Penger i politikken

Innledning

Dette notatet tar for seg den økende betydningen av pengedonasjoner til norske politiske partier. De to siste valgårene, i 2021 og i 2023, har partiene mottatt rekordhøye valgkampbidrag, og nivåene på valgkampbidragene har ligget langt over det som tidligere har vært vanlig. Selv om det ennå er usikkert hvor mye som vil samles inn ved årets stortingsvalg, tyder foreløpige tall på at trenden med høye pengebidrag fortsetter også i 2025. Parallelt har vi sett fremveksten av tre nye, pengesterke lobbyorganisasjoner, som på ulike måter engasjerer seg i den politiske debatten med tydelig mål om borgerlig valgseier ved høstens stortingsvalg. Utviklingen reiser spørsmål ved hvordan pengemakt kan påvirke norsk politikk og partienes prioriteringer.

Notatet gir en oversikt over hvordan de norske partiene finansieres, fordelingen mellom de ulike inntektskildene, og hvordan denne sammensetningen har utviklet seg over tid. Selv om partiene fortsatt mottar mesteparten av sine midler fra offentlig støtte, har det de siste årene vært en markant økning i pengedonasjoner til partiene fra enkeltpersoner og andre aktører. Ved stortingsvalget i 2021 ble det registrert drøyt 140 millioner kroner i slike bidrag, og ved lokalvalget i 2023 økte nivået til 143 millioner kroner. Til sammenligning har donasjonene ved tidligere valgår som 2015, 2017 og 2019 ligget mellom 90 og 100 millioner.1 Notatet ser nærmere på hvor denne økningen i bidrag kommer fra, og hvilke aktører som står bak.

Samtidig som partiene har mottatt rekordhøye donasjoner, har vi også sett fremveksten av tre nye lobbyorganisasjoner som aktivt forsøker å påvirke norsk politikk. To av disse organisasjonene har siden 2021 donert til sammen 36 millioner kroner til partier på høyresiden, mens den tredje har brukt store summer på PR-kampanjer i landets største aviser. Notatet gir en oversikt over de tre organisasjonene: hvem som står bak, hvordan de finansieres, og hvilke metoder de benytter for å fremme sitt politiske budskap.

Dersom penger får spille en større rolle i politikken, kan det ha negative konsekvenser, både for fordelingen av den politiske makten og for det norske demokratiet i sin helhet. Til slutt i notatet drøfter vi derfor mulige tiltak, inkludert det nylig foreslåtte lovendringsarbeidet i partiloven, spørsmålet om innføring av et lobbyregister i Norge og bedre merking av annonsørinnhold. Notatet avsluttes med en oppsummering av funnene og anbefalinger for veien videre.

Finansiering av de politiske partiene i Norge

I dette kapittelet gis en oversikt over partienes finansiering, hvordan inntektene fordeler seg mellom de ulike kildene, og hvordan denne sammensetningen har endret seg over tid. De politiske partiene i Norge finansieres på ulike måter. Vi kan dele finaniseringen inn i tre hovedkategorier: offentlig støtte, inntekter fra egen virksomhet, og bidrag fra andre aktører. Fokus i kapittelet vil være på bidrag fra andre aktører, ettersom denne inntektskilden har fått økt betydning for partienes finansiering de siste årene.

Oversikt over partienes totale inntekter gjennom kalenderåret er hentet fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) sin statistikk «Finansiering av politiske partier». Dataserien er basert på partienes årsrapporter over totale inntekter og utgifter, som normalt leveres våren etter regnskapsåret og publiseres i august. Statistikken dekker både valg- og mellomvalgår perioden 2005-2023, hvilket gir et godt sammenligningsgrunnlag over tid.2 SSB publiserer også statistikken «Valgkampbidrag», som viser mottatte bidrag til partiene i valgår fra 1. januar til siste fredag før valgdagen i perioden 2013–2023.3 Denne statistikken omfatter kun valgår og gir ikke oversikt over partienes totale inntekter eller inntekter i mellomvalgår. Den er derfor ikke benyttet i dette kapittelet.

Figur 1 viser utviklingen i norske politiske partiers inntekter fordelt på ulike inntektskilder fra 2005 til 2023. Partienes samlede inntekter har hatt en jevn øking over tid, fra om lag 450 millioner i 2005 til nærmere 900 millioner til 2023. Offentlig støtte utgjør den største inntektskilden for de politiske partiene, etterfulgt av inntekter fra partienes egen virksomhet. Begge har holdt seg relativt stabile over tid. Det er bidrag fra andre aktører som varierer mest, og disse bidragene har hatt en betydelig økning de siste årene.

Offentlig støtte

I Norge får de politiske partiene hovedsakelig dekket sine utgifter gjennom direkte statlige bevilgninger på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå. Offentlige pengestøtte fordeles i to deler: stemmestøtte (90 %) og grunnstøtte (10 %). Hvor mye et parti mottar, avhenger av oppslutningen ved valg. I tillegg mottar politiske ungdomsorganisasjoner økonomisk støtte på nasjonalt og fylkeskommunalt nivå, basert på stemmeandelen til moderpartiet.4 Figur 2 og 3 viser utviklingen i offentlig støtte til partiene, både som andel av partienes totale inntekter og i antall kroner. Siden 2005 har den offentlige støtten til partiene utgjort omtrent 70 prosent av partienes totale inntekter,5 et relativt høyt nivå sammenlignet med andre land.6

Hovedbegrunnelsen for offentlig støtte å sikre rettferdig konkurranse mellom partiene, slik at økonomiske ressurser ikke blir en avgjørende faktor for politisk gjennomslag. Det gjør at alle partier, uavhengig av deres økonomiske situasjon, har en reell mulighet til å delta i demokratiet og påvirke samfunnsutviklingen.7 Offentlig pengestøtte er videre begrunnet i et ønske om at partiene skal være minst mulig avhengige av private bidragsytere. Det skal minimere behovet for finansiering fra enkeltpersoner og interessegrupper, og dermed reduseres risikoen for uheldig påvirkning, særbehandling og korrupsjon.8

Inntekter fra egen virksomhet

I tillegg til offentlig støtte skaffer partiene inntekter gjennom egen virksomhet, blant annet fra medlemskontingenter, aksjeutbytter, lotteriinntekter og lignende.

Figur 4 og 5 viser utviklingen i inntekter fra egen virksomhet, som andel av partienes totale inntekter, og i kroner. Inntektene fra egen virksomhet har økt gradvis over tid og nådde sitt høyeste nivå i 2023, på 183 millioner kroner. Arbeiderpartiet og Høyre har gjennomgående hatt de høyeste inntektene fra egen virksomhet. I 2023 stod Arbeiderpartiet for 46,2 millioner kroner, mens Høyre hadde 45,5 millioner. Sett som andel av partienes totale inntekter har inntektene fra egen virksomhet variert noe over tid. Etter en tydelig nedgang fra midten av 2000-tallet har andelen i senere år ligget relativt stabilt, med mindre svingninger fra år til år. I 2023 utgjorde egen virksomhet rundt 21 prosent av de totale inntektene, som er en liten økning sammenlignet med de foregående årene, men fortsatt lavere enn nivåene tidlig i perioden.

