Foto: Kelly Sikkema/Unsplash

Vår neste dugnad


Vi står i stor gjeld til barna som har stilt opp for vår helse.

Endelig kan vi puste litt roligere, være sammen litt mer og flere, og reise litt lengre. Inntil videre i hvert fall. For det har gått ganske bra med de fleste av oss denne rare våren. Det berømte smittetallet R har holdt seg lavt siden slutten av april, og gradvis skal vi forhåpentlig gjenåpne og gjenreise samfunnet vårt. 

Det betyr ikke at det er over. Mange bedrifter går høsten i møte med tomme lagre og ordrebøker.  Enkelte land har opplevd nye smittebølger. I verste fall kan vi få nye faser der vi må stramme inn og stenge ned.  Den gode nyheten er at vi nå har lært litt om hva som virker og hva som koster. Den kunnskapen må vi fremover bruke til å skjerme dem som må skjermes, og løfte opp dem som hittil har betalt dyrest for vår felles trygghet og helse. 

For vi har lagt mye av byrden på barn og unges skuldre nå, og mest på de aller smaleste skuldrene. Blant de drastiske tiltakene regjeringen iverksatte fra 12. mars, var stenging av landets skoler og barnehager. Det er lett å være etterpåklok, men akkurat da var nok den beslutningen nødvendig og riktig. Vi visste ikke det vi nå vet, nemlig at barn i liten grad hverken blir syke eller bærer smitte. Det var dessuten allerede enkelte foreldre som på eget initiativ holdt barna hjemme og noen kommuner hadde allerede bestemt å stenge skolene.  Presset var stort og tilliten til de som styrte var i spill. Verre og mer kritikkverdig var det at skolene holdt stengt så lenge som de gjorde, når planer for gjenåpning kunne vært påbegynt umiddelbart. Det aller verste er at vi alle så brått og totalt slapp taket i så mange av dem vi visste trengte oss. De som aller mest hadde bruk for flere voksne enn sin egen flokk, de ble stående mest alene. I tillegg til skolene var med ett barnevern og helsesykepleiere på hjemmekontor. Ulike kommuner håndterte krisen ulikt og mange fant løsninger. Men mange gjorde det ikke. 

Regjeringen opprettet etter hvert en egen koordineringsgruppe for sårbare barn under koronakrisen. I en serie rapporter har denne gruppen slått fast at smitteverntiltak har hatt omfattende konsekvenser for sårbare barn og unge og deres familier, med potensielt alvorlige konsekvenser på både kort og lang sikt. Vi vet nå at stengte skoler og barnehager var blant tiltakene som kostet mest for samfunnet, og som hadde liten påviselig effekt på smittebegrensning. Det er ennå uvisst hvilken nytte disse barna hadde av rapportene som ble skrevet. 

Men dette vet vi: Hjemmeskole krever mye av alle, og aller mest dem som strever litt fra før, eller som ikke får så mye drahjelp hjemme. For når skolene stenger og familien er alt vi har, da har vi jo ikke det samme. Foreldres mulighet til å hjelpe egne barn med lekser har sammenheng med deres utdanning og inntekt. Utdanningsforbundet har uttrykt bekymring for at sosial ulikhet vil øke som følge av hjemmeskole.  I en undersøkelse blant lærere i grunnskolen svarte bare tre av ti at de syntes de klarte å følge opp sårbare elever godt nok. Hele 60 prosent svarte at det klarte de bare delvis. Funksjonshemmede barn og barn med særskilte behov har i mange tilfeller fått null tilbud de siste månedene, ofte fordi kommuner har innført strengere tiltak enn de egentlig var pålagt. 

Skoler og barnehager er en viktig ramme rundt hverdagen for mange familier. Når denne rammen forsvinner, er det ikke bare læring som svekkes, men også disse institusjonenes mulighet til å oppdage og undersøke sosiale utfordringer. Barnehusene rapporterte i vår at det ikke var noen bekymringsmeldinger og innkomne saker. Det er neppe fordi ingen ble slått hjemme, men fordi ingen i skole og barnehage så at det skjedde. Saker til behandling i barnevernet har blitt utsatt og satt hele familier på vent. Listen over forsømmelser er lang. 

I tillegg til skolen er organisert fritid viktig og verdifull for svært mange barn, og en livbøye for noen. Idrettslag over hele landet er nå bekymret for frafall og i verste fall nedleggelser av klubber og lag som følge av mange måneder uten aktivitet. Allerede vet vi at frafallet fra organisert idrett er størst blant dem som har lite penger. 

Før koronakrisen levde over 100 000 norske barn i familier med vedvarende lavinntekt. Mange av dem skammer seg over å være fattige. Mange av dem bor trangt og deres familier var dermed mer utsatt for smitte enn andre. Det var blant de lavest lønte foreldrene at flest ble permittert eller ledige, ofte to voksne i samme familie.  Det er ingen nyhet at økonomisk usikkerhet ofte skaper familiestress, og gir mer uro og utrygghet hjemme. 

Vi står i stor gjeld til disse barna nå når vi skal ut på andre siden. Skoler, idrettslag og kommuner vil trenge ressurser for å ta igjen det tapte. Den første dugnaden har barn og unge levert på. Den neste må handle om å sørge for at de får tilbake det de betalte. Og helst litt til. 

Teksten stod først på trykk i Fædrelandsvennen

Forrige
Norge trenger friske tanker og ideer
Back To Top