Trenger Norge en klimalov?
I februar 2015 la regjeringen fram nye mål for norsk klimapolitikk for 2030. Målene er også Norges bidrag inn mot klimatoppmøtet i Paris i desember i år. Innholdet er sikret flertall i Stortinget gjennom forhåndsforhandlinger med samarbeidspartene Venstre og Kristelig Folkeparti.
Regjeringen legger i forslaget opp til at Norge blir en del av EUs klimapolitikk som har mål om å kutte klimagassutslippene med minst 40 prosent fra 1990-nivå innen 2030. Selv om en slik avtale vil innebære at Norge bidrar til store utslippskutt i EU, er det usikkert hvor mye av dette som skal skje hjemme. I klimaforliket er det slått fast at to tredjedeler av våre kutt skal skje innen¬for egne landegrenser. I sin nye Stortingsmelding om en felles klimapolitikk med EU svarer ikke regjeringen på hva de mener er rett ambisjonsnivå for kutt hjemme når klimaforliket går ut i 2020.
Det som er omtalt som en ambisiøs klimapolitikk har så langt ikke vært nok. Mens de skulle gått ned, har klimagassutslippene i Norge i stedet økt med 3,7 prosent siden 1990. Det er på tide å se på hvilke muligheter som finnes for å ansvarliggjøre norske politikere og forvaltning i større grad enn i dag. En klimalov kan være et slikt virkemiddel. Tankesmien Agenda mener en forpliktende lov kan bidra til å rydde opp i et fragmentert regelverk, synliggjøre hvilke utslipps-kutt som skal tas hjemme, skape forutsigbarhet både i politikken og næringslivet, og bidra til at klimautfordringene ikke blir et problem vi skyver foran oss.
Selv om Norge inngår en avtale med EU er det ingenting i veien for å ha ambisiøse mål og forpliktende mekanismer også på hjemmebane, slik en rekke andre EU-land har i dag.
