Fra Skiensmodellen til en Oslomodell for hele landet

Offentlig sektor er Norges største innkjøper av varer og tjenester. Det offentlige kjøper kollektivtjenester, helse- og omsorgstjenester, bygging av kontorer, skoler, og mye mer. Med stor innkjøpsmakt følger også et stort ansvar: På hvilket grunnlag vinner noen et anbud? Hvordan er lønns- og arbeidsvilkårene til de ansatte i vinnerbedriften? Det offentlige har også et særlig ansvar for å både følge lover og regler og å sette tydelige krav og å drive fram gode standarder gjennom sine innkjøp. Enten det gjelder inkluderingsarbeid, klimatiltak, teknologiutvikling eller andre forhold for å løse større samfunnsutfordringer.

Ikke alle steder er arbeidsvilkårene slik vi ideelt sett ønsker. Regler blir brutt og omgått, standarder uthules og den generelle utviklingen i enkeltbransjer bærer galt av sted. Særlig bygg- og anleggsbransjen har vært preget av sosial dumping, mye innleie, og lite kontroll. Også produktiviteten og lønnsutviklingen i bransjen har falt, og oversikten over og håndheving av regelbrudd har vært dårlig. Slike forhold kan har store konsekvenser for den enkelte, men også for samfunnet som helhet.

Flere kommuner har de siste årene rettet sin oppmerksomhet mot disse utfordringene og mange kommuner har innført strengere krav enn de nasjonalt pålagte i sine innkjøpskontrakter. Innholdet i disse kravene varierer imidlertid stort, og dermed også den forventede effekten. Dette notatet ser nærmere de mest omtalte av disse, og presenterer en anbefalt modell som bør gjøres til nasjonal politikk.