Diaspora og utenrikspolitikk

Mobilisering og sårbarhet blant diasporagrupper i Norge.

Sammendrag

Når vi snakker om minoriteter i Norge, handler det som regel om integrering. Om forholdet mellom dem og det norske storsamfunnet. Det som ofte kommer i skyggen, er forholdet deres til opprinnelseslandene.

Minoritetsgrupper i Norge er ikke bare minoriteter. De er også diasporagrupper, det vil si folk som bor her, men som fortsatt har sterke bånd til sine opprinnelsesland. De bryr seg om Norge, men har ikke glemt situasjonen i landene de har flyttet fra eller har sterk tilknytning til. Mange bryr seg dypt om hva som skjer der, og engasjerer seg politisk, sosialt og humanitært.

I notatet belyser vi hvordan diasporagruppene blir berørt av utviklingen ute, hvordan de engasjerer seg, og hva dette betyr både for dem og for Norge. Vi har valgt å analysere seks diasporagrupper – den ukrainske, russiske, palestinske, jødiske, iranske og kurdiske – fordi de er særlig relevante i lys av dagens geopolitiske situasjon og fordi de tydelig viser hvordan internasjonale konflikter kan påvirke mobilisering, sårbarhet og integreringsspørsmål i Norge.

I en tid der internasjonale konflikter i økende grad får direkte konsekvenser i Norge, utfordres også den tradisjonelle forståelsen av norsk freds- og utenrikspolitikk.

Diasporagrupper kan være viktige aktører i utenrikspolitikken. Mange stater betrakter sine diasporaer som en strategisk ressurs og søker å utvikle samarbeid med dem for å fremme politiske, økonomiske eller diplomatiske interesser internasjonalt.

Samtidig kan forholdet bli mer konfliktfylt når diasporaaktivitet retter seg mot regimet i opprinnelseslandet. I slike tilfeller kan hjemlandsmyndigheter forsøke å begrense diasporaens handlingsrom gjennom overvåking, politisk press eller trusler.

Diasporagrupper kan også være en viktig ressurs for Norge. De bidrar med kunnskap, perspektiver og engasjement i møte med pågående internasjonale konflikter. Diasporaer fungerer ofte som brobyggere mellom Norge og opprinnelseslandene, som kontaktformidlere og som mobiliserende krefter for humanitær støtte, demokrati og fred. Gjennom organisasjonsarbeid, offentlig debatt og kontakt med beslutningstakere deltar de aktivt i det norske demokratiet.

I en globalisert og mer konfliktpreget verden blir disse transnasjonale båndene stadig viktigere - ikke bare for enkeltmennesker, men også for norsk utenriks-, integrerings- og sikkerhetspolitikk.

Samtidig illustrerer notatet hvordan internasjonale konflikter kan få direkte konsekvenser i Norge. Sterkt engasjement kan også bidra til polarisering når globale konfliktlinjer speiles i det norske samfunnet. I et skjerpet sikkerhetspolitisk klima kan personer med transnasjonale bånd skape tvil om deres lojalitet, og følgelig også møte økt kontroll eller mistenksomhet fra norske myndigheter. Dette reiser krevende spørsmål om balansen mellom sikkerhet, rettigheter og tillit.

Vurderingen av norske interesser i freds- og konfliktengasjement må derfor også omfatte hvordan slike engasjementer påvirker sosial stabilitet og samhørighet i Norge. Når utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i økende grad glir over i hverandre, blir det viktig å forstå hvordan globale konflikter berører minoritetsgrupper i Norge, og hvilke utfordringer dette skaper både for utenrikspolitikken og for integreringen.

Et hovedbudskap i dette notatet er at vi trenger en fredspolitikk som forener arbeidet for fred ute med arbeidet for fred hjemme. Hensynet til integrering og samhørighet bør inngå i vurderingen av om og hvordan Norge skal engasjere seg i internasjonale konflikter.

Notatet anbefaler derfor å styrke myndighetenes kunnskap, dialog og beredskap i møte med diasporamiljøer, slik at globale konflikter håndteres på en måte som anerkjenner diasporaenes positive bidrag, ivaretar norske interesser, beskytter sårbare grupper og styrker demokratiet i Norge.

Tankesmien Agenda vil rette en stor takk til alle som velvillig har stilt opp til intervju og bidratt med informasjon og kommentarer til dette notatet.

Notatet er skrevet av statsviter og rådgiver i Tankesmien Agenda, Sylo Taraku.

Innledning

Vi lever i en tid med økende geopolitisk spenning og et stadig mer komplekst utenrikspolitisk landskap. Vestlig utenrikspolitikk påvirker ikke bare forholdene internasjonalt, men kan også skape polarisering på hjemmebane.

Norge har tradisjonelt kombinert en aktiv rolle i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid med et sterkt fokus på sosial tillit og samhørighet hjemme. I en situasjon der globale konflikter i økende grad speiles direkte i det norske samfunnet, reises spørsmålet om disse to hensynene i større grad må sees i sammenheng.

Norge er et mangfoldig samfunn, med en rekke diasporagrupper som har både nettverk og engasjement knyttet til sine opprinnelsesland. I en globalisert verden har diasporaer fått økende betydning både som ressurser i utenrikspolitikken. Disse gruppene kan spille en positiv rolle i utviklings- og fredsprosesser i sine hjemland, og fungere som brobyggere mellom Norge og resten av verden.

Samtidig reiser diasporaengasjement også krevende dilemmaer. Diasporagrupper er sjelden homogene; de kan være fragmentert langs politiske, etniske eller regionale skillelinjer. Ulike fraksjoner kan støtte ulike parter i en konflikt, noe som i verste fall kan forsterke konfliktene og polarisering snarere enn å dempe dem.

Enkelte diasporagrupper kan også bli utsatt for overvåking, påvirkningsforsøk eller press fra utenlandske regimer. Slike situasjoner kan skape sikkerhetsmessige og diplomatiske utfordringer, særlig når fremmede staters interesser utspiller seg på norsk territorium. Diasporaer kan dermed representere både en ressurs og en utfordring for norsk utenrikspolitikk.

I et mer sikkerhetspolitisk skjerpet landskap, preget av økende geopolitiske spenninger, blir også lojalitet og tilknytning tolket i et nytt lys. Personer med bånd til andre land kan møte strengere kontroll, for eksempel i forbindelse med sikkerhetsklareringer. For noen kan dette oppleves som mistenkeliggjøring og svekket tillit. Det illustrerer hvor krevende balansen er mellom sikkerhet og likebehandling.

Samtidig lever enkelte diasporamiljøer med et reelt press fra utviklingen i opprinnelseslandet. Konflikter, autoritære regimer og politisk uro stopper ikke ved landegrensene. For noen fortsetter de – bare på avstand. Når slike konflikter utspiller seg i Norge, flyttes deler av den globale konfliktvirkeligheten inn i det norske samfunnet. Utenrikspolitikk blir innenrikspolitikk. Spørsmål om krig, regimekritikk eller stormaktsrivalisering kan påvirke polarisering, integrering og tillit her hjemme.

Når konflikter ute får direkte konsekvenser for samhold og tillit i Norge, blir også vurderingen av norsk freds- og konfliktengasjement mer sammensatt. Spørsmålet er ikke bare hva Norge kan oppnå internasjonalt, men også hvordan engasjementet påvirker stabilitet og samhørighet hjemme.

Spørsmålet er hvordan kan vi styrke de positive bidragene fra diasporagruppene samtidig som vi minimerer de potensielle negative konsekvensene? Hvordan kan vi utnytte diasporaers kompetanse og engasjement bedre i Norges utenrikspolitikk og samtidig som vi ivaretar integreringen og samholdet på hjemmebane?

Formålet med dette notatet er å:

• belyse hvordan diaspora-grupper påvirkes av situasjonen i sine opprinnelsesland, og hvordan de mobiliserer, skaper engasjement og søker å påvirke norsk utenrikspolitikk.
• analysere diaspora-gruppers sårbarhet i møte med overvåkning og press fra hjemlandsmyndigheter, og hvordan de samtidig kan bli møtt med mistenksomhet fra norske myndigheter.
• styrke forståelsen av sammenhengen mellom utenrikspolitikk, integrering og samhørighet i Norge – og drøfte hvordan denne sammenhengen bør inngå i vurderingen av norsk freds- og konfliktengasjement.
• tydeliggjøre behovet for bedre dialog og samarbeid mellom norske myndigheter og diaspora-grupper i skjæringspunktet mellom utenrikspolitikk og integrering.
• legge grunnlaget for en politikk som styrker diasporaenes positive bidrag som brobyggere og demokratiske aktører, samtidig som sikkerhetsmessige og diplomatiske utfordringer håndteres på en rettssikker og hensiktsmessig måte.

Dette notatet er basert på en gjennomgang av relevant forskningslitteratur, offentlige dokumenter og medieartikler, samt intervjuer med forskere på feltet og representanter for ulike diasporagrupper i Norge.

Diasporagrupper som politiske aktører

Begrepet diaspora stammer fra det greske diaspeirō, som betyr «å spre». Opprinnelig ble det brukt om jødenes spredning etter det babylonske fangenskapet, men fra slutten av 1900-tallet har det fått en bredere betydning. I dag brukes begrepet om grupper som lever utenfor sitt historiske hjemland, men som opprettholder varige bånd til opprinnelseslandet. Disse båndene kan være økonomiske, kulturelle eller politiske, og diasporaer kan utøve innflytelse både i hjem- og vertslandet.

Begrepene diaspora og eksilmiljøer brukes ofte overlappende, men det finnes viktige forskjeller. Diaspora betegner grupper med tilknytning til både vertslandet og opprinnelseslandet, og som bevisst viderefører en felles identitet over tid. Eksilmiljøer består oftere av politiske flyktninger eller personer som har forlatt hjemlandet på grunn av forfølgelse, og deres orientering er gjerne tydelig rettet mot situasjonen der.

Felles for begge er en transnasjonal dimensjon: Personene kan være godt integrert i samfunnet de bor i, samtidig som de opprettholder forbindelser til opprinnelseslandet. Dette kan også komme til uttrykk gjennom politisk engasjement knyttet til utviklingen der. Det er dette engasjementet som er hovedfokuset i dette notatet.

Historisk har diasporaer spilt en betydelig rolle både i opprinnelseslandet og i vertslandet. Gjennom økonomiske overføringer, investeringer, kunnskapsutveksling og politisk mobilisering kan de påvirke utviklingen på tvers av landegrenser. Mange diasporaer fungerer også som kulturelle og økonomiske brobyggere og bidrar til tettere internasjonale forbindelser.

Den jødiske diasporaen har for eksempel hatt betydelig innflytelse i USA, blant annet gjennom politisk organisering og påvirkning av utenrikspolitiske spørsmål knyttet til Israel.

Den kinesiske diasporaen har på sin side spilt en viktig rolle i Kinas økonomiske utvikling, særlig gjennom investeringer, handel og kompetanseoverføring fra utlandet til hjemlandet i reformperioden fra slutten av 1970-tallet.

Et annet tydelig eksempel er den cubanske diasporaen i USA. Etter revolusjonen i 1959 etablerte mange kubanere seg særlig i Florida, hvor de utviklet sterke politiske og organisatoriske miljøer. Over tid har denne diasporaen hatt betydelig innflytelse på amerikansk politikk overfor Cuba, blant annet gjennom påvirkning av sanksjonsregimet og støtte til regimekritiske aktører.

Også i Europa har diasporagrupper spilt en viktig rolle i politiske omveltninger i sine opprinnelsesland – noen ganger på ulike sider av samme konflikt over tid. Et tydelig eksempel er Iran. I forkant av revolusjonen i 1979 oppholdt Ruhollah Khomeini seg i eksil, blant annet i Frankrike. Fra sitt eksil formidlet han budskap og religiøs-politisk kritikk av sjahens regime, og diaspora- og eksilnettverk bidro til å spre hans ideer internasjonalt og tilbake til Iran. Dette eksempelet viser hvordan en eksilleder og transnasjonale forbindelser kan spille en direkte rolle i regimeendring.

Etter etableringen av Den islamske republikken har bildet imidlertid endret seg. Nye bølger av iranere har forlatt landet som følge av politisk undertrykking, og mange har etablert seg i europeiske land, inkludert Frankrike. I dag er deler av den iranske diasporaen sterkt engasjert i motstand mot regimet i Teheran.