Bidrag

Til slutt kan partiene motta økonomiske bidrag og ikke-monetær støtte fra eksterne aktører.9 De viktigste bidragsyterne er privatpersoner, kommersielle selskaper og organisasjoner arbeidslivet. I tillegg gir ulike organisasjoner, foreninger, institusjoner, fond, sammenslutninger og stiftelser jevnlig økonomisk støtte til partiene.

Rapportering av bidrag til politiske partier skjer enten fortløpende eller årlig, avhengig av om det er valgår eller ikke. I valgår må partiene rapportere alle bidrag som overstiger 10 000 kroner, mottatt i perioden fra 1. januar til og med siste fredag før valgdagen, på partifinansiering.no.10 Et bidrag er rapporteringspliktig når det alene, eller sammen med tidligere bidrag fra samme giver, overstiger 10 000 kroner. Dette gjelder både for monetære og ikke-monetære bidrag. Rapporteringen skal skje fortløpende, og fristen er 4 uker (28 dager) fra den dato bidraget ble mottatt.11 Utenfor valgår rapporteres bidragene én gang i året, som del av partiets årlige rapportering. Da skal alle bidrag som overstiger visse terskelverdier fra én og samme giver – 35 000 kr til hovedorganisasjonen, 23 000 kr til fylkesnivå, eller 12 000 kr til kommunenivå – identifiseres og oppgis med giverens navn. De samme grensene gjelder for partienes ungdomsorganisasjoner.12 Etter partiloven er det et krav om at partiet kjenner identiteten til bidragsyteren, og at giveren verken er et offentlig eid selskap eller en utenlandsk giver. Med utenlandske givere menes privatpersoner som ikke er norske statsborgere og eller som ikke fyller kravene for stemmerett ved lokalvalg i Norge, samt juridiske personer som er registrert i utlandet.13

Figur 6 og 7 viser utviklingen i partienes inntekter fra bidrag som andel av deres totale inntekter, og i korner. Det er vanlig at partiene får mer i bidrag i valgår enn i mellomvalgår, og at bidragene er høyere ved stortingsvalg enn ved kommunevalg. De siste årene har bidrag blitt en viktigere del av partienes økonomi, både som absolutte summer og som prosent av inntekter. Dette ble særlig tydelig ved stortingsvalget i 2021, da det for første gang ble registrert over 100 millioner kroner i bidrag. Det samlede beløpet var nær 140 millioner, en økning på nesten 45 millioner sammenlignet med kommune- og fylkestingsvalget i 2019.14 Ved lokalvalget i 2023 ble det samlet inn enda mer – totalt 143 millioner kroner. Til sammenligning har tidligere valgår som 2015, 2017 og 2019 ligget mellom 90 og 100 millioner.15

Figur 8 viser utviklingen i totale mottatte bidrag per parti i kroner. Arbeiderpartiet, etterfulgt av Høyre, er de klart største mottakerne av bidrag over tid. Ved stortingsvalget i 2021 var Arbeiderpartiet den største mottakeren totalt, med 46,9 millioner kroner i bidrag. Høyre fulgte med 27,8 millioner, mens Sosialistisk Venstreparti mottok 15,8 millioner og Miljøpartiet De Grønne 11,4 millioner. Ved fylkes- og kommunevalget i 2023 mottok Arbeiderpartiet og Høyre igjen de høyeste summene, med henholdsvis 35,4 og 34,1 millioner kroner. Til sammen mottok de over halvparten av de samlede bidragene på 143 millioner kroner. Fremskrittspartiet var den tredje største mottaker, med 17,5 millioner kroner, en markant økning fra 6,1 millioner i 2021. Rødt mottok 12,9 millioner, mens både Miljøpartiet De Grønne og SV fikk betydelige summer på over 11 millioner kroner hver.

Figur 9 og 10 viser hvordan bidrag til politiske partier i Norge har utviklet seg fra 2005 til 2023, fordelt på fire typer bidragsytere: privatpersoner, kommersielle foretak, organisasjoner i arbeidslivet, og andre aktører. Figur 9 viser utviklingen i pengebidrag til partiene både i valgår og mellomvalgår, for å illustrere den samlede utviklingen over tid.

I figur 10 har vi tatt ut mellomvalgårene og viser kun valgår, ettersom det er i disse årene partiene mottar de klart største bidragene og mønstrene i pengeflyten kommer tydeligst frem. Over tid har organisasjoner i arbeidslivet vært den viktigste finansieringskilden for politiske partier, tett etterfulgt av privatpersoner. Kommersiell sektor har også bidratt jevnt, mens «andre» givere har hatt en voksende rolle, særlig de siste årene.

Bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet

Figur 11 viser utviklingen i bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet, per parti. De største bidragene over tid har kommet fra organisasjoner i arbeidslivet, med LO og Fagforbundet som største givere. Arbeidslivsorganisasjonene gir hovedsakelig støtte til partiene på venstresiden, som tradisjonelt har hatt tette bånd til fagbevegelsen. Arbeiderpartiet er klart største mottaker over tid. I stortingsvalgåret 2021 bidro arbeidslivsorganisasjonene med nærmere 52 millioner kroner – det høyeste registrerte nivået for denne givergruppen. Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 var bidragene litt over 30 millioner kroner. Av dette gikk 37 millioner kroner til Arbeiderpartiet i 2021 og 20,5 millioner i 2023.16 Bidrag fra fagforeningene var også svært høye i 2015. Av drøyt 51 millioner registrert i bidrag til Arbeiderpartiet dette året, kom 40,5 millioner fra arbeidslivsorganisasjoner. En stor andel av beløpet gikk imidlertid til Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF), i forbindelse med gjenoppbyggingen av Utøya.17 Det største enkeltbidraget var på 25 millioner kroner fra LO til AUF. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har tidligere gitt støtte de borgerlige partiene, hovedsakelig til Høyre, men også delvis til Kristelig Folkeparti. Eksempelvis var NHOs støtte til Høyre alene tidlig på 1990-tallet på over 6 mill.18 Høsten 2000 besluttet imidlertid NHO å avvikle partistøtten over en femårsperiode, med begrunnelsen at organisasjonens interesser best ivaretas ved ikke å bli identifisert med bestemte partier.19 Støtten ble fullt ut avviklet i 2005 og vises ikke i statistikken i dette notatet.

