Kaja Bruskeland og Elen Sonja Klouman

Å finne tilbake til velferdsstaten


Det er på høy tid at regjeringen ser på kommersielle aktørers plass i offentlige velferdstjenester.

Aslak Versto Storsletten bommer når han, i sitt innlegg i VG 10. januar, anklager regjeringen og SV for «å snu velferdsstaten på hodet». Det er behov for å rydde i påstandene Storsletten presenterer. For om det er noen som snur alt opp ned, er det han.

Velferdsstaten er i offentlig regi nettopp fordi norske politikere og borgere har ment at noen oppgaver er best å løse i fellesskap. For eksempel fordi markedet ikke kan eller vil tilby tjenestene til en akseptabel pris, i stort nok omfang eller på en rettferdig måte.

Det er derfor et paradoks at flere og flere velferdstjenester delvis har blitt overlatt til kommersielle aktører, når vi med fullt overlegg har dem tatt ut av markedet.

Behov for å gjennomgå kommersiell drift

Så finnes det selvsagt grunner til at private også har levert velferdstjenester. Et konkret eksempel på dette var på tidlig 2000-tallet. Da var det et sterkt ønske om full barnehagedekning. Barnehageforliket innebar en så stor og rask oppskalering, at det var behov for at alle som ville (og fikk godkjenning) skulle få starte en barnehage.

Nå, nesten 20 år senere, er situasjonen en annen. Det er full barnehagedekning. Samtidig har store kommersielle aktører styrket sin stilling i barnehagesektoren. Dette presser ut både ideelle og offentlige barnehager. Det gir også grunn til å stille spørsmålstegn ved om offentlig kroner først og fremst går til barna, eller om det havner i lommene på eierne. Dette skjer på flere områder av velferdsstaten. Da er det helt naturlig å se på de kommersielles plass og rolle på nytt. Noe kunnskapsminister Tonje Brenna, sier hun skal gjøre nå.

Velferdsstaten snus ikke på hodet.

I sitt innlegg kritiserer Storsletten SV og regjeringen for å gi utvalget et mandat til å se på hvordan og ikke om det er lurt å utfase kommersiell drift. Den samme kritikken ble rettet mot Velferdstjenesteutvalget, nedsatt under den forrige regjeringen. Velferdstjenesteutvalget skulle se på pengestrømmer, og hvordan bruken av private aktører kunne gjøres mer effektiv. Altså ikke om de burde vært der i utgangspunktet.

Storsletten påpeker videre at regjeringen og SV ønsker å styrke posisjonen til de ideelle aktørene som velferdsleverandører. Det kan vi lese at de vil i Hurdalsplattformen. Og han tolker dette som at regjeringen har planer om at ideelle aktører skal erstatte alle de kommersielle, som fases ut. Han følger deretter opp med påstanden om at de ideelle aktørene hverken er store eller risikovillige nok til å kunne gjøre det. Det som har skjedd er derimot at ideelle aktører har blitt skvist og utkonkurrert av stadig større og sterkere kommersielle aktører, over tid.

Og jeg vil gjerne utfordre Storsletten på om det er risikovilje og vekstinsentiver ønsker oss av en barnehage eller andre aktører i velferdsstaten?

Velferdsstaten slik den skal være

Storsletten påstår også at offentlig sektor, gjennom kommunene, ikke har råd til å tilby innbyggerne velferdstjenester. Ifølge Telemarksforskning betaler en kommune omtrent like mye for et barn i en offentlig barnehage som i en privat når effekter av ulike kapital og pensjonskostnader, barne- og ansattgrupper tas med. Da står det igjen som en politisk og ideologisk prioritering, om hvorvidt staten skal finansiere velferden eller ikke. Ikke som et spørsmål om hvorvidt velferdsstaten er økonomisk bærekraftig.

Flere utvalg har det siste året pekt på at reguleringer av kommersielle velferdsaktører ikke er tilpasset dagens situasjon. Å se på de kommersielles plass med dagens briller, og hvordan er utfasing av kommersielle aktører kan se ut, er ikke å snu ting på hodet. Det er snarere å finne tilbake til velferdsstaten slik den egentlig skal være.


(Innlegget stod på trykk i VG 10.Januar)

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top