Foto: FlickrCC, Roy Arild Nilsen|

Klimapolitikken må ut av tåka


Klimaavtalen i Paris gir ingen automatikk i at det kommer et grønt skifte her hjemme. Sterkere lut må til. Norsk klimapolitikk må ut av tåka. Nylig kunne vi lese at Norge har nådd klimamålene vi forpliktet oss til i Kyoto-avtalen. Det vil si: «Det endelige regnskapet viser at vi har oppfylt løftene våre, selv om utslippene til slutt ble 6,5 prosent høyere enn det nivået vi forpliktet oss til», skrev NTB. Norske klimagassutslipp har økt med 3,5 prosent siden 1990, viser tall fra SSB. Og så har vi altså likevel nådd Kyoto-målene. Forklaringen er at vi har bidratt til klimagassreduksjoner andre steder enn i Norge.
Klimaforliket fra 2008 kan være i ferd med å havarere
Vi har rørende enighet om klimapolitikken i Norge, fastsatt i brede klimaforlik på Stortinget. Likevel kan det se ut som vi får lite ut av den brede enigheten. Klimaforliket fra 2008 kan være i ferd med å havarere. Hvordan kan vi på den ene siden innfri løftene til Kyoto-avtalen, men samtidig ikke klare klimaforliket? Det har flere årsaker: Utvannede klimamål, dårlig planlegging og overdreven tiltro til kvotemekanismer er alle deler av forklaringen.

Hypotetiske referansepunkter

For det første er de gjeldende klimamålene våre ikke så intuitive som det kan virke som. I Klimaforliket har Norge mål om å kutte globale klima­gassutslipp tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990, innen 2020. To tredjedeler av dette skal tas hjemme, heter det. Det høres unektelig ambisiøst ut. Men betyr to tredjedeler at vi skal redusere utslippene her hjemme med 20 prosent fra 1990-nivå? Ikke helt. Utslippsmålet baserer seg på hva utslipp ville vært i 2020 hvis vi ikke hadde gjort noe for å redusere dem – en såkalt referansebane. Dermed skal vi ikke kutte sammenlignet med utslippsnivået i 1990, men heller med den mer behagelige «referansebanen», som i bunn og grunn blir en hypotetisk og tenkt situasjon. Med slike tvetydige mål er det lett å løpe fra ansvaret. Hvordan egentlig verifisere om vi har lykkes?

Planlegging uten klimamål og mening

For det andre tas store og langsiktige beslutninger i liten grad med klima som rettesnor. Politikerne planlegger som om klimamålene ikke vil nås, hevder Anders Bjartnes i boken «Det grønne skiftet – Stans Norges veddemål mot klimapolitikken». Et eksempel er Nasjonal transportplan. Klimagassutslippene fra transport øker jevnt og trutt.
Klimagassutslippene fra transport øker jevnt og trutt
Samtidig vet vi at dagens transportmønster snart vil bli uholdbart både praktisk og av hensyn til klima. Langt renere transportformer av både folk og varer, og bedre bruk av teknologi må på plass. Men hva gjør vi i Nasjonal transportplan? Vi framskriver befolkningsveksten med samme reisemønster som i dag. Enda vi vet at det ikke går.

Kvoter til kaffe latte-pris

For det tredje gjennomfører vi altså størsteparten av klimakuttene våre gjennom å betale for utslippsreduksjoner i andre land. Dette gjør vi gjennom å kjøpe klimakvoter i EU og i FN-systemet. Men kvotene er på billigsalg. Når det koster like mye for en kaffe latte og en muffins på café i Oslo, som for å slippe ut et tonn CO2 i det europeiske markedet, er det rett og slett for billig å forurense. Det gir ingen insentiver for å investere langsiktig i tiltak som flytter oss mot et lavutslippssamfunn. Og uten slike tiltak, kommer vi heller ikke til å klare hverken to-gradersmålet eller et 1,5 graders mål.

Lover gull og grønne regnskoger

Den norske regnskogsatsingen trekkes også frem som en stor norsk klimasuksess. Norge betaler i dag omtrent tre milliarder i året for å redusere avskoging. Helst skulle regjeringen ønske at også dette ble godgjort som reduserte utslipp i Norges klimaregnskap. Men å regne om redusert avskoging til reduserte CO2-utslipp kan bli vanskelig ettersom klimaendringer og ulovlig hogst allerede fører til avskoging, uavhengig av norske klimakroner.

Vanskelige kutt må til

Det er i prinsippet fint å bidra til utslippskutt i utlandet. Men det kan ikke frata oss ansvar for kutt her hjemme. For er det egentlig ambisiøst å redusere utslipp der det er lettest, når vi vet at det ikke er nok? Ja, det er vanskelig å kutte utslipp i Norge. Men vanskelige kutt må til for å flytte oss i riktig retning. Det er dyrt å subsidiere elbiler i Norge, og det ville vært enklere og billigere å kjøpe klimakvoter i EU-området. Samtidig er det bare det første som bidrar til å ta i bruk og videreutvikle teknologi som lavutslippssamfunnet trenger. Vi må endre forbruks- og produksjonsmønstre drastisk skal vi nå målet om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Skal vi klare omstillingen er det mye som ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt i dag, som vi likevel må gjøre.
«Å skylde på at det er vanskeligere for oss, er ikke en grunn til å ikke gjøre det som er riktig
«Å skylde på at det er vanskeligere for oss, er ikke en grunn til å ikke gjøre det som er riktig. Det er å kutte utslipp i dag, ikke skyve på problemet», sa John Gummer, Lord Deben, lederen av Storbritannias uavhengige klimakomité, da han besøkte Tankesmien Agenda tidligere i høst. Budskapet fra den politiske ringreven og tidligere ministeren fra det konservative partiet, er et budskap man bør lytte til.

Klimapolitikk må hjem

Det er gledelig at man i Paris ble enige om en ny klimaavtale. Det er også veldig positivt at avtalen forplikter alle 195 land til å sette utslippsambisjoner gjennom egne klimaplaner. Det er et signal til både Norge og andre land om at veien til lavutslippssamfunnet begynner nå, og vi må begynne med oss selv.
Vi trenger politikere som kan gi klare svar på spørsmål som: Hvordan skal lavutslippssamfunnet Norge se ut?
Derfor må vi flytte mer av klimadebatten hjemover og mot hva lavutslippssamfunnet Norge skal være. Det holder ikke med innovative regnestykker og tåkete klimamål. For hva er det egentlig vi sitter igjen med når utslippsmålene våre sammenlignes med et tenkt 2020-scenario uten klimatiltak, og hvis klimaregnskapet skal kunne «trekke fra på regnskogen»? Vi trenger politikere som kan gi klare svar på spørsmål som: Hvordan skal lavutslippssamfunnet Norge se ut? På hvilke områder må vi gjøre en større innsats her hjemme? Null utslipp eller et klimaregnestykke som går i null? Slik klimapolitikken føres i dag henger disse spørsmålene i lufta.   Kronikken er skrevet av rådgiver Helga Rognstad og sto på trykk i Dagsavisen 14. desember 2015.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top