Bidrag fra privatpersoner

Figur 12 viser utvikling i bidrag fra privatpersoner per parti. Bidrag fra privatpersoner har vært den nest største finansieringskilden for partiene, med Høyre som klart største mottaker over tid. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet følger etter, men på et betydelig lavere nivå. I 2021 var det John Eystein Willoch som ga mest som privatperson, med totalt 1,12 millioner kroner til partiet Liberalistene. Trond Mohn ga 700.000 kroner til Arbeiderpartiet samme år. Han har i en årrekke vært en sentral støttespiller for partiet, og bidro blant annet med 2,5 millioner kroner i 2017. Det tredje største privatpersonbidraget i 2021 kom fra Jonas Aspelin Ramm, som ga 500.000 kroner til Høyre.20

De siste årene har også SV, MDG og Rødt mottatt økende summer fra privatpersoner. En stor andel av bidragene kommer imidlertid fra partienes egne politikere og aktive medlemmer. SV og Rødt har i tillegg partiskatt – en ordning der folkevalgte gir en andel av lønnen sin tilbake til partiet. Etter hvert som disse partiene har fått flere representanter i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget, har også inntektene fra partiskatt økt.21 Slik kategorien er definert i partifinansieringssystemet, skilles det imidlertid ikke mellom frivillige donasjoner og partiskatt, selv om det er vesentlig forskjell på både form og formål. Ved stortingsvalget i 2021 var MDG det partiet som mottok mest fra privatpersoner, med totalt 9 millioner kroner. Det største personbidraget til partiet kom fra Marius Dalin, førstekandidat for MDG i Sogn og Fjordane det året, som donerte 210.000 kroner.22 Rødt toppet listen ved kommunevalget i 2023 (10,6 millioner). I tillegg til partiskatt arvet Rødt Nesodden en bolig verdt seks millioner kroner, testamentert av Sigurd Solhaug, et avdødt medlem med tilknytning til lokallaget. Lokallaget har understreket at de ikke har planer om å selge eller bruke eiendommen til egen vinning, men ønsker at den skal komme andre til gode gjennom rimelige boligtilbud.23

Bidrag fra kommersielle foretak

Figur 13 viser utviklingen i bidrag fra kommersielle foretak per parti. Mesteparten av bidragene fra kommersiell sektor går til de borgerlige partiene. Høyre har vært den klart største mottakere, etterfulgt av FrP og Venstre. Ved kommunevalget i 2023 samlet partiene inn totalt 27,2 millioner kroner fra kommersiell sektor, hvorav hele 21,7 millioner gikk til Høyre alene. De største giverne er milliardærene Stein Erik Hagen og Christen Sveaas, som støtter denne blokken gjennom sine respektive selskaper Canica AS og Kistefos AS. Canica ga totalt 8,5 millioner kroner 2021, og 3 millioner i 2023. Kistefos bidro med 7 millioner i 2021 og 3,7 millioner i 2023.24

Ny forskning fra Marte Lund Saga, doktorstipendiat ved UiO, gir innsikt i hvem som står bak donasjoner fra selskaper til de politiske partiene. I sin analyse av bidrag ved valgene i 2017, 2019 og 2021 finner hun at 95 prosent av partibidragene fra selskaper gikk til de borgerlige partiene Høyre, FrP, Venstre og KrF. Av disse kom 73 prosent fra selskaper kontrollert av Norges 400 rikeste personer, enten som hovedaksjonærer eller daglige ledere.Donasjonene kommer imidlertid ofte ikke fra store og profilerte selskaper, men fra mindre firmaer, og ofte private holdingselskaper. Funnene understreker at det ikke er tilstrekkelig å se på hvilke selskaper som gir, men at man må følge personene bak selskapene dersom man ønsker et dekkende bilde av hvem som faktisk finansierer politikken.25

Bidrag fra andre

Til slutt kan partiene motta bidrag fra «andre» givere, som ideelle organisasjoner, stiftelser, fond eller andre sammenslutninger. Organiserte innsamlingsaksjoner som gir penger samlet til et parti på vegne av flere er også inkludert.26 Figur 14 viser utvikling i bidrag fra denne givergruppen per parti. Historisk har dette vært en svært liten andel av finansieringen til partiene, og Arbeiderpartiet har vært den største mottakeren over tid. Dette har endret seg i nyere tid, og i 2023 fikk Fremskrittspartiet det høyest registrerte enkeltbidraget i kategorien. Ved kommunevalget i 2023 samlet partiene inn 40,6 millioner fra finansieringskilder som faller inn under denne kategorien. Det er en markant økning sammenlignet med tidligere år – mer enn en dobling fra 2021 (17,8 millioner) og nesten fem ganger så mye som i 2017 (8 millioner). FrP mottok det største bidraget på 12 millioner fra lobbyorganisasjonen Aksjon for borgerlig valgseier. Donasjonen utgjorde nærmere 70 prosent av partiets totale bidragsinntekter i 2023.

Bidrag til partiene: Stortingsvalget 2025

Dette kapittelet gir en oversikt over bidragene partiene har samlet inn så langt i valgkampen i 2025. Oversikt over donasjoner gitt til partiene i 2025 er hentet fra «bidrag i valgår» fra partifinansiering.no den 28. mai 2025.27 I valgår må partiene rapportere alle bidrag over 10 000 kroner som mottas fra 1. januar og fram til fredagen før valgdagen, og dette skal gjøres fortløpende. Så langt i år har partiene rapportert inn til sammen 68 millioner kroner (68062308) på partifinansiering.no. Tallene er fra 28 mai 2025.Arbeiderpartiet topper listen med 14,53 millioner kroner, tett etterfulgt av Høyre med 14,26 millioner og Fremskrittspartiet med 14,10 millioner. Sammen står de for over 62 % av den samlede støtten. Registeret viser følgende bidrag gitt i 2025:

• Arbeiderpartiet: 14,53 millioner
• Høyre: 14,26 millioner
• Fremskrittspartiet: 14,10 millioner
• Venstre: 6,79 millioner
• Sosialistisk venstreparti: 5,63 millioner
• Kristelig Folkeparti: 4,34 millioner
• Senterpartiet: 4,12 millioner
• Miljøpartiet de Grønne: 1,94 millioner
• Rødt: 1,16 millioner
• Fred og Rettferdighet: 1,05 millioner
• Partiet DNI: 100 000 kr
• Konservativt: 50 000 kr

Tabellen viser en oversikt over de største enkeltbidragene som partiene så langt har registrert på partifinansiering.no i årets valgkamp. Den inkluderer alle bidrag på over én million kroner. Tallene ble hentet 28. mai 2025.

