Foto: Unsplash, Cc, Olu Eletu

Ukeslutt: Matteus-økonomien


For hver den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Matteus 25:29 Ordene fra er hentet fra Matteus’ evangelium. Men kan også brukes til å beskrive en av de sterkeste kreftene i samfunnet vårt: Goder og privilegier har en tendens til å samle seg opp. Det er dyrt å være fattig, og de fattiges barn har færre muligheter. Rikdom avler mer makt og mer rikdom. Det går helt av seg selv. I Norge er fordelingen fortsatt bedre enn i mange andre land. Men retningen er tydelig. Av Norges 100 rikeste har 77 arvet sin formue, og andelen som arver store penger stiger raskt. Lønnsforskjellene øker, og de lavest lønte har nærmest ikke har hatt reallønnsvekst siden 2008. Hvis ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort siden 1990, vil vi i 2030 ha ulikhet som dagens Frankrike. Det er et samfunn mange av oss ikke kommer til å kjenne oss igjen i. Er det et problem at forskjellene øker? Internasjonale økonomer i IMF og OECD er ihvertfall skjønt enige om at ulikhet hemmer økonomisk vekst. Det handler blant annet om at utenforskap er dyrt, og at vi taper på å ikke ta alles talent i bruk.
Det er dyrt å være fattig, og de fattiges barn har færre muligheter.
Gjennom store deler av forrige århundre dreide mye av politikken seg om å fordele mer. Folketrygd, folkeskole og et offentlig helsevesen skulle løfte det store flertallet. Men så skjedde det noe. Vi lot Matteuseffekten virke, og ulikhetene øke. Ikke fordi vi egentlig ville. Mer fordi andre ting ble viktigere, og målene flere. Hva var det egentlig som skjedde? I et mye delt innlegg på YouTube tegner kjendisøkonomen Robert Reich, som var arbeidsminister i Bill Clintons regjering, det store bildet av nettopp det. På knappe seks minutter. Forenklet? Absolutt. Men likevel opplysende. Reich fyller filmen med seg selv, en tavle, en tusj og en stige. Tavlen er stor og Reich er ganske liten av vekst, men han fyller likevel hele flaten og de siste sytti årene på ganske mesterlig vis. Reich deler tiden fra andre verdenskrig inn i fire epoker.
Internasjonal handel har gitt oss en større kake, men de som hadde mest fra før har tatt hele veksten - og mere til.
Nå skal jeg skynde meg å si at Norge naturligvis ikke er USA. Første epoke er fra etter andre verdenskrig og gjennom syttitallet. I denne perioden tok ifølge Reich befolkningen i det store og hele del i den økonomiske veksten. Det var relativt høye skatter for de rike og for selskaper. Disse inntektene til fellesskapet gjorde det mulig å foreta betydelige investeringer i skole, helse og infrastruktur. Sterke fagforeninger med makt til å forhandle lønn gjorde at overskuddene ble delt mellom de som arbeidet og de som eide selskapene. De rikeste ble rikere, men middelklassen og de på bunnen så en enda raskere vekst i sine inntekter. Det samme skjedde i Norge. Andre epoke begynner på 80-tallet og innebar store endringer i hva politikken skulle vektlegge. Ronald Reagans trickle down-økonomi er det fremste eksempelet. Tanken var at hvis bare selskaper og de med store formuer fikk lave skatter, ville rikdommen etter hvert sildre ned til alle. Deregulering skulle fremme økonomisk vekst og veksten skulle komme alle til gode. Men slik ble det ikke. I boken «Straight Talk on Trade» tar Harvard-økonomen Dani Rodrik et oppgjør med det han mener er grove forsømmelser fra eget fagmiljø. Det er sant at frihandel og globalisering gjør kaken større, skriver Rodrik. Men det er også sant at et lite mindretall har blitt sittende igjen med hele gevinsten. Eller som Victor Norman formulerte det på sitt eget avskjedssymposium på NHH ifjor: Internasjonal handel har gitt oss en større kake, men de som hadde mest fra før har tatt hele veksten - og mere til. Nå skal jeg skynde meg å si at Norge naturligvis ikke er USA. Her i Norge var troen på vekst fra toppen langt mindre, og velferdsstaten fortsatt omfattende. Men vi fikk også en betydelig liberalisering av kredittmarkedene og økonomien. Fra 1989 snudde en viktig utvikling i Norge: etter flere tiår med stadig mindre økonomiske forskjeller, begynte forskjellene å øke. Uten at vi gjorde nye grep for å snu utviklingen.
Raseriet deres har gitt oss Donald Trump.
I Reichs tredje epoke har opphopning av rikdom på toppen konsentrert makt. Da merkes økende forskjeller i politikken og institusjonene også. I USA bar det ekstra galt avsted da et galopperende boligmarked og grådige finansakrobater sørget for at millioner av mennesker mistet jobbene, sparepengene og hjemmene sine. Det ble betalt ut milliarder for å redde bankene, men ikke en eneste finanstopp måtte i fengsel for å ha styrt verden inn i uføret. Den fjerde epoken er nå. Frustrasjonen fra alle som ikke har fått noen gevinst av globalisering og liberalisering, og som ikke ble reddet fra konkurs, har gitt ulike utslag. Felles er at mange er opprørt. De protesterer mot det etablerte og søker nye bevegelser og forbilder. Raseriet deres har gitt oss Donald Trump. I Norge er vi ikke der. Men vi er heller ikke på en annen planet. Krisen i USA berører oss fordi vår viktigste allierte går av skaftet. Men også fordi alle trekkene Robert Reich beskriver i USA, de har vi også i Norge, bare i en mildere form. Vi kan ennå velge å snu utviklingen. Eller vi kan la Matteuseffekten fortsette å virke. Det siste kan gå helt av seg selv. Det første krever mer av oss. Kronikken er skrevet av Sigrun Gjerløw Aasland og stod først på trykk i Fædrelandsvennen.
Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top