Statlig eierskap
Solberg-regjeringen har varslet nedsalg i flere statlige bedrifter. Det har satt i gang en bredere diskusjon om det offentlige norske eierskapet. To hovedsyn er rådende i den norske debatten: Det første bygger på en idé om en sterk og aktiv stat som forutsetning for økonomisk vekst, mens det andre betrakter statlig eierskap i næringslivet som et fremmedelement.
Tankesmien Agenda har gått gjennom flere av argumentene som brukes i debatten om statlig eierskap. Regjeringen har som målsetting å øke det private eierskapet i Norge. Det finnes imidlertid lite empiriske data fra Norge som støtter en antakelse om at private selskaper gjør det bedre enn statlige. De argumenterer også for maktspredning. Innslaget av utenlandske eiere i Norge er allerede høyt. Når det gjelder norske kapitalister gjør gunstige skatteregler, høy avkastning og lav risiko at de i dag insentiveres til å investere i eiendom. Ønsker man økte private norske investeringer i næringslivet er det derfor et mer treffsikkert tiltak å fjerne skjevheter i skattesystemet som gjør aksjeinvesteringer mindre lønnsomt enn eiendom. En løsning er å øke skatt på eiendom, slik Tankesmien Agenda har foreslått tidligere.
Oljeinntektene gjør Norge til en land med mye kapital. 85 prosent av statens formue er investert i Statens pensjonsfond utland (SPU). Fordi vi ikke kan bruke mer penger i det årlige statsbudsjettet, vil eventuelle inntekter fra et nedsalg flyttes til internasjonale investeringer gjennom SPU – til lavere avkastning enn på Oslo børs. Vi mener det bør være rom for at noe av den akkumulerte kapitalen også brukes til investeringer i vårt eget næringsliv, der staten kan spille en viktig rolle både som langsiktig og risikovillig eier. Et statlig eierskapet sikrer også at felleskapet får ta del i utbytte fra store og lønnsomme selskaper i Norge, og at disse ikke bare tilfaller noen få.
Regjeringens planlagte nedsalg vil redusere statens eierandel på Oslo børs med tre prosentpoeng. Det betyr ikke slutten på et norskeid næringsliv. Det problematiske er at det ikke ligger overbevisende argumenter til grunn for handlingen. Det betyr ikke at vi i framtiden skal eie akkurat det samme vi gjør i dag. Et overordnet mål med eierskap er hva som er best for bedriften, uavhengig av om den er offentlig eller privat eid. Regjeringens politikk bygger imidlertid på en holdning om at private alltid er best, selv om empirien viser at dette ikke er tilfellet.
Omfanget av dagens statlige eierskap, både hva og hvor mye vi eier, er i all hovedsak et resultat av tilfeldigheter. For framtida mener vi det er behov for en mer strategisk tilnærming til hva staten bør eie og hvorfor. Derfor bør det utarbeides nye retningslinjer for statens framtidige engasjement i norsk næringsliv og verdiskaping, inkludert statlig engasjement i nye selskaper.