Selv om det kun er valgkampbidrag gitt i valgår som rapporteres løpende, samler mange partier inn store summer også året før valget. Bidrag mottatt i 2024 blir ikke offentlig tilgjengelige før i august, noe som betyr at donasjoner gitt i fjor kan forbli ukjent helt til én måned før valget. Likevel kjenner vi til flere store bidrag gjennom medieomtale, pressemeldinger og opplysninger partiene selv har gitt til pressen.

Blant bidragene vi kjenner til fra 2024, har Fellesaksjonen for verdiskaping og privat norsk eierskap gitt totalt 19,1 millioner kroner til de borgerlige partiene, hvorav 50 % er gitt til Høyre, 25% til FrP og 12,5 % hver til Venstre og KrF.28 Gjennom familieselskapet Canica AS har Stein Erik Hagen bidratt med ytterligere 14 millioner kroner: 7 millioner til FrP, 5 millioner til Høyre og 1 million hver til Venstre og KrF. Bidragene fra Canica AS til Frp, Høyre og Venstre ble ifølge nyhetskilder gitt i 2024, mens KrF registret bidraget på partifinansiering.no i januar i år.29 Høyre har i tillegg mottatt 5 millioner kroner fra Christen Sveaas sitt selskap Kistefos AS, samt 1 million fra Agra AS, eid av Heje-familien.30 På rødgrønn side vedtok LO-kongressen i mai i år å gi totalt 29 millioner kroner i valgkampstøtte. Av dette går 20 millioner kroner til AP, 6 millioner til SV og 1,5 millioner hver til SP og Rødt. Disse summene er foreløpig ikke registrert på partifinansiering.no. Beløpene kommer i tillegg til det enkelte LO-forbund eventuelt måtte gi direkte til partiene.31

Høyresidens lobbyorganisasjoner

Parallelt med økende valgkampbidrag til partiene har vi sett en ny utvikling i norsk politikk, hvor tre nye lobbyorganisasjoner med, betydelige ressurser, har etablert seg for å påvirke valgutfallet i 2025.Aksjon for Borgerlig Valgseier, Aksjon for Norsk Eierskap og Fellesaksjonen for Verdiskaping og Privat Norsk Eierskap har på ulike måter engasjert seg i den politiske debatten om formuesskatt, privat eierskap og privat velferd – med et tydelig mål om å påvirke både velgere og politikere i favør av borgerlig politikk. At det nå opprettes egne organisasjoner med det uttalte formålet å påvirke konkrete valg, representerer noe nytt og er ikke noe vi er vant med å se i en norsk politisk sammenheng. Kapittelet gir en oversikt over de tre organisasjonene: hvem som står bak, hvordan de finansieres, og hvilke metoder de benytter for å fremme sitt politiske budskap.

Aksjon for borgerlig valgseier

Aksjon for Borgerlig Valgseier ble stiftet i mai 2021 av pensjonistene Ole Gunnar Hauso og Finn Helge Tolpinrud, begge med bakgrunn fra næringslivet. De startet organisasjonen som en reaksjon på det de mener er for svak motstand mot formuesskatten fra både Høyre og NHO.32 Målet er å bidra til borgerlig valgseier i kommune- og stortingsvalg gjennom politisk mobilisering og økonomisk støtte.33 Foreningens initiativtakere har også gjort det klart at de har etablert seg med ønske om å bli en varig aktør i norsk politikk. I 2023 ga Aksjon for borgerlig valgseier 12 millioner kroner til FrP, og ytterligere 5 millioner i 2025.34 I tillegg til pengedonasjoner bruker de penger på reklame og annonsørinnhold, blant annet i Schibsted-aviser. Ifølge talsperson Hauso ble alle organisasjonens midler i 2024 brukt på egen virksomhet, og han opplyser at de nylig har hatt annonseinnhold i så mange som 110 aviser.35

Selv om foreningen oppgir at den er åpen for å støtte alle borgerlige partier, har uklarhet rundt finansieringen ført til at kun FrP har takket ja til donasjonene.36 Aksjonen opererer med hemmelige givere, noe som gjør det umulig å fastslå hvor pengene egentlig kommer fra.Partiloven krever at politiske partier kjenner identiteten til sine økonomiske bidragsytere, og forbyr dem å motta støtte fra visse kilder – blant annet offentlige selskaper og utenlandske aktører.37 Det finnes imidlertid ingen bestemmelse som pålegger partiene å avdekke hvem som donerer til organisasjoner som videreformidler midlene. Dette smutthullet i loven gjør det mulig for aksjonen å gi store summer til FrP uten at giverne blir kjent. Dagens Næringsliv har tidligere vist hvordan ordningen i praksis åpner for at aktører som Gazprom, kinesiske myndigheter eller utenlandske milliardærer kan gi penger til norske partier via slike mellomledd.38 Ifølge foreningen er det kun forretningsfører Morten Garman som kjenner identiteten til giverne og skal sikre at bidragene er lovlige. Verken offentligheten, foreningens ledelse eller FrP vet hvem som faktisk finansierer virksomheten.39 Etter økende bekymring for manglende åpenhet stemte alle partiene på Stortinget, med unntak av FrP, i oktober 2023 for å be regjeringen utrede strengere regler for partifinansiering.40 I februar 2025 fulgte Kommunal- og distriktsdepartementet opp med et forslag til endringer i partiloven. Forslaget har vært på høring og er nå under behandling. Dersom det fremmes og vedtas i tide, kan lovendringene tre i kraft før høstens stortingsvalg.41 Lovforslaget diskuteres nærmere i kapittel 5 i dette notatet.

Aksjon for norsk eierskap

Aksjon for norsk eierskap ble etablert i mars 2023, med milliardærene Roger Hofseth og Knut Flakk som initiativtakere. Knut Flakk er tredje generasjon toppsjef i det familieeide milliardkonsernet Flakk-Gruppen, som blant annet eier klesprodusenten Devold, i tillegg til virksomheter innen industri, luftfart, eiendom og hotell. Flakk rangerte som nummer 141 på Kapitals liste over Norges rikeste, med en anslått formue på 3,7 milliarder kroner.42 Roger Hofseth driver virksomhet innen oppdrettsnæringen, foredling og bioteknologi gjennom selskapene Hofseth International og Hofseth BioCare. I 2021 rangerte han som nummer 263 over Norges rikeste.43 I 2023 hadde han en skattemessig formue på 306 millioner kroner.44 I tillegg til å ha rike kapitaleiere i ryggen, har Aksjon for norsk eierskap tilknytning til NHO: I styret sitter Lene Trude Solheim, regiondirektør i NHO Møre og Romsdal, mens aksjonskoordinator er Espen Remme, tidligere regiondirektør i NHO Møre og Romsdal.45