Dermed illustrerer Iran et interessant historisk paradoks: En revolusjonær leder kom selv fra eksil og benyttet diasporanettverk for å overta makten, mens nye eksil- og diasporagrupper i dag bruker tilsvarende transnasjonale strategier for å utfordre det samme regimet.

Diasporagruppenes engasjement kan påvirke både vertslandets innenrikspolitikk og relasjonene til opprinnelseslandet.

Den tyrkiske diasporaen i Tyskland er den største innvandrergruppen i landet. Over flere tiår har den vært en viktig faktor i forholdet mellom Tyskland og Tyrkia. Under ledelsen av Recep Tayyip Erdoğan har deler av diasporaen blitt mobilisert politisk til støtte for myndighetene i Ankara, blant annet i forbindelse med valg og folkeavstemninger. Denne mobiliseringen har til tider skapt spenninger i det tyske samfunnet og reist spørsmål om integrering, politisk lojalitet og utenlandsk påvirkning.

Den kurdiske diasporaen i Sverige har vært aktiv i å fremme kurdiske rettigheter og politisk selvbestemmelse. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 og Sveriges søknad om medlemskap i NATO, ble forholdet til Tyrkia særlig krevende. Tyrkiske myndigheter stilte krav om tiltak mot kurdiske miljøer de anser som knyttet til terrororganisasjoner, inkludert utlevering av enkeltpersoner. Dette førte til betydelige diplomatiske spenninger, og den kurdiske diasporaen spilte en sentral rolle i å mobilisere opinion og påvirke den svenske debatten.

Den eritreiske diasporaen i Norge representerer et annet mønster, der opprinnelseslandets myndigheter søker å utøve direkte kontroll over egne borgere i utlandet. Myndighetene i Eritrea krever at borgere i diaspora betaler en såkalt «diasporaskatt» på to prosent av inntekten. For mange har dette skapt en situasjon preget av press og frykt, blant annet på grunn av mulige represalier mot familiemedlemmer i hjemlandet. Samtidig har det ført til interne splittelser mellom regimevennlige og regimekritiske miljøer.

Forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), Marta Bivand Erdal, som har arbeidet mye med diaspora-spørsmål i Norge, påpeker at graden av organisering varierer betydelig mellom ulike diasporagrupper, og at hjemlandsambassader i noen tilfeller spiller en aktiv rolle i å mobilisere og følge opp egne borgere. Dette gjelder ikke bare i konfliktkontekster, men også i mer hverdagslige og institusjonelle sammenhenger. Samtidig har vi begrenset systematisk kunnskap om omfanget og betydningen av denne typen aktivitet i Norge.1

Den ukrainske diasporaen i Europa har fått økt politisk betydning etter Russlands invasjon i 2022. Ukrainske miljøer har mobilisert humanitær støtte, påvirket beslutningstakere og bidratt til å holde oppmerksomheten rettet mot krigen. I flere land har diasporaen vært en tydelig stemme i spørsmål om våpenleveranser, sanksjoner og langsiktig støtte til Ukraina.

Også palestinske diasporamiljøer i Europa har markert seg sterkt i forbindelse med krigen i Gaza etter Hamas’ angrep på Israel 7. oktober 2023 og den påfølgende militære offensiven. Store demonstrasjoner i en rekke europeiske byer har uttrykt støtte til palestinerne og krav om våpenhvile, humanitær tilgang og anerkjennelse av en palestinsk stat. Engasjementet har påvirket den politiske debatten i flere land, særlig i spørsmål knyttet til Midtøsten-politikk, ytringsfrihet, sikkerhet og sosial sammenhengskraft.

Dette er bare noen eksempler på hvordan diasporagrupper kan fungere som transnasjonale politiske aktører - enten som støttespillere for regimer, som opposisjonelle krefter eller som mobiliserende sivilsamfunnsaktører - og hvordan deres aktivitet kan få direkte betydning for europeisk innenriks- og utenrikspolitikk.

Mobilisering blant diasporaer handler ikke bare om formelle organisasjoner og politiske aksjoner, men også om mer uformelle nettverk, økonomiske overføringer, digitale fellesskap og hverdagslige former for tilknytning. Dette kan forstås som transnasjonale praksiser – sosiale og politiske aktiviteter som utspiller seg på tvers av landegrenser, og som binder sammen livet i Norge og situasjonen i hjemlandet.2 I dette notatet ligger hovedvekten på mobilisering og engasjement knyttet til utviklingen i de landene diasporaene har tilknytning til, og hvordan dette får betydning i norsk kontekst.

Noe av det viktigste diasporamiljøer bidrar med er remitteringer - pengeoverføringer til familie og nettverk i opprinnelseslandet. Globalt utgjør slike overføringer en betydelig del av kapitalstrømmene til lav- og mellominntektsland. Ifølge World Bank ble det i 2023 sendt om lag 656 milliarder amerikanske dollar i registrerte remitteringer til lav- og mellominntektsland.3 Dette er mer enn tre ganger så mye som samlet bistand, som samme år lå på rundt 223 milliarder dollar ifølge OECD. Remitteringer er dermed en av de største og mest stabile finansieringskildene for mange utviklingsland.

Også fra Norge sendes det betydelige beløp. Ifølge tall basert på valutaregisteret ble det i 2024 overført nesten 2,8 milliarder kroner fra personer i Norge til mottakere i opprinnelseslandene, med særlig store beløp til land som Somalia, Afghanistan og Pakistan.4 Statistikk over totale betalingsstrømmer viser dessuten at private overføringer mellom Norge og utlandet ligger på høye nivåer.5

I perioder med krig eller økonomisk krise øker ofte overføringene, noe som illustrerer hvor tett diasporaers økonomi er knyttet til utviklingen i opprinnelseslandet.

Remitteringer er imidlertid ikke hovedfokuset i dette notatet. Dette notatet retter imidlertid oppmerksomheten mot den politiske mobiliseringen. Mange diasporagrupper engasjerer seg for politiske endringer i sine hjemland gjennom organisering, demonstrasjoner og påvirkningsarbeid. Noen retter innsatsen direkte mot regimet i opprinnelseslandet. Andre søker å påvirke Norges politikk overfor hjemlandet, for eksempel når det gjelder sanksjoner eller diplomatiske relasjoner.

Slik mobilisering kan styrke demokratisk deltakelse og offentlig debatt i Norge. Samtidig kan konflikter i hjemlandet speiles i det norske samfunnet og skape spenninger. I enkelte tilfeller kan også hjemlandsmyndigheter reagere på diasporaaktivitet i Norge. Det er denne politiske dimensjonen – hvordan engasjement knyttet til hjemlandet får konsekvenser her – som står i sentrum for analysen.

Det finnes mange diasporagrupper i Norge som mobiliserer i lys av utviklingen i sine opprinnelsesland. Av hensyn til omfang avgrenser notatet seg til seks diasporagrupper: den ukrainske, russiske, palestinske, jødiske, iranske og kurdiske. Utvalget er ikke ment å være representativt for alle diasporaer i Norge, men er valgt fordi gruppene er særlig relevante i lys av dagens geopolitiske situasjon. Samtidig illustrerer de på ulike måter hvordan mobilisering og sårbarhet knyttet til internasjonale konflikter kan få konsekvenser for integrering, tillit og samhørighet i Norge.

Seks diasporagrupper i Norge: mobilisering og sårbarhet

Dette kapittelet retter søkelyset mot seks diasporagrupper i Norge: den ukrainske, russiske, palestinske, jødiske, kurdiske og iranske. Utvalget er begrenset, men gruppene er valgt fordi de representerer ulike typer konflikttilknytning og sikkerhetsmessige problemstillinger som er særlig aktuelle i dagens geopolitiske situasjon.

Noen av gruppene har direkte tilknytning til pågående krig mellom stater, som Ukraina–Russland. Andre er knyttet til langvarige og sterkt polariserende konflikter, som Israel–Palestina. Den iranske og kurdiske diasporaen illustrerer på sin side hvordan autoritære regimer og statsløshet kan skape særskilte former for mobilisering, fragmentering og transnasjonalt press. Disse seks gruppene gir et analytisk spenn - fra nyankomne flyktningstrømmer til historisk etablerte minoriteter, og fra høyt politisert eksil til mer apolitisk migrasjon.

Beskrivelsene bygger i hovedsak på samtaler med representanter fra de ulike diasporamiljøene, supplert med offentlig statistikk, forskning og tilgjengelige rapporter.

Intervjuene er ment å gi innsikt i hvordan mobilisering, lojalitet, sårbarhet og identitet oppleves fra innsiden. I fremstillingen gjengis særlig én eller to stemmer fra hvert miljø, ikke fordi de representerer hele gruppen, men fordi de synliggjør sentrale erfaringer og perspektiver. Diasporaer er ikke ensartede størrelser; de rommer mange ulike interne forskjeller.

Noe av det viktigste diasporamiljøer bidrar med er remitteringer til sine opprinnelsesland.

Formålet er derfor ikke å gi en fullstendig kartlegging av hver gruppe, men å analysere hvordan situasjonen i opprinnelseslandet påvirker mobilisering og sårbarhet i Norge.

Disse beskrivelsene danner et empirisk og analytisk grunnlag for den videre drøftingen av hvilke implikasjoner dette kan ha for norsk utenrikspolitikk, sikkerhet og integrering.

Ukrainere i Norge: Fra stille minoritet til mobilisert diaspora

Før Russlands fullskala invasjon av Ukraina, 24. februar 2022 var den ukrainske tilstedeværelsen i Norge relativt beskjeden og lite synlig i offentligheten. Rundt 6 500–7 000 personer med ukrainsk bakgrunn bodde i landet.

Gruppen var i stor grad preget av arbeidsinnvandring og familiegjenforening, og det som fantes av organisasjonsliv hadde en tydelig kulturell profil. Den ukrainske foreningen i Norge, etablert i 2004, arbeidet primært med språk, kultur og sosiale møteplasser.

En sentral stemme i den ukrainske diasporaen i Norge er Nataliya Yeremeyeva. Hun kommer opprinnelig fra Kharkiv, Ukrainas nest største by, og kom til Norge i 2009 gjennom familiegjenforening. Hun har vært aktiv i det ukrainske organisasjonsmiljøet i Norge i en årrekke, blant annet i Den ukrainske foreningen i Norge og som initiativtaker til foreningen «Norwegian Ukrainian Advocacy Hub». Hun har tidligere arbeidet i Wergelandssenteret og Caritas med informasjons- og rettighetsarbeid overfor arbeidsinnvandrere, og arbeider i dag i LO.

Yeremeyeva beskriver hvordan mange ukrainere som kom til Norge etter uavhengigheten i 1991, ikke oppfattet seg selv som del av en «diaspora» i klassisk forstand. Diaspora var noe man forbandt med eldre eksilmiljøer i Canada og USA - grupper som hadde levd i generasjoner med en sterk nasjonal identitet og et tydelig politisk prosjekt. De som reiste ut de siste 20–30 årene, forklarer hun, så seg i større grad som migranter som hadde etablert seg i et nytt land, ikke som politiske eksilaktører.6

Dette preget også graden av politisk engasjement. Frem til 2014 var mobiliseringen begrenset. Selv etter Russlands annektering av Krim og krigen i Donbas var det vanskelig å skape bred interesse i Norge. Yeremeyeva forteller at 2014 var første gang man forsøkte å bevege seg tydeligere inn i det politiske rommet, men at gjennomslaget var svakt. Ukraina ble ikke oppfattet som en spesielt viktig sak i norsk offentlighet.

Samtidig var det strukturelle forhold som bidro til lav synlighet. Mange ukrainere arbeidet i sesongbaserte jobber i landbruket, mens andre hadde etablert seg i Norge gjennom familieetablering eller ekteskap.

Gruppen var, slik Yeremeyeva beskriver det, «veldig stille». I tillegg fantes det en utbredt mistillit til offentlige institusjoner blant sesongarbeidere, en erfaring mange av dem tok med seg fra Ukraina. Yeremeyeva peker på at flere blant dem vegret seg for å oppsøke hjelp eller organisere seg, fordi man ikke uten videre stolte på at myndigheter.

