Økonomisk ulikhet i verden: Hvordan kan norsk utviklingspolitikk gjøre en forskjell?
Når gapet mellom fattig og rik øker, vil det føre til misnøye. Slik misnøye kan skape ustabilitet. Store forskjeller vil også påvirke maktfordelingen i samfunnet og skape ulikhet i menneskers muligheter. Når makt og rikdom konsentreres hos et mindretall, har dette mindretallet større muligheter til å påvirke for eksempel skattepolitikken og hindre omfordeling i mer sosial retning. Mens de med lave inntekter må bruke mesteparten av sin inntekt og tid til å overleve, kan de rikeste bruke sine penger og tid på å skaffe seg enda mer velstand. Vedvarende fattigdom må med andre ord både forklares og forstås som en relasjonell størrelse påvirket av maktforhold.
Likevel er norsk bistands- og utviklingspolitikk innrettet mot tiltak og programmer for fattigdomsbekjempelse – ikke ulikhetsbekjempelse. Det er kanskje ikke så rart, all den tid reduksjon av fattigdom har vært et tydelig mål i utviklings- og bistandspolitikken siden dens opprinnelse. Men ved å overse ulikhetsproblematikken er det en fare for at vi overser globale og nasjonale økonomiske og politiske strukturer som har ført til at fattigdommen eksisterer i utgangspunktet. Å fortsette som før, og tro at markedet vil løse problemet, eller at veksten vil «sildre ned» til de fattige er en utopi. Derfor kan vi ikke lenger innrette utviklingspolitikken mot vekst og fattigdomsbekjempelse alene.
Vi har ti konkrete anbefalinger til norske politikere som er utdypet på siste side i notatet.
