Omregistrering av utenriksferger

Maritim næring, med tilhørende støttenæringer, er en av Norges viktigste. I 2016 var den norskkontrollerte flåten verdens sjette største målt i flåteverdi. Sjøfart med gods og passasjerer sysselsatte i underkant av 20 000 personer i Norge samme år.

I en tid der norsk økonomi er i omstilling som følge av klimaendringer, demografiske endringer og at produksjonen av olje kommer til å reduseres over tid, er det bred enighet om at vi må sikre og øke omfanget av arbeidsplasser der vi har muligheten. Maritim næring har et stort potensial for framtida, ettersom global etterspørsel etter varer vil øke, persontransporten vil øke, og mer av transporten må flyttes fra fly og vei til sjø for å imøtekomme våre internasjonale klimaforpliktelser og behov for reduserte transportkostnader. Sytti prosent av jordkloden er dekket av vann, og ressursene her er i mye mindre grad tatt i bruk, sammenlignet med ressurser på land. Sjøfartsnasjonen Norge, med tradisjon gjennom flere generasjoner, har derfor i utgangspunktet gode muligheter for å bli enda viktigere. Norske rederier har en av verdens grønneste flåter. Klyngen jobber tett med utvikling av mer effektive fremdriftssystemer og miljøvennlige drivstoff. Næringen er ikke minst viktig ettersom den bidrar til arbeidsplasser, inntekter og bosetting i hele landet, spesielt langs kysten.

Noen global lavlønnskonkurransen vinner vi ikke. Norge er en liten åpen økonomi. Når norske bedrifter hever seg i global konkurranse, kommer det av kvaliteten i varer og tjenester. Norske arbeidstakere er blant verdens mest produktive og omstillingsdyktige, og norsk produksjon er sterkt teknologidrevet. Den norske arbeidslivsmodellen, med en sammenpresset lønnsstruktur og aktiv politikk for kompetansebygging og full sysselsetting, har sikret norsk omstillingsevne. Et relativt høyt lønnsnivå er bra for norsk kjøpekraft, men også for omstilling i næringslivet. Effektiviserende teknologi tas i bruk der det er mulig, og kompetente medarbeidere bidrar i innovasjon og produktivitetsutvikling. Når nedbemanning er nødvendig, har sosiale sikkerhetsnett hjulpet folk ut i nye jobber og sørget for at livet ikke settes på vent i mellomtiden. Med økt arbeidsinnvandring og globalisering utfordres denne modellen av tilgang på billig arbeidskraft fra andre land. Innen bygg og anlegg har vi sett et fall i produktiviteten og svak implementering av ny teknologi parallelt med økt tilgang på billig arbeidskraft. Det er en utvikling som vi alle taper på.

Den maritime næringen er under press. I sin natur er den internasjonal, og dermed mer utsatt for konkurranse enn flere andre norske næringer. De siste tiårene har antallet norskeide skip registrert under norsk flagg sunket, mens det har vært en økning i antall norskkontrollerte skip under utenlandsk flagg. Nylig har den sittende regjeringen åpnet for omregistrering av utenriksferger fra Norsk ordinært skipsregister (NOR) til Norsk internasjonalt skipsregister (NIS). Bakgrunnen for forslaget er at Color Line har formidlet at de av kommersielle årsaker er tvunget til å flagge ut 2500 arbeidsplasser til det danske internasjonale skipsregisteret (DIS), dersom regjeringen ikke åpner for å registrere utenriksferger i det norske internasjonale skipsregistret (NIS), framfor å være i det norske ordinære skipsregistret (NOR) som i dag. Color Line har tidligere hevdet at selskapet har et årlig tap på 154 millioner kroner (2013) av å være i NOR framfor DIS. Men dersom selskapet får flagge sine skip mellom Oslo og Kiel over til NIS, slik regjeringen nå har åpnet for, vil sannsynligvis 700 norske arbeidsplasser gå tapt og erstattes av utenlandske arbeidstakere.

Den grunnleggende forskjellen mellom skip i NOR-registeret og NIS-registeret er knyttet til lønns- og arbeidsvilkår, fartsområdebegrensninger og tilgang til tilskuddsordningen for arbeidstakere til sjøs. Dersom fergene er registrert i NOR, som i dag, må de ansatte få norsk lønn og arbeidsvilkår. Hvis fergene flyttes til NIS, kan arbeidsgiveren gi de ansatte en annen lønn, langt under det norske nivået og hva man kan leve av i Norge.

I dette korte notatet drøfter vi hvordan en åpning for omregistrering av utenlandsferger kan påvirke den maritime næringens konkurransefortrinn. En sentral diskusjon som følge av regjeringens forslag er også den norske samfunnskontrakten mellom næringsliv og fellesskapet: Den maritime næringen, og Color Lines utenriksferger i særdeleshet, nyter godt av fordelaktige norske rammebetingelser. Hva er balansen mellom særlige gunstige vilkår for en næring på den ene siden, og næringens ansvar for arbeidsplasser på den andre? Notatet drøfter de sannsynlige virkninger av omregistrering av Kiel-fergene fra NOR til NIS for norske arbeidsplasser, samt de samfunnsøkonomiske virkningene av forslaget. Hvordan kan regjeringens forslag på sikt endre den maritime næringen? Hvilke sannsynlige smitteeffekter kan vi se av det politiske vedtaket, i Norge og Skandinavia?

Havsatsinger trenger norske arbeidsplasser. Regjeringen har synliggjort sine ambisjoner for havnæringene blant annet gjennom Havstrategien fra 2017, og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen gjentok nylig regjeringens ambisjoner for havrommet når han uttalte at: «potensialet for vekst i havet er så stort at vi må utnytte det. Norge skal være best på hav (..) olje og gass vil være ledende i flere tiår. Men produksjonen vil etter hvert bli redusert, og da må vi satse på nye felter: Fiske, sjømat, moderne fiskeflåter, teknologi i verdensklasse, norske høykompetente sjøfolk, vind, bølge; vi skal satse slik at vi får utnyttet havet bedre.»

Som regjeringen selv viser til i sin maritime strategi fra 2015 blir ikke mulighetene som næringen står overfor, realisert av seg selv, men krever langsiktig satsing fra de ulike aktørene, og det pekes konkret på behovet for kompetent arbeidskraft for å utløse det framtidige potensialet. Dersom vi skal ha en posisjon som en ledende havnasjon og sjøfartsnasjon i framtida, er den viktigste forutsetningen at vi bygger havnæringene på norske arbeidsplasser og kompetanseutvikling i Norge, slik vi har gjort i våre tidligere næringseventyr. Da må norske bedrifter holde på og utvikle eksisterende kompetanse, i tillegg til å rekruttere nye sjøfolk. Det er bare mulig dersom de ansatte får en lønn som en kan leve av i Norge. Det er veldokumentert i forskningen at den maritime næringens viktigste globale konkurransefortrinn er kompetansenivået og –kombinasjonen blant arbeidstakerne i næringen. Regjeringens forslag kan undergrave de langsiktige mulighetene for en maritim næringen som gir mest mulig verdiskaping i Norge framover, gjennom å tilrettelegge for lavlønnskonkurranse, utflagging av norske arbeidsplasser og i verste fall sosial dumping.