Aksjon for norsk eierskap har ett uttalt mål: å fjerne formuesskatten på det de kaller for «arbeidende kapital». «Arbeidende kapital» er i all hovedsak aksjer, og et slikt skattekutt vil i hovedsak komme de aller rikeste til gode. Ifølge Finansdepartementets egne tall vil det koste staten 34,9 milliarder kroner å fjerne hele formuesskatten. Å kutte bare formuesskatten på arbeidende kapital – altså primært aksjeformuer – vil koste så mye som 21 milliarder kroner. Disse skattekuttene vil også være svært skjevt fordelt: Over 80 prosent av lettelsene vil tilfalle den rikeste hundredelen av befolkningen.46

For å påvirke skattepolitikken gir Aksjon for norsk eierskap ikke pengestøtte til politiske partier, men satser i stedet på en omfattende og profesjonelt organisert informasjonskampanje. I mai 2023 uttalte Flakk til Sunnmørsposten at de forventet å bruke rundt 40 millioner kroner på informasjonsarbeid og påvirkning i debatten om formuesskatten.47 I et nyere intervju med Klassekampen opplyser han at de så langt har brukt om lag 10 millioner kroner.48 Hvor midlene kommer fra er uklart, da organisasjonen ikke har åpne bidragslister. Det er likevel kjent at de finansieres gjennom bidrag fra medlemmer og støttespillere, og at de har rundt 160 medlemsbedrifter, som hver betaler 10 000 kroner i årlig medlemskontingent.49 Knut Flakk har uttalt at han personlig vil bidra med 3 millioner kroner, mens Roger Hofseth har oppgitt at han vil bidra med 1,5 millioner.50

For å spre sitt budskap har aksjonen sikret seg bred mediedekning, både som talspersoner i den offentlige debatten om formuesskatten, og gjennom betalt annonsørinnhold i landets største aviser, som VG og Aftenposten.51 Sommeren 2024 gjennomførte aksjonen også en omfattende kystturné med sin egen aksjonsbåt, brukt som mobil møteplass og politisk arena for dem som ønsker endringer i skattepolitikken.52 I tillegg har de fått hjelp av PR-byrået Geelmuyden Kiese til å produsere profesjonelle kampanjevideoer med norske gründere som talspersoner for aksjonens budskap. Disse reklamekampanjene med norske gründere skaper et bilde som står i tydelig kontrast til de økonomisk tunge kapitalkreftene som faktisk står bak aksjonen.53

Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap

Til slutt har vi Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap, som gjorde inntog i norsk offentlighet sommeren 2024. Initiativtakerne er tidligere Høyre-politikere Marvin Wiseth og Amund Ringdal. Med på laget har de også flere profilerte navn fra næringslivet og poltikken: Ingrid Kristin Viken, direktør for organisasjon og forretningsutvikling i Bitastad AS, Merete Nygaard, gründer av rettsteknologiselskapet Lexolve, og Ketil Solvik-Olsen, tidligere FrP-politiker og nå partner i PR-byrået Geelmuyden Kiese.54

I desember 2024 delte Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap ut 19,1 millioner kroner til de borgerlige partiene. 50 prosent av midlene gikk til Høyre, 25 prosent til Frp, og 12,5 prosent til henholdsvis Venstre og KrF.55 Fordelingen ble bestemt våren før, da Høyre lå høyest på meningsmålingene. Ifølge aksjonen selv ville en tilsvarende fordeling basert på dagens målinger gitt mesteparten av støtten til Frp.56 I tillegg til donasjonene til partiene går 30 prosent av de innsamlede midlene til ungdomspartier og generell informasjonsformidling.

Fellesaksjonen er den eneste av de tre lobbyorganisasjonene som er åpne om hvor pengene deres kommer fra. Til sammen har rundt 400 personer og selskaper signert aksjonens opprop, og blant disse er det 50–60 unike givere. Av det totale beløpet kommer omtrent 16,5 millioner kroner fra aktører i oppdrettsnæringen.57 Tabellen under viser en oversikt over de største bidragsyterne til Fellesaksjonen. Alle bidrag på 420 000 kroner eller mer kommer fra selskaper med milliardæreiere som er rangert på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2024.58 Den største enkeltgaven kom fra Salmar-grunnlegger Gustav Witzøe, som via holdingselskapet Kvarv AS donerte 8,75 millioner kroner. Sønnen, Gustav Magnar Witzøe, som eier nesten hele selskapet, er i dag Norges rikeste person med en formue på rundt 30 milliarder kroner.59 Møgster-familien sto for den nest største donasjonen, med et bidrag på 3,5 millioner kroner gjennom Laco AS. Eier Helge Møgster er rangert som nummer 65 over Norges rikeste, med en formue på om lag 6 milliarder kroner60.

De største bidragsyterne til Fellesaksjonen for verdiskapning og privat norsk eierskap – med tilknyttede eiere, formue og plassering på Kapitals liste over Norges 400 rikeste i 2024:

Veivalg fremover: Tiltak for økt åpenhet og kontroll

Politisk representasjon handler om forholdet mellom folket og de folkevalgte: Hvem blir hørt og tatt hensyn til i politiske beslutningsprosesser? Og hvilke interesser og preferanser gjenspeiles i politikken som føres? Når stadig mer penger kanaliseres inn i politikken – både direkte og indirekte – utfordres prinsipper om lik politisk innflytelse og åpenhet. Selv om demokratiske systemer formelt sett gir alle borgere én stemme hver, betyr ikke det nødvendigvis at alles interesser veier like tungt. Tvert imot viser et økende antall studier at ressurssterke grupper har langt større påvirkning på politiske beslutninger enn andre.61

Valgkampbidrag til partiene, lobbyvirksomhet og målrettet politisk reklame kan gi ressurssterke aktører større gjennomslag enn andre.I motsetning til stemmegivning, som er åpent for alle, er dette former for politisk påvirkning som i stor grad avhenger av økonomiske ressurser.62 Dersom slike former for påvirkning får operere i det skjulte, uten tilstrekkelig regulering og innsyn, risikerer vi at politikken i økende grad styres av penger framfor folkeviljen. For å verne om demokratiets legitimitet og sikre like spilleregler, trengs tiltak som begrenser urettmessig påvirkning og styrker åpenheten. Dette kapittelet ser nærmere på tre slike grep: strengere regler for partifinansiering, muligheten for et offentlig lobbyregister, og bedre merking av politisk annonsørinnhold.