Frivillighet som institusjonalisert praksis - medlemskap, kontingent, organisasjonsarbeid - var heller ikke en etablert del av den politiske kulturen mange kom fra.

24. februar 2022: Flyktninger kommer

Fullskala invasjonen i 2022 markerte et klart før og etter for den ukrainske diasporaen i Norge. Antallet ukrainere i Norge økte dramatisk etter masseflukten fra Ukraina og gjennom ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse her i Norge. På få år økte antallet fra noen tusen til nær hundretusen. Målt i antall personer med opphold i landet ble ukrainere raskt en av de største innvandrergruppene i Norge.

Men like viktig som tallene var den politiske og emosjonelle mobiliseringen. Yeremeyeva beskriver det som et samspill: Plutselig var det både etterspørsel fra norske medier og myndigheter, og en vilje internt i miljøet til å tre frem. «Plutselig begynte ukrainere her å engasjere seg og spille en helt annen rolle», sier hun.

Det mest synlige uttrykket for dette er de daglige markeringene på Eidsvolls plass utenfor Stortinget. Siden krigens første dager har en gruppe aktivister fra bl.a. Den ukrainske foreningen i Norge stått der – nesten hver eneste dag. Ikke med store folkemengder, men med en bemerkelsesverdig kontinuitet.

Ifølge Yeremeyeva er dette uvanlig også i internasjonal sammenheng. Mange diasporaer startet med daglige demonstrasjoner, men få har klart å opprettholde dem over så lang tid. I Oslo har man slike markeringer fortsatt, selv når oppmøtet har vært beskjedent.

For henne handler dette om mer enn protest. Det handler om å holde saken varm. «Det er ikke bare Ukraina her i verden», sier hun, og peker på hvor lett internasjonale konflikter kan forsvinne fra offentlighetens oppmerksomhet. Den daglige tilstedeværelsen blir dermed en form for politisk utholdenhet – en påminnelse til norske beslutningstakere om at krigen fortsatt pågår.

Politisk mobilisering

I denne fasen vokste også nye organisasjonsformer frem. Norwegian Ukrainian Advocacy Hub som Yeremeyeva var med å etablere er et eksempel på det. Etableringen av slike organisasjoner markerer et skifte fra primært kulturelt arbeid til mer organisert politisk påvirkning. Formålet er ikke bare å arrangere markeringer, men å bygge relasjoner, delta i debatter og påvirke politiske beslutninger.

Yeremeyeva understreker betydningen av språk og kontekstforståelse: «Å kommunisere på norsk skaper en annen nærhet enn å bruke engelsk. Det signaliserer både integrasjon og kompetanse.»

Dette har gjort det mulig å etablere direkte kontakt med stortingsrepresentanter og politiske partier. Hun beskriver hvordan avstanden mellom diasporaen og norske toppolitikere har blitt mindre etter 2022, i takt med at Ukraina har blitt en sentral sak i norsk politikk.

Samtidig har mobiliseringen hatt en sterk moralsk dimensjon. Mange i miljøet opplever en form for skyld eller ansvar knyttet til det å være i trygghet mens andre kjemper. Yeremeyeva formulerer det slik: «Man er her i trygghet, og da føler man ansvar for å gjøre noe for Ukraina herfra.»

Engasjementet blir en måte å legitimere sin egen posisjon i eksil på. Dette gjelder ikke bare politiske markeringer, men også humanitær innsats, pengeinnsamlinger og informasjonsarbeid.

En utfordring har imidlertid vært å bygge en varig medlemskultur. Selv om mange deltar i demonstrasjoner og innsamlingsaksjoner, er det færre som ønsker å binde seg gjennom formelt medlemskap og kontingent. Yeremeyeva mener dette delvis kan forklares med erfaringer fra postsovjetiske samfunn, der tilliten til institusjoner – inkludert fagforeninger – tradisjonelt har vært lav.

Engasjementet i Norge har også aktualisert forholdet mellom diaspora og hjemland. Diskusjoner rundt den nye mobiliseringsloven i Ukraina har skapt spenninger, særlig blant dem som har bodd lenge utenfor landet. Samtidig opplever mange at diasporaens betydning for internasjonal støtte ikke alltid anerkjennes fullt ut av ukrainske myndigheter.

Yeremeyeva understreker at man ikke kan «overlate det bare til Zelenskyj» å holde engasjementet for Ukraina oppe i europeiske land. Etter hennes syn formes støtten til Ukraina også i hverdagslige møter med lokalsamfunn, medier og politikere i vertslandet. Det er også gjennom den kontinuerlige aktiviteten til den ukrainske diasporaen, gjennom demonstrasjoner, foredrag og kontakten med nordmenn, at Ukrainas sak holdes levende.

Midlertidighet og usikkerhet

Et særtrekk ved den ukrainske diasporaen i Norge er at flertallet har midlertidig kollektiv beskyttelse. I motsetning til mer etablerte diasporagrupper, som i stor grad består av personer med permanent opphold eller statsborgerskap, lever mange ukrainere i en juridisk og eksistensiell mellomposisjon. Oppholdet er formelt midlertidig, og fremtiden avhenger av krigens utvikling og politiske beslutninger både i Norge og i Ukraina.

Denne midlertidigheten preger både integreringen og engasjementet. Den kan skape tilbakeholdenhet når det gjelder langsiktige investeringer i bolig, utdanning og organisasjonsliv. Samtidig forsterker den den transnasjonale orienteringen: Blikket er fortsatt rettet mot Ukraina, og mange ser sitt opphold i Norge som en fase snarere enn et permanent brudd.

Dermed blir diasporaen i større grad enn mange andre grupper preget av venting, beredskap og dobbel tilhørighet. Den lever samtidig i to tidssoner - hverdagen i norske kommuner og krigens utvikling i hjemlandet.

Ved siden av Nataliya Yeremeyeva har også Oleksandra Deineko etablert seg som en viktig kunnskapsstemme om ukrainere i Norge. Deineko er gjesteforsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet og førsteamanuensis ved V.N. Karazin Kharkiv National University. Sammen med blant andre Aadne Aasland har hun ledet flere studier av ukrainske flyktningers erfaringer med bosetting og integrering i Norge etter 2022.

I artikkelen «Where is home? Perceptions of home and future among Ukrainian refugees in Norway» analyserer Deineko og medforfattere hvordan ukrainske flyktninger forstår «hjem» i en situasjon preget av midlertidig kollektiv beskyttelse og krig.7

Ifølge Deineko finnes det fire forskjellige forhold til begrepet «hjem» blant ukrainere i Norge:8

Studien viser at hjem ikke lar seg redusere til et enkelt valg mellom «her» og «der». I motsetning til klassiske studier av eksil, der hjem ofte blir et framtidig prosjekt, viser Deineko at mange ukrainere i Norge forsøker å skape en fungerende hverdag her og nå – samtidig som båndene til Ukraina opprettholdes. Studien understreker også betydningen av strukturelle rammer. Den midlertidige beskyttelsen gir rask tilgang til arbeid og introduksjonsprogram, men signaliserer samtidig at oppholdet i utgangspunktet er ment å være tidsbegrenset

Dette skaper det forskerne omtaler som et ontologisk dilemma: Flyktningene forventes å integreres raskt, men uten at det gis klare signaler om permanent tilhørighet. For diaspora-analysen er dette særlig relevant. Det betyr at den ukrainske diasporaen i Norge formes i spennet mellom integrering og mulig retur – mellom etablering av «home B» i Norge og fortsatt orientering mot «home A» i Ukraina.

Deineko og kollegene gir et rammeverk som gjør det lettere å forstå den ukrainske diasporaen i Norge. De viser hvordan midlertidig beskyttelse, erfaringene fra krigen og signalene fra norske myndigheter påvirker både hvordan ukrainere integreres her, og hvordan de samtidig opprettholder en sterk tilknytning til hjemlandet.

En diaspora i transformasjon

Den ukrainske diasporaen i Norge illustrerer hvordan en gruppe kan transformeres av krig. Fra å være en relativt stille og kulturelt orientert minoritet, har den blitt en synlig politisk aktør med daglig tilstedeværelse i det offentlige rom. Mobiliseringen er både emosjonell og strategisk: den springer ut av sorg og ansvar, men er også bevisst rettet mot politisk påvirkning.

Samtidig er dette en diaspora som i norsk sammenheng fortsatt er relativt ny. Den mangler foreløpig det nettverket av etablerte talspersoner, institusjoner og langsiktig organisasjonskapasitet som kjennetegner mer historisk etablerte grupper. Det finnes noen sentrale og synlige stemmer, men ikke et bredt lag av profiler med lang erfaring i norsk offentlighet eller i det norske politiske miljøet slik man ser i eldre diasporamiljøer.

Likevel har gruppen vist en bemerkelsesverdig evne til mobilisering. De daglige markeringene på Eidsvolls plass, dialogen med politikere, kunnskapsproduksjonen og et omfattende lokalt engasjement i kommuner over hele landet viser at politisk innflytelse ikke bare skapes gjennom etablerte maktposisjoner. Den bygges også gjennom utholdenhet, relasjoner og kontinuerlig tilstedeværelse.

Det som før var en liten og lite synlig gruppe, har blitt en av de mest aktive diasporaene i Norge. Ikke fordi den hadde en lang tradisjon for politisk organisering, men fordi krigen gjorde det umulig å forholde seg stille.

Den russiske diasporaen: nye stemmer for demokrati

Den russiske diasporaen i Norge har vokst gradvis siden Sovjetunionens oppløsning. I dag består den av en mangfoldig gruppe mennesker som har kommet til Norge av ulike grunner: arbeid, ekteskap, studier, asyl og familiegjenforening.

Ifølge Statistisk sentralbyrå var det i 2024 om lag 24 790 personer med russisk bakgrunn i Norge, inkludert norskfødte barn av russiske innvandrere.9

De første innvandrerne fra Russland kom til Norge på midten av 1990-tallet, ofte i forbindelse med studier eller arbeid. Med «russere» menes her både etniske russere og personer med russisk statsborgerskap.

I denne fremstillingen behandles ikke tsjetsjenere, som i hovedsak kom til Norge som asylsøkere fra slutten av 1990-tallet og særlig i perioden 2000–2004, i kjølvannet av den andre Tsjetsjenia-krigen. Tsjetsjenere utgjør i dag en betydelig del av personer med bakgrunn fra Russland i Norge, men deres migrasjonshistorie, politiske kontekst og integrasjonsforløp skiller seg markant fra den russiske arbeids- og familieinnvandringen.

Høy utdanning og sterk yrkesdeltakelse

Den russiske diasporaen regnes som en av de mest høyt utdannede innvandrergruppene i Norge. Mange arbeider innen helse, teknologi og akademiske fagmiljøer. En del av de russiske kvinnene har innvandret til Norge gjennom ekteskap med norske menn.

Geografisk er russere bosatt over hele landet, men det finnes tydelige konsentrasjoner i Oslo og i Øst-Finnmark, særlig i kommuner som Sør-Varanger og Båtsfjord. I Øst-Finnmark har det historisk vært tette forbindelser til Russland gjennom grensehandel, samarbeid og kulturell utveksling. Dette har påvirket både integrering og hverdagskontakt i regionen.

Russisk-ortodokse menigheter, kulturforeninger og ulike nettverk fungerer som viktige møteplasser.

Barentssamarbeidet og folk-til-folk-kontakt

Barentssamarbeidet, etablert i 1993, har vært en viktig ramme for samarbeid mellom nordmenn og russere i nordlige regioner. Folk-til-folk-programmer innen helse, ungdomsarbeid og kulturutveksling har bidratt til å bygge gjensidig tillit. Barentssekretariatet i Kirkenes har vært en sentral aktør i å støtte prosjekter som fremmer kontakt mellom befolkningene på begge sider av grensen.

Etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 er det meste av det institusjonelle samarbeidet stanset eller kraftig redusert. Samtidig har nordmenns holdninger til Russland blitt betydelig mer negative.

På samme måte som andre diasporagrupper påvirkes av dramatiske hendelser i sine opprinnelsesland, har også russere i Norge opplevd situasjonen etter invasjonen av Ukraina som krevende. Krigen har ikke bare vært en utenrikspolitisk konflikt, men også en sosial og identitetsmessig belastning for mange i diasporaen. De kan også møte forventninger om å ta tydelig avstand fra Putins politikk.

