Et skattesystem tilpasset framtida
I dag taper verdens fellesskap hundrevis av milliarder av dollar i skatt fra multinasjonale selskaper hvert eneste år. Skatteunndragelse og skatteomgåelse gjør at mange multinasjonale selskaper betaler svært lite skatt. Befolkningen tar regninga. Høyinntektsland mister de største inntektene, men konsekvensene er størst i lavinntektsland.
Prinsippene som ligger til grunn for dagens beskatning av selskaper ble utarbeidet på begynnelsen 1900-tallet. Poenget var og er fremdeles å hindre at selskaper blir skattlagt i flere land for den samme aktiviteten, såkalt dobbeltbeskatning. I dag opplever vi imidlertid at de samme prinsippene bidrar til økende grad av dobbelt ikke-beskatning. En viktig grunn er at overskudd flyttes til land med lav eller ingen beskatning. En annen er at globale virksomheters tilstedeværelse og driftssted er vanskeligere å fastslå enn tidligere.
Den digitale økonomien har aktualisert debatten om skattlegging av selskaper. Store multinasjonale selskaper har verdiskaping som er vanskelig å stedfeste. Samtidig muliggjør teknologien i seg selv mer skatteplanlegging. Dette gir oss minst tre problemer på en gang – med andre ord et slags råttent kinderegg:
1. For det første: Når mulighetene til å omgå skatt er enkle, bidrar det til å svekke legitimiteten og oppslutningen om et skattesystem som bygger på prinsippet om at alle skal bidra.
2. For det andre uthules nasjonalstaters skattegrunnlag og dermed evnen til å sørge for felles infrastruktur og velferd for sine innbyggere – og næringsliv.
3. For det tredje kan det gi uheldig konkurransevridning ved at nasjonale virksomheter får høyere effektiv beskatning enn multinasjonale.
I dette notatet drøfter vi ulike løsninger som er foreslått og som prøves ut, og peker på sentrale dilemmaer. Det er ikke gjort over natten å tilpasse et internasjonalt skattesystem til endringer som skjer raskt. Vi redegjør i dette notatet for to ulike spor. Det ene er å tilpasse det eksisterende systemet til dagens virkelighet. Det andre er å endre systemet mer grunnleggende. Internasjonalt er det OECD som er drivkraft i tilpasningsarbeidet, mens EU diskuterer større endringer. Begge har fordeler og ulemper, men det er klart at den globale utfordringen vi står overfor krever globale beslutninger. Norge bør ha en pådriverrolle for endringer internasjonalt.
Samtidig finnes konkrete grep som kan og bør gjennomføres her hjemme, uavhengig av hvilket spor man velger internasjonalt. Vi bør utrede det nasjonale handlingsrommet nærmere. Det er imidlertid svært viktig at det ikke blir en hvilepute for å utsette tiltak som allerede er grundig drøftet og kan implementeres umiddelbart.
