker tid og krefter på å kritisere dem. Det tåler både Senterpartiet og debatten. Men påstandene om populisme og sammenlikningen med Trump er useriøse.

Istedenfor å klistre feilaktige merkelapper på Senterpartiet, bør man i stedet anerkjenne at dette handler om politikk.

Istedenfor å klistre feilaktige merkelapper på Senterpartiet, bør man i stedet anerkjenne at dette handler om politikk.

Dagens regjering har gått inn for en massiv sentraliseringsreform. Det har vakt sterkt engasjement og viser at sentrum – periferi dimensjonen fremdeles står sterkt i Norge. At flere velgere da snur seg mot Senterpartiet, er logisk.

Oppblomstring av høyrepopulistiske partier

Senterpartiet har alltid vært en sterk forsvarer mot sentralisering og for lokal selvbestemmelse. Det forsvaret er kanskje viktigere enn noen gang.

Jeg er ikke alltid enig med Senterpartiet, men de gjør en uhyre viktig jobb i norsk politikk. I land etter land ser vi at folk i distriktene opplever at de etablerte partiene ikke lytter, ikke forstår dem og fører en politikk som ikke er i deres interesse.

Dette har ført til en oppblomstring av høyrepopulistiske partier som skaper sterke fiendebilder og som polariserer den politiske debatten.

Jeg er ikke alltid enig med Senterpartiet, men de gjør en uhyre viktig jobb i norsk politikk.

Vi skal være glade for at velgere som ikke føler seg hørt av makta i Oslo har et konstruktivt sted å snu seg til for å få gjennomslag.

Istedenfor feilaktig å karakterisere Senterpartiet som Trumpister og populister, bør statsminister Erna Solberg (H) og andre på høyresiden være mer opptatt av det som skjer i deres egne rekker.

Tidligere justisminister Anders Anundsen (Frp) satte fyr på Tønsberg blad da han ikke likte innholdet. Integrerings- og innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) uttalte at høy innvandring «gjør henne bekymret for sine barns framtid». Hun skriver blogginnlegg om angrep fra «feministeliten» og føler seg negativt forskjellsbehandlet av mediene.

Her er jeg enig med Dagsavisens Hege Ulstein som sa «selvsagt er det en forskjellbehandling. Mediene er klart mer kritiske til dem som sitter i regjering, det er de som sitter med makten».

Innvandringspolitisk talsmann og stortingsrepresentant Mazyar Keshvari (Frp) skrev nylig i Aftenposten at folk «takket være direkte kanaler i sosiale medier våknet og gjennomskuet mediene og deres systematiske forsøk på å skape oppfatninger, holdninger og reaksjoner på falske premisser».

Norges høyrepopulister sitter i regjeringen. De er ikke med i Senterpartiet.

 

Kronikken er skrevet av Marte Gerhardsen og stod først på trykk i Aftenposten 1. mars 2017.

VI ANBEFALER OGSÅ..

  • Populistenes tofrontskrig

    Hvordan kan liberalismens fyrtårn i Europa ha frembragt Geert Wilders? Sylo...

    Les mer...
  • Historisk feilsteg av danske sosialdemokrater

    Den nye lederen i det danske sosialdemokratiske partiet, Mette Frederiksen, er...

    Les mer...
  • Ernas populister

    I år hadde vi budsjettkrise. Om ikkje lenge kan vi risikere tillitskrise.

    Les mer...
  • Populisme i praksis

    Sylvi Listhaug vil ta kontantene fra asylsøkerne, og erstatte det med...

    Les mer...
  • Populistisk vind i Europa – Hva står på spill og hvordan respondere?

    Populisme kan være en motvekt til elitemakt, men kan også bidra til å...

    http://www.tankesmienagenda.no...