Dette kan forstås som en form for kollektiv ansvarliggjøring, der enkeltpersoner med bakgrunn fra et land i krig blir møtt med krav om lojalitetsavklaring. For noen oppleves det som naturlig og uproblematisk å markere avstand. For andre kan det være mer sammensatt, enten av hensyn til familie i Russland, frykt for represalier eller fordi de opplever at deres individuelle standpunkt ikke bør måtte bevises offentlig.

Slik illustrerer situasjonen hvordan internasjonale konflikter kan forflytte seg inn i hverdagsliv og sosiale relasjoner i Norge, og hvordan diasporaer kan bli stående i et krysspress mellom forventninger fra majoritetssamfunnet og bånd til opprinnelseslandet.

Apolitisk stemning

Tradisjonelt har russere i Norge vært lite politisk organiserte, særlig for dem som kom til Norge via andre kanaler enn som asylinnvandrere. Diaspora-aktivitetene har derfor primært dreid seg om språk, kultur og sosiale aktiviteter, snarere enn politisk mobilisering. Men de siste årene er det økende tendenser til politisk engasjement. Et tydelig eksempel på det er Foreningen «SmåRådina: for demokrati i Russland» som Evgeniya Khoroltseva har vært med å etablere.

Khoroltseva er en aktiv menneskerettighetsforkjemper med bakgrunn fra Russland. Hun er en av initiativtakerne og tidligere styreleder i foreningen SmåRådina. Hun er vokst opp sør i Russland og har bodd i Norge i mer enn 20 år. Hun har utdannelse i sosiologi og pedagogikk fra Universitet i Oslo og har blant annet jobbet med undervisning i menneskerettigheter som prosjektleder i Menneskerettighetsakademiet.

Hun forklarer at begrepet «diaspora» oppleves ikke som entydig blant russere i Norge: «Man snakker russisk og bruker det i hverdagen, men ikke alle føler seg nødvendigvis å være en del av diaspora, eller assosierer seg med Russland i hverdagslivet. Det er et flytende begrep.»

Det russiske miljøet i Norge er ganske fragmentert, ifølge henne. «Vi har ikke én stor, samlende organisasjon. Folk holder sammen på grunn av språk og kultur, men ikke nødvendigvis politiske overbevisninger eller verdier.»

Hun peker på at mange ikke engasjerte seg politisk før 2022, både fordi de fleste ikke flyttet til Norge av politiske grunner, og fordi det tradisjonelt har vært en ganske apolitisk stemning blant russere i Norge: «Det er vanskelig å nå ut til Russland herfra, og mange tenker at det ikke hjelper uansett. Man er ikke vant til å engasjere seg politisk.» SmåRådina skiller seg dermed ut som en forening med et tydelig politisk engasjement i diasporaen.

SmåRådina – et politisk nettverk

Organisasjonen ble grunnlagt i 2021, etter fengslingen av opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj, hans forgiftning i 2020 og tillbakekomst til Russland i januar 2021 for å bli buret inn i fengsel uten lov og dom.

Navnet «SmåRådina» er et ordspill. Det spiller på det russiske ordet rodina (hjemland) og det norske ordet «små». Navnet kan forstås som et lite hjemsted man bærer med seg i hjertet – i kontrast til forestillingen om et grenseløst og statlig definert Russland. Slik uttrykker navnet ønsket om å bevare en kulturell og personlig tilknytning til Russland, samtidig som man tar avstand fra regimets politikk og støtter demokratiske verdier og respekt for individet.

Foreningen startet som en Facebook-gruppe og har vokst betydelig etter den russiske invasjonen av Ukraina 24. februar 2022. Den består i dag av over 100 aktive medlemmer. Khoroltseva beskriver formålet slik:

«Vi er et miljø for russere og andre med tilknytning til Russland som aktivt har tatt avstand fra krigen i Ukraina og som støtter demokratiske krefter i Russland.»

SmåRådina arrangerer antikrigsdemonstrasjoner, markeringer foran Stortinget og Russlands ambassade, og minnearrangementer for ofre for sovjetisk og russisk politisk terror, blant annet i samarbeid med Memorial-bevegelsen. De krever løslatelse av politiske og samvittighetsfanger i Russland og deltar i solidaritetsmarkeringer internasjonalt.

«Vi prøver å være synlige og vise at vi tar avstand. Det er viktig at folk i Norge vet at det finnes russere som ikke er Putin-vennlige og har lite til overs til det brutale politiske regimet som ble etablert i Russland de siste 20 år, blant annet gjennom omfattende valgfusk, forfølgelse av meningsmotstandere og krenking av medier.»

Samtidig understreker hun at synlighet og aktivt ståsted mot krigen og for menneskerettigheter kan være krevende: «Noen er redde for å stikke hodet frem. Noen frykter represalier mot familie som er igjen i Russland. Mange har valgt å hjelpe ukrainere i det stille.»

Samarbeid og spenninger

SmåRådina har hatt kontakt med ukrainske diasporaer i Norge. De første antikrigsmarkeringene våren 2022 ble arrangert i fellesskap med den ukrainske og belarusiske foreninger. Etter massakren i Butsja i Ukraina ble det vanskeligere å holde kontakten og arrangere markeringer i fellesskap.

«Vi står for de samme verdiene, men vi må også forstå at sår og traumer gjør samarbeidet mellom ukrainere og russere krevende– uten at det er umulig», forklarer Khoroltseva.

Organisasjonen har også kontakt med demokratiske aktivister i Russland gjennom horisontale nettverk, ofte anonymisert av sikkerhetshensyn, samt russiske diasporaer, som tar avstand fra Russlands krigføring i Ukraina, i andre europeiske land.

«Det har blitt vanskeligere å ha den typen kontakt. Informasjon må anonymiseres.»

Under en konferanse om diaspora arrangert av den ukrainske foreningen «Norwegian-Ukrainian Advocacy Hub» i januar 2026, under tittelen «Mangfold i handling», var Småradina og Evgeniya Khoroltseva til stede og deltok i en paneldiskusjon med andre representanter fra diasporagrupper. Hun ble utfordret fra en ukrainsk deltaker i publikum om Aleksej Navalnyjs holdninger til Ukraina og Krim- halvøya. Hun svarte at Smårådina ikke kan stå ansvarlig for Navalnyjs tidligere uttalelser, men understreket at de er for demokratiseringen i Russland og mot krigen i Ukraina.10

Mellom barken og veden

Den russiske diasporaen befinner seg i en krevende posisjon. På den ene siden ønsker mange å vise tydelig avstand til regimet i Moskva. På den andre siden kan de oppleve mistenksomhet eller kollektiv skyld i møte med det norske samfunnet.

«Russland forsvinner nok ikke fra verdenskartet med det første og vi er nødt til å forholde oss til dette landet og samfunn i overskuelig fremtid.. Det er viktig å høre på ulike stemmer og støtte demokratiske krefter», sier Khoroltseva.

Hun mener diasporaen kan bidra med kunnskap og perspektiver i norsk offentlighet, også i spørsmål som sivilsamfunn, fiskerisamarbeid og fremtidig Russland-politikk: «Vi kan bidra med kunnskap. Det er viktig å forstå hva slags Russland man forholder seg til.»

SmåRådina er en frivillig organisasjon uten ansatte. Aktiviteten drives av medlemmer og frivillige på fritiden, gjennom markeringer, utstillinger om politiske fanger og deltakelse i den offentlige debatten.

Den russiske diasporaen i Norge er i endring. Fra å være relativt apolitisk og fragmentert, ser man nå tegn til økt engasjement, særlig blant dem som ønsker en demokratisk utvikling i Russland. Samtidig preges miljøet av interne forskjeller, ulike grader av synlighet og en pågående bearbeiding av krig, identitet og tilhørighet.

Det er sjelden vi ser russere i Norge som offentlig uttrykker støtte til Putin-regimet eller krigen mot Ukraina. Likevel finnes det lokale eksempler. 9. mai 2025 arrangerte det russiske konsulatet i Kirkenes en markering av seiersdagen etter andre verdenskrig ved byens frigjøringsmonument. Kort tid før arrangementet stilte en person med russisk bakgrunn seg ved monumentet og holdt opp et Wagner-flagg. Wagner-gruppen er en russisk, paramilitær gruppe som har deltatt i krigen i Ukraina. Flagget ble oppfattet som sterkt provoserende og utløste kraftige lokale reaksjoner.11

Evgenia Khoroltseva ønsker å være talerør for russere som er tydelig mot krigen: «Det viktigste nå er at det norske samfunnet forstår at russere i Norge ikke er én stemme. Vi er mange, og vi mener ulike ting, men det er flere av oss som tar tydelig avstand fra krigen og politikken som Russland fører ovenfor sine naboland.»

Sårbarhet

Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022 utløste sterke reaksjoner i Norge. Samtidig som solidariteten med Ukraina var tydelig, oppsto det bekymringer for negative reaksjoner mot personer med russisk bakgrunn.

Også den russiske diasporaen kan oppleve en sårbarhet som mange diasporagrupper kan oppleve når opprinnelseslandet blir part i en voldelig og internasjonalt fordømt konflikt. Enkelte rapporterte om russofobe ytringer og generaliserende fremstillinger der «russere» ble holdt kollektivt ansvarlige for Kremls politikk.

Dette aktualiserte spørsmålet om hvordan det strafferettslige diskrimineringsvernet skal anvendes i en situasjon der skarp politisk kritikk og potensielt hatefulle ytringer kan flyte over i hverandre.

I februar 2023 publiserte Riksadvokaten en gjennomgang av diskrimineringsvernet i lys av krigen i Ukraina. Utgangspunktet var nettopp den rettslige og prinsipielle balansen mellom ytringsfrihet og vern mot hatefulle ytringer.

Riksadvokaten understreker at kraftig kritikk av russiske myndigheter, av krigen eller av Russlands politikk i utgangspunktet er beskyttet av ytringsfriheten. Samtidig presiseres det at ytringer som innebærer en grov nedvurdering av personer på grunn av deres etniske bakgrunn, eller som oppfordrer til diskriminering og trakassering, kan være straffbare.

Gjennomgangen illustrerer dermed et generelt poeng om diasporaers sårbarhet i konfliktperioder. Når internasjonale konflikter skaper sterke emosjoner og politisk mobilisering, kan enkeltpersoner bli identifisert med staters handlinger de verken kontrollerer eller støtter. For den russiske diasporaen i Norge innebærer dette en dobbel belastning: på den ene siden et press om å ta avstand fra hjemlandets myndigheter, på den andre siden en risiko for kollektiv stigmatisering. Riksadvokatens vurdering tydeliggjør at det rettslige vernet mot diskriminering gjelder også i slike situasjoner, men at grensedragningen mot legitim politisk kritikk må vurderes konkret og kontekstuelt.

På toppen av dette kommer de krevende sikkerhetsklareringene om rammer russere eller nordmenn som har familiebånd med russere, selv om de er kritiske til regimet i Kreml. Dette behandles separat i eget kapittel.

I et bredere integrerings- og samfunnsperspektiv illustrerer dette hvordan internasjonale konflikter kan øke sårbarheten i diasporamiljøer, og hvorfor det krever en aktiv og gjennomtenkt politikk fra myndighetenes side for å beskytte minoriteter, opprettholde tillit og hindre at eksterne konflikter skaper varige spenninger i Norge.

Den palestinske diasporaen: ikke alene i mobiliseringen

Den palestinske diasporaen i Norge er relativt liten sammenlignet med flere andre diasporagrupper, men den inngår i et bredere arabisk og muslimsk diasporalandskap.

Det finnes ikke helt presise tall for hvor mange palestinere som bor i Norge, blant annet fordi mange registreres som statsløse i offentlig statistikk eller som statsborgere av andre land, avhengig av migrasjonshistorie.

Ifølge SSB var det ved starten av 2024 om lag 1 626 statsløse personer registrert i Norge, og den største andelen av disse har palestinsk bakgrunn, fordi mange palestinere kom som flyktninger i tidligere konflikter.12

«Det palestinske miljøet i Norge relativt lite og oversiktlig. Vi er ikke mange. Det er få familier, og vi kjenner stort sett hverandre.»

Dette sier Hanada Kharma. Hun er opprinnelig fra Palestina og har blant annet jobbet med undervisning ved Birzeit University, som er ett av de ledende universitetene i Palestina.