Behov for lovendringer

Dagens lovverk krever at partiene kjenner identiteten til sine økonomiske bidragsytere, og forbyr dem å motta støtte fra visse kilder som offentlige selskaper og utenlandske aktører.63 Saken om Aksjon for Borgerlig Valgseier har imidlertid vist at lovverket har alvorlige smutthull, da organisasjonen har kunnet gi totalt 17 millioner kroner til FrP på vegne av anonyme givere – uten at det er blitt kjent hvor pengene egentlig kommer fra. I dag finnes det ingen bestemmelser som pålegger partiene å avdekke hvem som har donert til organisasjoner som videreformidler midlene til dem. Skjulte pengestrømmer svekker offentlighetens rett til innsyn og kontroll over hvem som forsøker å påvirke politikken og på hvilke premisser. Det utgjør et reelt sikkerhetsproblem, ettersom det åpner for at midler med ulovlig opprinnelse eller koblinger til korrupsjon kan kanaliseres inn i det norske demokratiet. I ytterste konsekvens gjør det samfunnet mer sårbart for målrettede påvirkningsforsøk fra utenlandske aktører. Vi vet at trusselen fra utenlandsk valgpåvirkning øker og at dette inkluderer forsøk på å svekke tilliten til demokratiske institusjoner og skape splid i samfunnet.64 Åpenhet om partifinansiering er dessuten avgjørende for å sikre tillit til det politiske systemet. Når velgerne ikke vet hvem som finansierer partiene, svekkes tilliten til både politikerne og de institusjonene de representerer, som igjen kan undergrave demokratiets legitimitet og stabilitet.

Etter økende bekymring for manglende åpenhet om partifinansiering foreslo Kommunal- og distrikts departementet endringer i partiloven i februar i år. Det nye lovforslaget forsøker å tette smutthullene, ved å stille krav om at partiene må kjenne og offentliggjøre identiteten til bakenforliggende givere når bidrag gis via slike mellomledd.65 Forslaget har vært på høring, og 15. mai la regjeringen det formelt fram for Stortinget i form av Prop. 144 L (2024–2025). Nå er forslaget til behandling i Kommunal- og forvaltningskomiteen, som skal utarbeide en innstilling før Stortinget tar endelig stilling. Loven vil ha virkning fra 1. juli.66 Forslaget innebærer at partier kun kan ta imot penger fra organisasjoner som har som formål, eller en vesentlig del av virksomheten sin, å støtte politiske partier økonomisk, dersom partiet får dokumentasjon på hvor pengene opprinnelig kommer fra. Det må fremgå hvem organisasjonen har mottatt bidrag fra i inneværende og forrige kalenderår frem til tidspunktet bidraget til partiet ble gitt, i tillegg til størrelsen på bidragene. Videre må identiteten til bakenforliggende givere og størrelsen på bidragene rapporteres på partifinansiering.no dersom de overstiger lovens beløpsgrenser. Det samme gjelder privatpersoner som har mottatt bidrag fra andre for å gi disse videre til et parti.67

Med organisasjoner og privatpersoner som har som formål å støtte partier, menes de som er opprettet for, eller i stor grad brukes til, å samle inn penger som skal gis videre til politiske partier. Poenget er å skille mellom aktører som driver virksomhet for egne formål, og de som i hovedsak fungerer som et mellomledd for økonomisk støtte til partiene. Personer som gir penger til slike organisasjoner eller privatpersoner, gjør det fordi hele eller deler av beløpet er ment å gis videre til partiene. Ordningen innebærer at partiene selv må undersøke hva slags aktører de får støtte fra. Dersom det er tvil, må de hente inn mer informasjon før de kan ta imot pengene. Ifølge departementet vil dette gjelde relativt få tilfeller, siden de fleste bidrag ikke kommer via denne typen organisasjoner. Selv om forslaget innebærer at partiene må gjøre grundigere vurderinger og hente inn mer informasjon før de kan ta imot penger fra denne typen bidragsytere, understreker departementet at dette trolig vil gjelde et svært begrenset antall tilfeller, siden de fleste bidrag ikke kommer fra slike organisasjoner.68

Departementet foreslår også å justere opp terskelverdiene for når partiene må føre regnskap, bokføre og rapportere, i tråd med prisutviklingen siden 2013. De nye beløpsgrensene innebærer at partier må oppgi identiteten til bidragsytere og verdien på bidragene dersom én giver i løpet av en periode gir: 51 000 kroner eller mer til partiets hovedorganisasjon, 34 000 kroner eller mer til partiledd på fylkesnivå, eller 17 000 kroner eller mer til partiledd på kommunenivå. De samme grensene gjelder for partienes ungdomsorganisasjoner på tilsvarende nivå.69

Lovforslaget er et skritt i riktig retning for større åpenhet om partifinansiering ved å kreve at partiene må kjenne identiteten til det første leddet i giverrekken når bidrag gis via et mellomledd. Det rydder opp i dagens uklarheter knyttet til innsamlingsaksjoner som gir penger til partier uten å oppgi hvem pengene egentlig kommer fra, som har gjort det umulig å kontrollere om bidragene er lovlige.

Likevel forhindrer ikke forslaget at anonyme givere fortsatt kan skjule seg bak flere lag med mellomledd. Penger kan fremdeles skifte hender i flere ledd før de når partiet som skal motta støtten – en utfordring som blant Partilovnemnda påpekte i sitt høringssvar til departementet. At det har blitt opprettet organisasjoner som samler inn penger til partier med løfte om anonymitet, viser tydelig at noen givere bevisst forsøker å unngå den åpenheten som loven forutsetter. Selv om de foreslåtte endringene vil gjøre anonyme donasjoner vanskeligere, kan givere som ønsker å skjule identiteten sin fortsatt gjøre det ved å la andre opptre som bidragsytere på deres vegne.70 Som Partilovnemnda også anerkjenner, vil problemet med bakenforliggende givere være vanskelig å løse fullt ut innenfor partilovens rammer, da loven kun regulerer partienes ansvar – ikke givernes handlinger. Givere som ønsker å være anonyme, vil i praksis trolig kunne finne måter å omgå regelverket på.

Videre, som Tax Justice Norge har påpekt, er det uklart hvordan partiene skal forholde seg til bidrag fra norskregistrerte selskaper som har utenlandske eiere. Dagens lov forbyr støtte fra utenlandske juridiske personer, men sier ikke tydelig om forbudet mot utenlandsk finansiering også gjelder lenger ut i eierkjeden. Det gjør det mulig for utenlandske aktører å kanalisere penger inn i det norske partilandskapet gjennom selskaper som på papiret er norske, men som i praksis kontrolleres fra utlandet. Problemet forsterkes av at partiene i dag ikke har tilgang til registeret over reelle rettighetshavere, som viser hvem som faktisk står bak slike selskaper. Dermed kan det være svært vanskelig for partiene å vite hvem de egentlig får penger fra – særlig dersom eierskapet er skjult gjennom stråmenn, skatteparadis eller komplekse selskapsstrukturer. Dette gjør kontroll med utenlandsk påvirkning via selskapsdonasjoner utfordrende, og representerer et svakpunkt i lovverket som det foreløpig ikke finnes noen klar løsning på.71