Han er forsker og samfunnsdebattant med bakgrunn fra freds- og konfliktstudier, blant annet ved Universitetet i Oslo. Han har arbeidet med temaer som politisk islam, ekstremisme, radikalisering og sekularisme. Samtidig har han hatt et langvarig engasjement i Palestina-saken og er blant de mest markante stemmene i den norske Midtøsten-debatten.

Intervjuet med Hanada Kharma og Lars Gule ble gjennomført som en felles samtale.13

Det at det palestinske miljøet i Norge er så lite gjør at hendelser i Midtøsten raskt får konkrete og personlige ringvirkninger i Norge. Konflikten er ikke bare geopolitikk, den angår familiemedlemmer, venner og konkrete steder folk har tilknytning til. Som Kharma uttrykker det: «For oss er ikke dette bare en internasjonal konflikt. Det handler om familie. Det handler om mennesker vi kjenner.»

De fleste palestinere har kommet til Norge som asylsøkere eller gjennom familiegjenforening. Andre har palestinsk bakgrunn via ekteskap eller oppvekst i tredjeland. Dette gjør at gruppen delvis «forsvinner» i statistikken, og at tilhørigheten ofte er mer kompleks enn nasjonalitetskategorier tilsier.

Samtidig er det en betydelig grad av integrasjon i bredere arabiske og muslimske miljøer, slik at mobilisering ofte skjer på tvers av nasjonal bakgrunn.

Linda Noor, leder for den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk og en sentral stemme i Palestina-debatten i Norge, har over tid vært en tydelig deltaker i diskusjoner om diaspora, utenrikspolitikk og tilhørighet. Hun har også en personlig tilknytning til Palestina gjennom eldste datter, som har røtter på farssiden fra Betlehem. Noor påpeker at Palestina-engasjementet i Norge ikke bare bæres av den palestinske diasporaen selv:

«Når det gjelder Palestina, så er det en sak som engasjerer ikke bare den palestinske diasporaen, men også mange andre grupper. Det er ikke så mange palestinere i Norge, og de er heller ikke så godt organiserte. De er helt avhengige av støtte fra andre»14

Organisering og nettverk

Palestina har hatt en offisiell representasjon i Norge siden 1995, da Norge opprettet diplomatiske forbindelser med PLO og et palestinsk informasjonskontor ble etablert i Oslo. Norge anerkjente staten Palestina formelt som selvstendig stat 28. mai 2024, og representasjonskontoret ble deretter oppgradert til ambassade for staten Palestina.

Representasjonskontoret og nå ambassaden har formell betydning, men ifølge Kharma oppleves det ikke nødvendigvis som en samlende institusjon for hele diasporaen, særlig ikke for dem som ikke identifiserer seg med Fatah-strukturen og de palestinske selvstyremyndighetene.

Den palestinske diasporaen i Norge er ikke dominert av én samlet paraplyorganisasjon. Organiseringen skjer dels gjennom egne foreninger, dels gjennom bredere solidaritets- og sivilsamfunnsstrukturer.

En sentral aktør er Palestina-komiteen i Norge, etablert på slutten av 1960-tallet. Organisasjonen har historisk hatt forankring i norsk venstreside og i deler av fagbevegelsen. Den fungerer i dag som en viktig koordinerende aktør for demonstrasjoner, kampanjer og politisk påvirkningsarbeid.

I tillegg inngår palestinske miljøer i nettverk med muslimske organisasjoner, menneskerettighetsmiljøer og fagforeninger. Denne brede forankringen gjør at mobiliseringen ikke primært fremstår som etnisk eller religiøs, men i stor grad som et interetnisk sivilsamfunnsengasjement med menneskerettslig og folkerettslig ramme.

Mobilisering knyttet til Gaza

Angrepet fra Hamas mot Israel 7. oktober 2023, hvor rundt 1 200 personer ble drept og over 250tatt som gisler, markerte starten på en ny og svært voldelig fase i konflikten. Israels påfølgende militære angrep på Gaza har ført til omfattende ødeleggelser og over 70 000 drepte palestinere, hvorav en betydelig andel kvinner og barn.15

Krigen i Gaza har utløst omfattende mobilisering i Norge. Demonstrasjoner, markeringer og appeller har samlet tusenvis av deltakere i Oslo og andre større byer. Mobiliseringen har hatt et tydelig menneskerettslig og humanitært fokus, med krav om våpenhvile, stans i bombingen og respekt for folkeretten.

For den palestinske diasporaen har konflikten hatt en umiddelbar og personlig dimensjon. Som Kharma beskriver det: «Dette er ikke bare noe vi ser på nyhetene. Det er familie, venner, steder vi har vært. Det føles nært.»

Denne nærheten bidrar til å forklare engasjementets intensitet. Samtidig har den brede deltakelsen fra norske solidaritetsmiljøer, fagbevegelsen og sivilsamfunnsorganisasjoner gitt markeringene en forankring utover diasporaen selv.

Ifølge Lars Gule har det vært et bevisst valg fra arrangørene å formulere mobiliseringen innenfor et universelt rettighets- og folkerettslig språk, nettopp for å sikre bred legitimitet og unngå polarisering. Demonstrantene har forsøkt å unngå religiøse overtoner eller eksplisitt støtte til Hamas. Hovedparolene har dreid seg om våpenhvile, beskyttelse av sivile og respekt for internasjonal humanitærrett.

Samtidig har det i randsonen forekommet mer religiøst orienterte slagord og tydeligere politiske markeringer, særlig fra mindre grupper med sterkere islamistisk profil. Ifølge Gule har disse i begrenset grad fått dominere hovedarrangementene, og arrangørene har i de fleste tilfeller forsøkt å holde mobiliseringen innenfor vedtatte rammer.

Linda Noor fra Minotenk mener også at Norge har skilt seg fra flere andre europeiske land når det gjelder håndtering av demonstrasjoner: «Vi har vært heldige i Norge. Vi har ikke hatt store opptøyer, og politiet har vært dialogorienterte.»

Forsøk på å påvirke norsk utenrikspolitikk

Den palestinske diasporaen og solidaritetsmiljøene rundt den har over tid forsøkt å påvirke norsk politikk gjennom en kombinasjon av offentlig mobilisering og direkte kontakt med politiske aktører.

Demonstrasjoner og medieutspill er én strategi, men like sentralt er dialogen med politiske partier og stortingsrepresentanter. Kontakten har tradisjonelt vært tettest mot partier på venstresiden, særlig SV og Rødt, samt i perioder MDG. Disse partiene har vært tydeligst i sin kritikk av israelsk okkupasjonspolitikk og i krav om sterkere norsk press mot Israel. Ifølge Kharma oppleves det som lettere å bli hørt i disse partiene, både ideologisk og organisatorisk.

Det har samtidig vært dialog med representanter fra Arbeiderpartiet og andre partier, særlig i spørsmål knyttet til humanitær bistand og Norges rolle som giverland og tilrettelegger. Arbeiderpartiet har også et tydelig engasjement i Palestina-saken. I tillegg er dette en viktig sak for LO, som tradisjonelt har betydelig innflytelse i Arbeiderpartiet.

Handlingsrommet for politisk gjennomslag oppleves imidlertid større i opposisjonspartiene enn i regjeringspartiene, hvor hensyn til diplomati og internasjonale relasjoner veier tungt.

Samarbeidet med fagbevegelsen har vært særlig viktig. Flere LO-forbund og lokale fagforeninger har deltatt i markeringer og vedtatt uttalelser om våpenhvile, folkerett, våpeneksport og boikott av Israel. Dette gir mobiliseringen en bredere sosial og politisk legitimitet og bidrar til å løfte saken ut av en snever diasporaramme.

Oljefondets investeringer i selskaper med virksomhet i Israel og på okkupert område ble en viktig sak for den palestinske diasporaen i Norge. Aktivister og organisasjoner mobiliserte politisk og forsøkte å påvirke gjennom opposisjonspartier, spesielt SV, som løftet krav i Stortinget om strengere etiske vurderinger og uttrekk fra selskaper som indirekte bidro til okkupasjon og folkemord.16

Presset bidro til konkrete resultater: Oljefondet avsluttet samarbeid med en israelsk ekstern forvalter og utelukket eller solgte seg ut av flere kontroversielle selskaper etter anbefaling fra Etikkrådet. Samtidig ble det ikke flertall for at oljefondet trakk seg helt ut av Israel.17

Resultatet var derfor delvis gjennomslag, men også en omfattende og prinsipiell debatt om i hvor stor grad Oljefondet skal forvaltes etisk og brukes som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Ifølge Gule handler dette ikke bare om utenrikspolitikk, men også om integrering og tillit. Når diasporaer opplever at deres stemmer blir hørt, styrker det tilknytningen til det politiske fellesskapet. Omvendt kan en opplevelse av systematisk avvisning skape avstand.

Dynamikken handler imidlertid ikke bare om forholdet mellom diaspora og storsamfunn eller stat, men også om relasjoner internt i og mellom diasporamiljøer. Situasjoner som utspiller seg langt utenfor Norges grenser, kan få direkte innvirkning på forholdet mellom diasporagrupper her.

Dialog og spenning med jødiske miljøer

Forholdet mellom den palestinske diasporaen og jødiske miljøer i Norge har historisk vært sammensatt. Før 7. oktober 2023 fantes det enkelte dialoginitiativ og uformelle kontaktflater, særlig i akademiske miljøer, menneskerettighetsorganisasjoner og interreligiøse sammenhenger.

Men etter 7. oktober og den påfølgende krigen i Gaza har dialogarbeidet vært svært vanskelig i denne perioden. Frontene ble skarpere, og rommet for nyanser mindre.

Enkelte i den jødiske diasporaen opplevde at solidaritetsmarkeringene for Gaza fremsto som en indirekte legitimering av Hamas, og etterlyste en tydeligere avstandstagen fra organisasjonen. Samtidig ble den omfattende kritikken av Israel i flere sammenhenger tolket som uttrykk for antisemittisme.

I deler av muslimske miljøer var det på sin side misnøye med at Det Mosaiske Trossamfund ikke i tilstrekkelig grad tok tydelig avstand fra de massive israelske overgrepene mot palestinere i Gaza, eller anerkjente alvoret i den humanitære situasjonen.

Polariseringen kom også til uttrykk i konkrete hendelser i det offentlige rom. Under Arendalsuka 2025 tagget lederen for Palestinakomiteen, Line Khateeb, teltet til Med Israel for fred (MIFF) med ordet «folkemord», slik at det sto «Med Israel for folkemord». Hun ble senere ilagt bot og erstatningsansvar for skadeverket. Episoden illustrerte hvordan konfliktnivået mellom miljøene ikke bare utspilte seg i ordskiftet, men også fysisk i møte mellom aktørene – og hvordan symbolhandlinger raskt ble tolket som provokasjoner i et allerede tilspisset klima (VårtLand, 2026).18

Minnepolitikk og polarisering

Polariseringen kom også sterkt til uttrykk i forbindelse med den offisielle ettårsmarkeringen 7. oktober 2024 for de israelske ofrene etter Hamas’ angrep året før. Det offisielle Norge var tungt representert, med kongeparet, statsministeren og stortingspresidenten til stede. Markeringen var rettet mot å minnes sivile israelere som ble drept og de som fortsatt ble holdt som gisler.

Samtidig arrangerte Palestina-komiteen en egen markering samme dag, der fokus var å minnes de titusener av palestinske sivile som var drept i løpet av det påfølgende året i Gaza, og å protestere mot et pågående folkemord. For arrangørene handlet tidspunktet om å synliggjøre at krigen fortsatt pågikk, og at palestinske lidelser måtte anerkjennes parallelt. For mange i det jødiske miljøet og i deler av offentligheten ble den parallelle markeringen oppfattet som en motmarkering, og dermed som en provokasjon. Dermed ble selve kalenderdatoen en konfliktlinje.

Spørsmålet ble ikke bare hva som skulle minnes, men om det var mulig å skille mellom sorg over terrorofre og protest mot pågående krigføring. Ettårsmarkeringen gjorde minnepolitikk til en del av polariseringen. Parallelle former for sorg og solidaritet konkurrerte mot hverandre. Det offisielle Norge befant seg plutselig i et krevende krysspress, med forventninger om tydelig anerkjennelse og solidaritet fra to diasporagrupper som opplever konflikten som eksistensiell og personlig.

Undertegnende skrev en kronikk i Agenda Magasin med budskapet: «La oss unngå at 7. oktober blir et symbol på hvilken side man står i konflikten. I stedet bør vi finne en måte å minnes både jødiske og palestinske ofre.»19

Anti-rasistisk senter har tradisjonelt stått for markeringen av Krystallnatten i Oslo, men i 2023–2025 ble arrangementet preget av den nye situasjonen etter 7. oktober.

Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og Det jødiske samfunn i Trondheim rettet i åpne brev kritikk mot markeringen organisert av Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp og LO. De mente arrangementet hadde fått et politisk preg som gjorde det mindre samlende, og at koblinger til samtidige konflikter – særlig Israel–Palestina – overskygget minnet om 1938-pogromene. På den bakgrunnen ønsket de ikke videre samarbeid om markeringen (NRK, 2025)20

Statsminister Jonas Gahr Støre deltok på Krystallnatt-markeringen i Oslo i 2025, arrangert av Antirasistisk Senter m.fl., og i sin tale understrekte han viktigheten av å bekjempe antisemittisme i alle former. Han nevnte også at det var et «faresignal» at mange norske jøder tydelig hadde sagt at de ikke ønsket å være til stede på dette arrangementet, nettopp fordi det var organisert i en ramme som flere i det jødiske miljøet opplevde som problematisk. Samtidig har norske myndigheter og Støre selv avvist anklager om at deltakelsen var antisemittisk.21

Denne reaksjonen må forstås i lys av en lengre bekymring i deler av det jødiske miljøet for at minnedager kan bli kontekstualisert i samtidsdebatter om Midtøsten-konflikten. Skepsisen handler ikke bare om uenighet i politiske synspunkter, men om en frykt for at viktige antirasistiske minnedager - som handler om historiske overgrep mot jøder - risikerer å bli politisert på måter som svekker tryggheten for det jødiske samfunnet i Norge.

Disse hendelsene viser hvordan internasjonale konflikter ikke bare påvirker demonstrasjoner og politiske utspill, men også griper inn i etablerte minne- og markeringsarenaer i Norge. Når ulike grupper opplever at deres tap og lidelser ikke anerkjennes samtidig, kan selv seremonielle markeringer bli ladede og konfliktfylte.

Polariseringen mellom disse to diasporamiljøene gjenspeilet den bredere tilspisningen av Israel–Palestina-konflikten i det norske samfunnet og i vestlige land generelt etter krigen i Gaza. Frontene i den offentlige debatten ble skarpere, og rommet for nyanser og mellomposisjoner ble mindre. Konflikten fikk også tydelige sosiale konsekvenser i Norge

Samtidig fantes det også lyspunkter. I palestinske og bredere muslimske miljøer har det vært tydelige markeringer mot antisemittisme, og en understrekning av viktigheten av å skille klart mellom kritikk av israelsk politikk og negative holdninger til jøder som gruppe. Dette har vært viktig, både prinsipielt og for å bevare legitimiteten i mobiliseringen.

På tilsvarende måte har det også vært jødiske stemmer i Norge som har uttrykt sterk solidaritet med palestinske sivile og tatt tydelig avstand fra israelsk krigføring. Et eksempel er foreningen Jødiske stemmer for rettferdig fred (se nærmere omtale i kapittelet om jødisk diaspora), som arbeider for en løsning basert på folkerett, like rettigheter og en varig fred.

Slike konstruktive stemmer på begge sider har stor betydning, både symbolsk og politisk. De viser at konflikten ikke bare følger enkle religiøse eller etniske skillelinjer, men rommer også interne uenigheter og nyanser i begge diasporaer.

Disse kryssende solidaritetene har bidratt til å utfordre forestillingen om en uunngåelig motsetning mellom «jøder» og «palestinere», og kan legge grunnlag for å gjenoppta og normalisere dialogen når den mest intense fasen av polariseringen etter hvert avtar.

Erfaringene etter 7. oktober viser hvor raskt dialog kan bli krevende i perioder med høy intensitet og sterke følelser. I et integrerings- og samfunnsperspektiv er dette vesentlig. Evnen til å opprettholde kontakt og samtale på tvers av konfliktlinjer påvirker ikke bare utenrikspolitisk debatt, men også tillit og samhørighet i Norge.

Fred ute og fred hjemme

Den palestinske diasporaen i Norge har mobilisert seg innenfor demokratiske og ikke-voldelige rammer, men i et konfliktfelt der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i økende grad henger sammen. Israel–Palestina-konflikten er over tid den utenrikspolitiske saken som har skapt sterkest og mest varig engasjement i Norge, og diasporaens mobilisering bidrar til å holde saken høyt på dagsordenen.

For den palestinske diasporaen oppleves konflikten som personlig og nært knyttet til familie og nettverk. Diasporaenes engasjement kan være en demokratisk ressurs og en kilde til viktig kompetanse. Men sterke internasjonale konflikter kan også forsterke polarisering og skape krevende spenninger i det norske samfunnet.

Hvordan myndighetene håndterer dette, får betydning både for Norges rolle internasjonalt og for sosial tillit her hjemme.

Den jødiske diasporaen: sårbar i møte med kriser i Midtøsten

I Norge utgjør jødene i dag en liten minoritet - rundt 1500 personer - men med en historie som strekker seg tilbake til 1800-tallet. Jøder var frem til 1851 nektet adgang til riket gjennom den såkalte «jødeparagrafen» i Grunnloven. Bestemmelsen i 1814 videreførte og skjerpet et eldre forbud, og slo fast at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget», også når det gjaldt midlertidig opphold. Etter opphevelsen i 1851 kom de første jødiske familiene, hovedsakelig fra Danmark og Tyskland, og senere fra Øst-Europa.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet vokste det frem etablerte miljøer, særlig i Oslo og Trondheim, preget av handelsvirksomhet og småbedrifter.

Før andre verdenskrig bodde det rundt 2100 jøder i Norge. Deportasjonene under Holocaust reduserte miljøet dramatisk; 772 norske jøder ble deportert, og de fleste ble drept. Etter krigen vendte noen overlevende tilbake, og menighetslivet ble gradvis gjenoppbygd. I dag består den jødiske minoriteten både av etterkommere av førkrigsfamilier og av personer med bakgrunn fra senere migrasjonsbølger, blant annet fra Israel og andre land. Miljøet er lite, men historisk forankret og har vært institusjonelt organisert over lang tid.

Den viktigste religiøse institusjonen er Det Mosaiske Trossamfund (DMT) i Oslo, etablert i 1892, samt Det Jødiske Samfunn i Trondheim. DMT fungerer som både trosfellesskap og sosialt samlingspunkt, med synagoge, barnehage og organiserte aktiviteter. Institusjonene har hatt avgjørende betydning for å opprettholde religiøs praksis, kulturell kontinuitet og fellesskap i en liten minoritet.

I tillegg til menighetene spiller Jødisk Museum i Oslo en viktig rolle i formidlingen av jødisk historie og kultur i Norge. Også HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) er en sentral del av den institusjonelle rammen. Senteret forsker på Holocaust, antisemittisme og minoritetsspørsmål og bidrar til undervisning og offentlig debatt. Selv om det ikke er en etnisk eller religiøs organisasjon, utgjør det en viktig del av den nasjonale forankringen av jødisk historie og minne.

Den jødiske minoriteten i Norge er samtidig ikke politisk ensartet. Ved siden av de etablerte menighetene finnes alternative og kritiske stemmer i spørsmål knyttet til Israel–Palestina-konflikten, blant annet Jødiske Stemmer for Rettferdig fred. Organisasjonen arbeider for en løsning basert på folkerett og like rettigheter, og illustrerer at den jødiske diasporaen i Norge rommer ulike politiske perspektiver og tolkninger av tilknytningen til Israel.

En særegen minoritetserfaring

Over flere tiår har Ervin Kohn vært en sentral stemme i den norske jødiske offentligheten - som forstander i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo fra 2010 til 2023, tidligere nestleder i Antirasistisk Senter og fortsatt aktiv samfunnsdebattant. Gjennom disse rollene har han vært en tydelig og vedvarende stemme i arbeidet mot antisemittisme i Norge, samtidig som han har deltatt i bredere debatter om minoritetspolitikk og interreligiøs dialog.

Ifølge Kohn har jøder utviklet en spesiell minoritetskompetanse gjennom 2000 år som minoritet i Europa: «Det er ingen som har en sånn minoritetserfaring som vi har».22

Han viser til en studie av den jødiske minoriteten som gir et urovekkende bilde av fremtidsutsiktene: «Halvparten mener at vi ikke har noe organisert jødisk liv i Norge om 50 år.»23 Ifølge Kohn kan dette skyldes både utvandring og en tendens til å holde lav profil i perioder med økt spenning.

Erfaringene med forfølgelse har historisk ført til en strategi der ambisjonen har vært å integrere seg raskt i majoritetssamfunnet, samtidig som man opprettholder egne institusjoner. Forsøk på å presse frem assimilasjon har ofte hatt motsatt effekt og styrket intern samling og identitetsbevissthet, mens integrering har vært en bevisst strategi for deltakelse uten å gi opp egen identitet.

Kohn understreker betydningen av institusjoner for å bevare identitet i diaspora. Uten menigheter, foreninger og felles arenaer vil identiteten gradvis svekkes. Han beskriver jødisk identitet som hvilende på tre ben: «Den jødiske identitet hviler på tre ben. Det er religionen, det er historien, og det er landet.»Balansen mellom disse elementene er avgjørende for trygg identitet i diaspora.

Lojalitet og mistenkeliggjøring

Spørsmål om lojalitet er særlig sensitivt for den jødiske minoriteten. Ifølge Kohn arbeider alle diasporagrupper for å fremme sine interesser og opprettholde kontakt med landet de har tilknytning til. Likevel blir jøder ofte møtt med historisk betinget mistenkeliggjøring: «Alle driver med det. Jøder også gjør det. Men de blir mye mer mistenkeliggjort når de gjør det.»

Denne erfaringen har gjort jødiske ledere bevisste på å opprettholde et tydelig skille mellom menighetsarbeid og Israels ambassade. Kohn beskriver hvordan man har vært «veldig, veldig strikse» på dette skillet nettopp for å unngå forestillinger om dobbelt lojalitet.

I likhet med den palestinske diasporaen påvirkes også den jødiske minoriteten av hendelser i Midtøsten. Likevel gir dens historiske erfaring, størrelse og institusjonelle struktur andre rammer for mobilisering, synlighet og offentlig deltakelse. Der den palestinske diasporaen i større grad mobiliserer gjennom brede sivilsamfunnsallianser, har den jødiske diasporaen i Norge i større grad vært institusjonsbasert og med sterk vekt på sikkerhet, dialog og tydelig kamp mot antisemittisme.

Terrortrusler og gjensidig solidaritet

Sikkerhetsdimensjonen er altså en viktig del av bakteppet. I flere europeiske land har terrorangrep de siste tiårene vært rettet direkte mot jødiske mål, blant annet i Toulouse, Brussel og København. I Norge ble synagogen i Oslo beskutt i 2006, og etter terrorangrepene i Europa har det vært permanent politivakthold rundt jødiske institusjoner i perioder med økt trusselnivå.

Denne sikkerhetsrammen er en del av hverdagen for jødiske miljøer i Norge. Synagoger og arrangementer har i perioder hatt synlig bevæpnet vakthold. I en slik kontekst får internasjonale konflikter en direkte betydning for trygghetsfølelse og offentlig deltakelse.

Samtidig har det i Norge utviklet seg en tradisjon for å stille opp for hverandre på tvers av tros- og minoritetsgrenser når trusselnivået øker. Et tydelig eksempel er «Fredens ring» i 2015, et grasrotinitiativ fra unge muslimer som samlet rundt 1 000 mennesker i en menneskelig ring rundt synagogen i Oslo etter terrorangrepene i København. Markeringen ble et symbol på interreligiøs solidaritet i møte med antisemittisk vold.24

Denne solidariteten har også gått motsatt vei. Etter terrorangrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i 2019 deltok representanter fra det jødiske miljøet i markeringen «Trygg i bønn», som uttrykte støtte til muslimske trosfeller og understreket at angrep på én minoritet angår alle.25

Den viser at sikkerhet ikke bare handler om trussel, men også om relasjoner, allianser og gjensidig beskyttelse i et mangfoldig samfunn.