At det kommer mer penger inn i politikken, og at enkelte bidragsytere gir svært store summer, reiser spørsmål rundt om det bør innføres en øvre grense for hvor mye én donor kan gi til et politisk parti. Flere land har allerede slike grenser, blant annet Finland, Spania og Frankrike. Transparency International Norge er blant dem som mener dette bør utredes, og viser til at et slikt tak kan styrke tilliten til systemet og motvirke uforholdsmessig påvirkning.72 Partilovnemnda har på sin side pekt på at et tak ikke nødvendigvis må reguleres gjennom partiloven, men kan knyttes til skattelovgivningen, for eksempel ved å gjøre svært store politiske bidrag avgiftspliktige. En slik modell ville kunne begrense enkeltpersoners økonomiske makt i valgkampen, både ved å kjølne viljen til å gi de helt store donasjonene og ved å sørge for at de største donasjonene også kommer det nasjonale fellesskapet til gode. Dette kan redusere insentivene for å gi store summer og i tillegg sikre at en andel av midlene tilbakeføres til felleskapet.73 Selv om dette ikke er en del av det nåværende lovforslaget, bør spørsmålet utredes i en fremtidig helhetlig gjennomgang av partiloven. Lovendringene som nå foreslås er viktige og nødvendige, men høringsrunden har vist at regelverket fortsatt har svakheter. Flere aktører – både partier og organisasjoner – har derfor etterlyst en mer overordnet gjennomgang. Skal loven i større grad kunne møte utfordringene knyttet til åpenhet, tillit og skjult påvirkning, er det nettopp en slik helhetlig gjennomgang som trengs.

Er tiden moden for et lobbyregister?

I et velfungerende demokrati er det både naturlig og ønskelig at ulike aktører forsøker å påvirke politiske beslutninger. Lobbyvirksomhet kan bidra til bedre beslutninger ved å tilføre informasjon fra og synliggjøre ulike interesser. Samtidig finnes det en risiko for at sterke aktører får større innflytelse enn andre, noe som kan svekke maktbalansen. For å motvirke dette og sikre åpenhet, har flere europeiske land innført reguleringer i form av lobbyregistre. Det er i tråd med anbefalinger fra internasjonale organer som OECD, Europarådets Group of States Against Corruption (GRECO) og Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE).

Et lobbyregister er et offentlig og åpent register over aktører som forsøker å påvirke politiske beslutningstakere. I Norge har Stortinget har flere ganger avvist forslag om lobbyregister, senest i 2024 etter et forslag om lobbyregister ble løftet på initiativ fra SV og Venstre.74 Argumentene mot har blant annet vært at dagens regelverk for innsyn, journalføring og arkivering allerede ivaretar mange av de samme hensynene som et lobbyregister er ment å ha. Det har også vært vist til at registreringsplikten lett kan omgås ved at møter flyttes ut av Stortinget og inn på andre arenaer. Videre er det uttrykt bekymring for at enkeltpersoner vil kvie seg for å ta kontakt med folkevalgte dersom slike møter må føres i et offentlig register, noe som kan svekke ytringsfriheten. Det har også blitt trukket fram at det kan være krevende å avgrense hva som skal regnes som lobbyvirksomhet, og at et register uansett ikke vil fange opp all påvirkning – for eksempel rådgivning fra PR-byråer til aktører som oppsøker politikere. Dermed risikerer et register å gi et ufullstendig bilde av faktisk påvirkningsarbeid.75

Flere av innvendingene mot et lobbyregister lar seg imøtegå. Selv om norsk forvaltningspraksis legger til rette for innsyn, har GRECO påpekt at journalføring og arkivering ikke gir tilstrekkelig åpenhet om lobbyvirksomhet. De har anbefalt at Norge regulerer kontakten mellom beslutningstakere og lobbyister, og gjør det tydelig hvem som påvirker, på vegne av hvem, og med hvilket formål.76 I sin siste vurdering fra 2023 konkluderte GRECO med at denne anbefalingen fortsatt ikke er fulgt.77 Når det gjelder faren for at møter flyttes ut av Stortinget, kan dette motvirkes ved å innføre en stedsuavhengig registreringsplikt, slik mange andre europeiske land allerede har gjort.78 Bekymringen for at privatpersoner skal havne i registeret kan løses ved å gjøre unntak for enkeltpersoners henvendelser om personlige saker. OECDs anbefaling om åpenhet og integritet i lobbyvirksomhet slår fast at enkeltpersoner som handler i personlig kapasitet og ikke i tilknytning til organisasjoner, ikke omfattes av definisjonen av lobby- og påvirkningsaktører.79

Det er utvilsomt utfordringer knyttet til å avgrense hva som skal registreres i et lobbyregister, og det må erkjennes at et slikt register ikke vil kunne fange opp all politisk påvirkning. Likevel utgjør ikke dette i seg selv et gyldig argument mot å etablere en registreringsordning – det finnes gjennomførbare måter å utforme presise kriterier og håndtere gråsoner på, slik en rekke andre land allerede har vist. I dag har minst 15 europeiske land innført en form for registreringsordning for lobbyvirksomhet, inkludert Finland, Tyskland, Irland og Østerrike.80 I tillegg er Spania og Tsjekkia i ferd med å behandle lovforslag som tar sikte på å etablere obligatoriske lobbyregistre i løpet av 2025. EU har også et transparensregister, der lobbyaktører må registrere seg for å få tilgang til møter og påvirke beslutninger i Kommisjonen og Europaparlamentet. Finland er så langt det eneste nordiske landet som har lobbyregister, men i Sverige ble spørsmålet nylig utredet av Insynskommittén på oppdrag fra regjeringen. Utvalget foreslår å etablere et offentlig lobbyregister, der aktører som bedriver påvirkningsarbeid overfor Riksdagen eller regjeringen skal registrere seg og rapportere om hvem de har vært i kontakt med, hva som ble diskutert, og i hvilken form. Rapporteringen skal skje tre ganger i året og gjelder både for egen og andres regning. Utvalget mener at et slikt register vil styrke tilliten til politiske beslutninger og bidra til å oppfylle internasjonale anbefalinger om åpenhet.81

Selv om det er vanskelig å tallfeste omfanget av lobbyvirksomhet i Norge, er det bred enighet om at den har økt betydelig de siste tiårene.82 Fremveksten av flere profesjonelle aktører som tilbyr lobbytjenester på vegne av andre, er både et uttrykk for økt etterspørsel etter politisk påvirkning og en faktor som selv bidrar til å forsterke denne utviklingen.83 At lobbyvirksomhet i Norge i liten grad er regulert, kan også indirekte bidra til økt påvirkningsarbeid uten at det blir synlig for offentligheten.84

Når stadig flere land innfører tiltak for å sikre åpenhet rundt politisk påvirkning, bør også Norge vurdere hvordan vi kan styrke innsynet i vår egen beslutningsprosess.Et første steg bør være å utrede hvordan et lobbyregister kan utformes på en måte som ivaretar åpenhet, samtidig som det tar hensyn til personvern og praktiske hensyn. Et lobbyregister bør ikke forstås som et uttrykk for mistillit, men som et virkemiddel for å styrke og videreføre den tilliten som politiske institusjoner i Norge allerede nyter godt av. Det bør være i alles interesse dersom målet er å sikre demokratiets legitimitet, åpenhet og langsiktige tillitt.