Etter 7. oktober og den påfølgende krigen i Gaza har relasjoner og dialog som tidligere var preget av konstruktivitet, delvis brutt sammen.

Dialog og fred hjemme

Ifølge Ervin Kohn har krigen i Gaza gjort situasjonen mer krevende for jøder i Europa generelt og i Norge spesielt. Samtidig understreker han at dialogarbeid nettopp handler om å finne et minste felles grunnlag. Han viser til et konkret forsøk på å samle kristne, muslimer og jøder i Oslo rundt en fredserklæring. Selv om initiativet møtte motstand og noen aktører trakk seg, var hovedbudskapet enkelt:

«Det som var det viktigste … er erkjennelsen av at våre barn leker i de samme gater her i Oslo. Det skal de også gjøre etter at krigen er over.»

For Kohn er dette et kjernepunkt: Krigen mellom Israel og Hamas må ikke bli en konflikt mellom minoriteter i Norge.

Ervin Kohn har i perioder blitt utsatt for kraftig kritikk og blitt beskyldt for å videreformidle Israelsk propaganda i norsk offentlighet. Etter samtalen med NRKs utenrikskorrespondent Yama Wolasmal i serien Yama utfordrer reagerte flere kommentatorer og debattanter sterkt på Kohns uttalelser.

Disse uttalelsene ble av mange oppfattet som et forsøk på å delegitimere etterprøvbar dokumentasjon av menneskerettighetsbrudd og kritikk av israelsk politikk ved å koble den til jødehat. Kritikerne mente at en slik retorikk bidro til å ytterligere skjerpe frontene i en allerede polariserende debatt.

I min kronikk i Aftenposten, «Yama utfordrer med Ervin Kohn – dialog gjør vondt, men er nødvendig», i april 2025 pekte jeg på at samtalen mellom Wolasmal og Kohn synliggjorde mer enn en uenighet om Israel. Det avdekket en grunnleggende spenning mellom gruppelojalitet og sannhetsforståelse.26

Kohn forsvarte Israels angrep på Gaza, samtidig som han avviste dokumentasjon fra FN, internasjonale domstoler og menneskerettighetsorganisasjoner, og karakteriserte disse som uttrykk for jødehat. Mange opplevde dette som provoserende. Samtidig illustrerer det hvor sterkt gruppelojalitet kan prege hvordan mennesker forholder seg til fakta.

Jeg argumenterte overfor Kohn for at det ofte er urealistisk å forvente at mennesker med sterk identitetsmessig tilknytning til en konflikt skal sette «objektive» prinsipper foran gruppens egen fortelling - særlig i spørsmål om skyld. Det betyr ikke at man skal fritas for ansvar, men det betyr at dialogen må ta høyde for hvordan identitet påvirker hva som oppleves som sant.

Intervjuet viste hvor smertefull denne spenningen kan være. Når den ene parten opplever at folkerettslig dokumentasjon blir avvist av lojalitetshensyn, og den andre opplever at bestemte begreper som «folkemord» fungerer som delegitimering av en bestemt etnisk gruppe, står ikke bare politiske vurderinger på spill, men eksistensiell trygghet og historisk erfaring.

Samtidig viste samtalen også et mulig utgangspunkt for videre dialog. I min egen samtale med Kohn uttrykte han støtte til en tostatsløsning og anerkjente palestinernes legitime rett til en egen stat. I kronikken pekte jeg på at det ofte er lettere å snakke om fremtiden enn om skyldspørsmål i pågående konflikter. En felles visjon om to stater kan fungere som et minimum av felles grunn, selv når uenigheten om dagens realiteter er dyp og sterk følelsesladet.

Konfrontert med kritikken mot Det Mosaiske Trossamfund og han selv, svarte han med å peke på at krav om ensidige fordømmelser kan gjøre dialog vanskeligere. Når dialogpartnere avkreves bestemte narrativer eller begreper, kan det skape fremmedgjøring fremfor forståelse. Han understreker at det er en forskjell mellom å ta avstand fra krigsforbrytelser generelt og å bli presset til å akseptere bestemte beskrivelser av situasjonen, som for eksempel at det pågår etnisk rensing eller folkemord.

Kohn erkjenner også at krigen i Gaza har vært dypt problematisk og at han selv har vært mer kritisk til israelsk politikk den siste tiden enn tidligere. Samtidig beskriver han hvordan lojalitet og tilknytning til eget folk og land kan oppleves annerledes for medlemmer av en liten og historisk sårbar minoritet. Krav som rettes mot en minoritet kan ha en annen belastning enn tilsvarende krav rettet mot majoritetsbefolkningen.

Han minner også om minoritetens sårbarhet: «Vi er bare en bitte, bitte liten sårbar minoritet.» De rundt 1500 jødene i Norge har ulik grad av trygghet i sin egen identitet. I en slik kontekst får konfliktutviklingen i Midtøsten direkte konsekvenser for trygghetsfølelse, offentlig deltakelse og synlighet. Mange jøder skjuler rett og slett identiteten sin.27

I kjølvannet av krigen i Gaza har det også vært en merkbar økning i rapporterte antisemittiske hendelser i flere europeiske land, inkludert Norge. Jødiske institusjoner har opplevd skjerpet trusselnivå, og både hets i sosiale medier og fiendtlige ytringer i det offentlige rom har tiltatt.

Samtidig som den jødiske minoriteten i Norge ofte omtales som liten og sårbar, rommer den også interne spenninger og ulike politiske ståsteder. Debatten om Gaza-krigen og forholdet til israelske myndigheter har synliggjort at det ikke finnes én samlet «jødisk stemme» i norsk offentlighet. Uenighetene handler både om strategi, retorikk og hvor tydelig man bør kritisere israelsk politikk i en situasjon preget av økt antisemittisme og sikkerhetsbekymringer.

Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred

Et tydelig uttrykk for det interne mangfoldet i den jødiske diasporaen i Norge er organisasjonen Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred (JSRF). Miljøet består av jøder som ønsker å synliggjøre at jødisk identitet ikke er politisk ensrettet, og at solidaritet med palestinske rettigheter kan springe ut av jødisk etisk tradisjon og historisk erfaring.

Mirjam Abrahamsen er en av de sentrale stemmene i dette miljøet. Gruppen teller rundt 70 medlemmer og arbeider for en løsning basert på folkerett og like rettigheter. «Vi er ikke en stor del av den jødiske minoriteten, men vi er en tydelig del», sier hun.

Der Ervin Kohn beskriver jødisk identitet som hvilende på religion, historie og staten Israel, representerer Abrahamsen en annen forståelse. Hun forteller at hun selv er oppvokst med den tredelte modellen, men etter hvert tok avstand fra tanken om at staten Israel må være et bærende element i jødisk identitet.

«Jeg brukte halvannet år på å komme dit at jeg kunne si: Jeg er jøde, men Israel, som stat, er ikke en del av min identitet.»

Denne forskjellen er analytisk viktig. For Kohn inngår Israel som en del av den identitetsmessige balansen i diaspora. For Abrahamsen er koblingen mellom jødisk identitet og statlig tilhørighet ikke nødvendig, og kan i noen situasjoner være problematisk.

«Som minoritet i Norge er vi mye eldre enn staten Israel. Dette er hjemmet mitt.» Dermed avviser hun forestillingen om at jøders trygghet primært er forankret i Israel som «siste skanse». I stedet legger hun vekt på kampen mot antisemittisme i Norge: «Jeg vil ta kampen mot antisemittisme her. Ikke tenke at vi må flykte til Israel.»

Denne posisjonen kom tydelig til uttrykk i kronikken «Ikke i vårt navn», der hun og andre i JSRF tok avstand fra Israels krigføring i Gaza. Formuleringen var bevisst valgt: Den signaliserte at israelske myndigheters handlinger ikke kan tas til inntekt for alle jøder, verken i Norge eller andre steder. Avstanden var rettet mot statlig politikk, ikke mot jødisk tilhørighet.

Perspektivet får også konsekvenser for synet på forholdet mellom menighet og stat. Hun mener at Det Mosaiske Trossamfund blander religion og politikk når det blant annet samarbeider med den israelske ambassaden i Norge, eller når menigheten ber for israelske soldater «Hvorfor skal vi be for israelske soldater? Vi er en norsk menighet.», sier Abrahamsen. For henne handler dette også om å beskytte minoritetens stilling i Norge ved å opprettholde et tydelig skille mellom trosfellesskap og statlig politikk.

Abrahamsen begrunner sitt engasjement i solidaritet med palestinerne nettopp i jødisk erfaring. «Ingen skal oppleve det vi opplevde. Nettopp derfor må vi være tydelige på menneskerettigheter.» For henne er det viktig å ta et særlig ansvar og reagere når sivile rammes: «Vi vet hva undertrykkelse gjør med mennesker. Da kan vi ikke sitte stille når andre utsettes for det.»

Hun erkjenner at mange jøder opplever Israel som et eksistensielt prosjekt formet av erfaringene etter 1945. Uenigheten handler derfor ikke om historien, men om hvordan den skal fortolkes politisk i dag: som grunnlag for identitetsforankret lojalitet eller som grunnlag for universell rettighetsforpliktelse.

Engasjementet i Jødiske Stemmer for Rettferdig Fred har utløst sterke reaksjoner internt. Abrahamsen forteller at hun er blitt kalt «self-hating Jew» og «kapo», og at flere andre i det jødiske miljøet har sluttet å hilse på henne. Hun beskriver dette som sosialt press i en liten minoritet der uenighet raskt kan oppleves som illojalitet.

Her blir spenningen mellom gruppelojalitet og intern pluralisme tydelig. Offentlig kritikk av israelske myndigheter og solidaritet med palestinere oppleves som en ekstra belastning i en tid med økt polarisering rundt krigen i Gaza.

JSRF har fått mye kritikk for sitt samarbeid med blant annet Palestinakomiteen. Abrahamsen presiserer at det er svært god dialog og godt samarbeid med Palestinakomiteen. I tillegg er det viktig at god dialog ikke innebærer full enighet i alt: «Det betyr ikke at vi er enige i alt. Men vi må kunne snakke sammen, for vi er helt enige i palestinske rettigheter.» I likhet med Kohn understreker hun at konfliktene i Midtøsten ikke må bli konflikter mellom minoriteter her hjemme. «Hvis ikke vi kan snakke sammen her, hvordan kan vi forvente at de skal gjøre det der nede?»

Brobygging ses også som en del av minoritetens egen sikkerhetsstrategi. I møte med økt trusselnivå og antisemittiske hendelser er relasjoner til andre minoritetsmiljøer og sivilsamfunnsaktører en viktig del av trygghetsgrunnlaget.

Det er likevel viktig å understreke at dette ikke er en enkel todeling mellom JSRF og «resten» av den jødiske minoriteten. Mangfoldet finnes på tvers av organisasjoner og institusjoner. Også innenfor Det Mosaiske Trossamfund og andre etablerte miljøer finnes ulike syn på Israel, krigen i Gaza og graden av offentlig kritikk. Den jødiske befolkningen i Norge består dessuten både av familier med lang historisk tilknytning til Norge og av nyere innvandrere, blant annet fra Israel. Disse ulike erfaringene - som norsk minoritet gjennom generasjoner, som etterkommere av overlevende, eller som israelske borgere bosatt i Norge - preger hvordan identitet, lojalitet og ansvar forstås.

Gaza-krigen har dermed synliggjort mer enn før at det ikke finnes én samlet «jødisk stemme» i Norge. Innenfor den lille minoriteten finnes ulike strategier for å håndtere historisk sårbarhet. De springer ut av den samme erfaringen, men trekker ulike politiske og etiske konklusjoner.

Krigen i Gaza og konflikten i Midtøsten viser nok en gang at internasjonale konflikter forblir ikke «der ute». De forplanter seg inn i det norske samfunnet – i relasjoner mellom minoriteter, i dialogarbeid og i interne debatter. For en liten minoritet kan konflikter langt borte raskt påvirke følelsen av trygghet og identitet, og bidra til å aktivere en allerede eksisterende sårbarhet.