Tydeligere merking av annonsørinnhold

Samtidig som oppmerksomhet rundt valgkampfinansieringen har økt, ser vi at partienes støttespillere også driver andre former for politisk påvirkning, for eksempel gjennom annonser og annonsørinnhold i aviser. Annonsørinnhold er en form for betalt markedsføring, hvor annonsøren får publisere artikler som er utformet for å ligne på vanlige nyhetsartikler eller redaksjonelt innhold. I motsetning til tradisjonelle annonser, som bannere, plakater eller reklamefilmer, er hensikten med annonsørinnhold å smelte inn i medienes nyhetsstrøm. Det presenteres med journalistisk språk og struktur, og publiseres ofte på samme måte og i samme form som vanlige artikler. Nettopp fordi det etterligner redaksjonelt innhold, oppleves det som mer troverdig og fanger ofte mer oppmerksomhet fra leserne. Resultatet er at det kan gi høyere engasjement og klikk-rate enn tradisjonelle annonser.85

Selv om annonsørinnhold er en etablert og lovlig praksis, er den kontroversiell fordi den utfordrer skillet mellom redaksjonelt og kommersielt innhold i mediene. Blant annet fikk Aftenpostens samarbeid med Equinor i 2019 stor oppmerksomhet og utløste en bred debatt om presseetikken rundt denne typen reklame.86 Saken ble klaget inn til Pressens Faglige Utvalg og førte til strengere krav om å tydeliggjøre skillet mellom redaksjonelt og betalt innhold.87

Likevel viser en undersøkelse fra Medietilsynet i 2024 at mange fortsatt har vanskelig for å skille mellom uavhengig journalistikk og reklame. Selv i saker merket med «annonsørinnhold» trodde én av tre respondenter at de leste redaksjonelt innhold.88

Transparency International har pekt på politisk reklame i form av annonsørinnhold som et utfordrende område i mediedekningen av valgkamper, og mener det bør vurderes strengere regulering for å unngå at slikt innhold forveksles med uavhengig journalistikk.89 Dette er i tråd med forordningen EU vedtok i mars 2024 om åpenhet og målretting av politisk reklame, som trer i kraft 10. oktober 2025. Regelverket gjelder både annonser på nett og i trykte medier og krever blant annet at annonsørinnhold og reklame med politiske avsendere inneholder en åpenhetsmerknad med detaljer om sponsor, tilknytning til valg eller lovgivningsprosesser, og eventuelle målrettingsteknikker som er benyttet.90

Når vi vet at mange ikke klarer å skille mellom journalistikk og reklame, tyder det på at bedre merking er avgjørende for å unngå at publikum villedes. Dette kan innebære å gjøre det enda tydeligere for leseren hvem som står bak budskapet, for eksempel gjennom mer iøynefallende visuelle markeringer eller klarere informasjon om avsender. En annen mulig løsning kan være et interaktivt varsel der leseren aktivt må bekrefte at innholdet er betalt reklame før det blir tilgjengelig. Tydeligere merking av annonsørinnhold er ikke bare viktig for å unngå å villede publikum – det bør også være i redaktørstyrte mediers egen interesse som troverdige og uavhengige aktører. Utover lover og reguleringer for politisk finansiering og valgkampbidrag spiller mediene en avgjørende rolle i å overvåke makthavere, avdekke kritikkverdige forhold og sikre åpenhet rundt politisk finansiering.91 Å styrke merkingen av annonsørinnhold handler å verne om et informert offentlig ordskifte og tilliten til pressen i et demokratisk samfunn.

Konklusjon og anbefalinger

Dette notatet har belyst hvordan pengebidrag til de politiske partiene og nye former for politisk påvirkning har fått økt betydning i norsk politikk. Gjennom en oversikt over partienes finansiering, utviklingen i pengedonasjoner, og fremveksten av tre lobbyorganisasjoner, har notatet vist hvordan økonomiske bidrag – både direkte til partier og indirekte gjennom reklame og påvirkningsarbeid – kan utfordre prinsipper om åpenhet og like muligheter i demokratiet. Når stadig større summer kanaliseres inn i politikken blir det avgjørende å sikre at offentligheten har innsyn i hvem som står bak støtten, hvilke interesser som forsøker å påvirke det politiske ordskiftet og på hvilke premisser. For å verne om åpenhet, etterprøvbarhet og et informert offentlig ordskifte, anbefaler vi:

• En helhetlig gjennomgang av regelverket for politisk finansiering:
  Dagens regelverk gjør det mulig å gi store summer anonymt til politiske partier via mellomledd, uten at giverens identitet blir kjent. Det foreslåtte lovendringsforslaget, Prop. 144 L (2024–2025), er et viktig skritt i riktig retning ved å kreve at partiene må kjenne og offentliggjøre hvem som egentlig står bak slike bidrag. Det vil styrke åpenheten og gjøre det vanskeligere for aktører å skjule pengestrømmer gjennom stråmenn eller innsamlinger med løfte om anonymitet. Likevel gjenstår det utfordringer – blant annet knyttet til bidrag via flere lag med mellomledd og selskaper med uoversiktlig eierskap. Derfor bør loven følges opp med en helhetlig gjennomgang av regelverket for politisk finansiering.
  
• Utredning av et lobbyregister:
  I takt med økt profesjonalisering av påvirkningsarbeid bør Norge utrede en modell for et åpent lobbyregister. Et slikt register kan gjøre det tydelig hvem som forsøker å påvirke politiske beslutningstakere, på vegne av hvem, og med hvilket formål. Dette vil styrke åpenheten og bidra til å ivareta tilliten til demokratiet.
  
• Tydeligere merking av annonsørinnhold:
  Norske lesere sliter fortsatt med å skille mellom redaksjonelt innhold og reklame. Derfor bør det innføres strengere krav til hvordan annonsørinnhold presenteres. Én mulig løsning er et interaktivt varsel som krever at leseren aktivt bekrefter at de forstår at innholdet er betalt, før de får tilgang. Dette vil sikre at publikum bevisstgjøres og reduserer faren for at kampanjebudskap oppfattes som uavhengig journalistikk.