Kurdere: én diaspora, mange opprinnelsesland

Den kurdiske diasporaen i Norge består av personer med bakgrunn fra Tyrkia, Irak, Iran og Syria – stater der kurdere historisk har levd som en minoritet uten egen nasjonalstat. Fraværet av en kurdisk stat er ikke bare et historisk bakteppe, men en grunnleggende ramme for diasporaens politiske bevissthet og organisering.

Migrasjonen til Norge skjøt særlig fart på 1980- og 1990-tallet, drevet av væpnet konflikt, statlig undertrykking og politisk forfølgelse i opprinnelseslandene. De fleste kom som asylsøkere, ofte etter direkte erfaringer med krig eller undertrykking, og senere fulgte familieetablering og familiegjenforening. Den kurdiske tilstedeværelsen i Norge har derfor i stor grad røtter i politisk tvungen migrasjon, snarere enn arbeidsinnvandring.

Fordi det ikke finnes en kurdisk stat, registreres kurdere i norsk statistikk etter statsborgerskapet de hadde ved innvandring - som irakere, iranere, tyrkere eller syrere. Dette gjør det umulig å fastslå et eksakt antall kurdere i Norge. Anslagene varierer, men det antas at mellom 30 000 og 40 000 personer har kurdisk bakgrunn.28 Kurdere utgjør dermed en betydelig andel av flere av de større nasjonalitetsgruppene fra Midtøsten.

Samtidig er diasporaen langt fra homogen. Den er språklig, politisk, religiøst og kulturelt sammensatt. Dialekter som sorani, kurmanji og gorani markerer både geografisk opprinnelse og ulike politiske erfaringer. Religiøst spenner gruppen fra sunnimuslimer – som utgjør flertallet – til shiamuslimer, kristne, yezidier, yarier (Ahl-e Haqq) og jøder.

Organisering og institusjoner

Parviz Salimi er en norsk kurder fra Iran, som kom til Norge som flyktning etter mange år i eksil i Irak. Han arbeider til daglig i Røde Kors, har vært kommunestyrerepresentant for SV i Hønefoss samtidig som han er en av de mest aktive aktørene i den kurdiske diasporaen i Norge. Han har bidratt til organisering av konferanser og dialogmøter, lagt til rette for besøk av kurdiske politikere og samfunnsaktører fra Midtøsten, og formidlet kontakt mellom kurdiske miljøer og norske politikere, organisasjoner og institusjoner. Gjennom dette arbeidet fungerer han som en brobygger – både mellom kurdiske miljøer og Norge og mellom ulike grupper i det norske samfunnet.

På spørsmål om hvor hans engasjement kommer fra, svarer han: «Jeg var knapt seks år gammel da regimet til Khomeini brente husene våre og drepte mange av mine familiemedlemmer». Han husker særlig to ting: bestefaren som ble torturert foran øynene på barnebarna, og soldaten som holdt en pistol mot brystet til moren hans».29

Bakgrunnen var at familien både var kurdere og tilhørte yari-religionen, en minoritetsreligion i Iran. Familien måtte flykte og gjemme seg i fjellområdene og senere helt til Norge.

Ifølge Parviz Salimi er den kurdiske diasporaen blant de mest organiserte i Europa, med strukturer som knytter miljøer i Norge til institusjoner i Irakisk Kurdistan.

Selvstyremyndighetene i Irakisk Kurdistan har etablert en egen minister og departement med ansvar for diaspora, slik flere stater har gjort. Dette viser hvordan kurdisk diaspora ikke bare fungerer som et uformelt nettverk, men inngår i en mer institusjonalisert transnasjonal struktur, der relasjonen mellom diaspora og opprinnelsesregion aktivt forvaltes politisk.

Kurdistani Diaspora Confederation (KDC) er et organ opprettet av presidenten i Irakisk Kurdistan som arbeider selvstendig og uten formell partitilknytning. Et konkret eksempel på forsøk på å samle ulike miljøer er «Kurdish Friendship Gala», arrangert av KDC under ledelse av Shifa Barzani, med stor hjelp fra Parviz Salimi. Undertegnede deltok i denne gallaen i april 2024, som nettopp hadde som mål å bygge broer mellom kurdiske miljøer og norske politikere, organisasjoner og institusjoner.

Dette illustrerer hvordan deler av den kurdiske diasporaen er tett knyttet til institusjonelle strukturer i irakisk Kurdistan, og hvordan diasporaen dermed også inngår i en form for politisk forvaltet transnasjonal relasjon.

Samtidig varierer graden av politisk tilknytning. Noen miljøer står nær bestemte partier eller bevegelser i hjemlandene, mens andre søker en mer samlende og kulturorientert profil. Salimi sier at han selv ikke er opptatt av partipolitisk tilhørighet, men ser verdien av kulturarrangementer og sosiale møteplasser som skal virker samlende på tross av politiske uenigheter.

Han er selv bevisst på faren ved å importere hjemlandets konflikter til Norge. «Noen diasporaer har bare byttet adresse», sier han, og peker på at aktiviteten i praksis kan fortsette som før – bare fra norsk jord. For ham er målet å være «en god ambassadør for både Norge og kurdere» og å arbeide for «fred og samhold» på tvers av grupper.

Behovet for dialog med iranere

Den kurdiske diasporaen rommer ulike politiske lojaliteter, blant annet knyttet til partier i irakisk Kurdistan og til spørsmålet om PKKs rolle. Slike skillelinjer kan bli synlige under markeringer og politiske møter i Norge.

Samtidig har det de senere årene vokst frem en sterkere felles plattform for støtte til kurdernes rett til selvbestemmelse. Dette har gitt økt gjennomslagskraft og bidratt til samarbeid på tvers av partipolitiske og organisatoriske grenser. Den svært utsatte situasjonen for kurdere i Syria har også hatt en samlende effekt i diasporaen.

Krisen i Iran har imidlertid skapt en mer sammensatt situasjon. Enkelte kurdere opplever en avstand mellom persiske iranere og andre grupper fra Iran. Under demonstrasjoner mot regimet forventes det at kurdiske flagg ikke tas med, noe som kan forsterke opplevelsen av ekskludering.

I denne situasjonen er Salimi opptatt av å styrke dialogen mellom ulike grupper med bakgrunn fra Iran. Mange kurdere fra Iran står utenfor den organiserte iranske diasporaen. «Det er et problem at kontakten er så begrenset. Vi som kommer fra Iran må bli bedre kjent med hverandre, på tvers av etniske og religiøse skillelinjer», sier Salimi.

Iranske kurdere er også kritiske til regimet i Teheran. Samtidig er det betydelig usikkerhet knyttet til hva som kan skje ved en eventuell regimeendring. Vil kurdernes rettigheter bli respektert? Eller vil de bli undertrykt og marginalisert? Erfaringene fra sjahens styre før den islamske revolusjonen i 1979 gjør mange kurdere skeptiske til sjahens sønn, Reza Pahlavi.

Derfor mener Salimi det er avgjørende at kurdere og persere i diasporaen utvikler en tettere dialog og legger grunnlaget for en inkluderende og demokratisk overgang i Iran den dagen regimet i Teheran faller.

Diaspora som utenrikspolitisk ressurs

Salimi mener at diasporaer representerer en underutnyttet ressurs i norsk utenrikspolitikk.Han peker på hvordan personlige nettverk ofte gir raskere og mer direkte tilgang til sentrale aktører i konfliktområder enn formelle diplomatiske kanaler.

«I Norge ser man på tittel. I mange andre land er autoritet knyttet til personen og nettverket», sier han. Dette viser at hvordan diplomati ikke bare handler om formelle kanaler, men også om personlige relasjoner og nettverk.

En annen sentral skikkelse i den kurdiske diasporaen, Dler Khurshidi, viser også til hvordan diasporaen fungerer som en kunnskapskanal mellom Norge og kurdiske myndigheter. Ledende kurdiske politikere har i mange sammenhenger hørt om hvordan Norge har organisert og forvaltet sine oljeinntekter, og hvordan slike modeller kan gi læring for oljeproduserende regioner i Midtøsten.30

«Diasporaen har faktisk enormt å si for kurdernes sak», sier han. Det handler ikke bare om symbolpolitikk eller markeringer, men om tilgang, nettverk og overføring av institusjonell erfaring.

Salimi foreslår også at Norge burde etablere et formelt diasporaråd knyttet til utenrikspolitikken, som kunne kanalisere kunnskap og nettverk mer systematisk. Slik kunne diasporaenes kompetanse bidra både til fredsdiplomati og til å styrke Norges internasjonale rolle.

Integrasjon, tilhørighet og dobbelt identitet

Kurdisk diaspora i Norge står samtidig i de samme integrasjonsutfordringene som andre minoritetsmiljøer. Han beskriver også hvordan minoritetsungdom ofte søker sammen i ungdomsårene, selv når de har hatt etnisk norske venner tidligere. Dette tolker han som et tegn på komplekse sosiale mekanismer knyttet til både klasse, tilhørighet og opplevelse av forskjell.

Diasporatilværelsen rommer dermed både en sterk transnasjonal identitet og et ønske om full deltakelse i det norske samfunnet.

Rollen beskrives også som krevende. Som Dler Khurdishi selv uttrykker det: «Når man blir et synlig ansikt utad, følger det forventninger både fra kurdiske miljøer og fra norske institusjoner.» Han omtaler dette som «dobbelt arbeid». En dobbel representasjonsrolle der man både forventes å være talerør for kurdernes sak og samtidig en brobygger inn i det norske samfunnet.

For Salimi kan dette være en dobbeltrolle, men ingen motsetning. Han avviser tanken om at man må velge mellom lojalitet til opprinnelseslandet og til Norge. Tvert imot mener han at diasporaer kan «gjøre Norge bedre i utenrikspolitikken» samtidig som norske institusjoner kan styrke diasporaenes arbeid for å bedre situasjonen i deres opprinnelsesland.

Den kurdiske diasporaen i Norge illustrerer hvordan en statsløs nasjonal identitet kan leve videre i transnasjonale nettverk, samtidig som den formes av det norske demokratiet. Mange kurdere er opptatt av å overføre erfaringer fra Norge til kurdiske områder, ikke minst i spørsmål knyttet til rettstat, likestilling og demokrati.

På samme måte som mange av de andre diasporamiljøene, blir også kurdere preget av situasjonen i områdene de kommer fra. I et demokratisk samfunn arbeider mange med diasporabakgrunn innenfor de institusjonelle rammene de selv er en del av. Noen arbeider gjennom grasrotorganisasjoner og demonstrasjoner, andre gjennom formelle politiske verv.

Dette kan illustreres ved hvordan kurdere kan demonstrere foran Stortinget for situasjonen til kurdere i Syria, mens det samtidig sitter en stortingsrepresentant med kurdisk bakgrunn inne i salen og løfter den samme saken gjennom parlamentariske kanaler samtidig som han bruker stemmen sin i media.

Stortingspolitiker Mani Hussaini (Ap), som har kurdisk bakgrunn fra Syria og kom til Norge som barn, er et tydelig eksempel på dette samspillet mellom grasrotengasjement og institusjonell påvirkning. Han har over tid engasjert seg i spørsmål som berører kurdernes situasjon i Midtøsten.

I februar 2026 var han på forsiden av Klassekampen med overskriften «Ber Norge beskytte kurderne».31 Bakgrunnen var en dramatisk utvikling i Nord-Syria, der kurdisk-kontrollerte områder igjen sto i fare som følge av militær opptrapping, press fra regionale aktører og usikkerhet rundt internasjonal beskyttelse. Hussaini tok til orde for at Norge måtte bruke sin stemme internasjonalt for å bidra til stabilitet og beskyttelse av sivile i de kurdiske områdene.

Saken illustrerer hvordan transnasjonal tilhørighet og norsk parlamentarisk arbeid kan møtes: engasjementet springer ut av universelle prinsipper om menneskerettigheter og sikkerhet, men også av en biografisk og identitetsmessig nærhet til konflikten.

Transnasjonal undertrykking

Mens kurdere i Norge mottar institusjonell støtte fra selvstyremyndighetene i Irakisk Kurdistan, kan de samtidig bli utsatt for press og overvåking fra andre opprinnelsesland. Et tydelig eksempel er saken der norsk politi bisto tyrkiske myndigheter i en straffesak mot stortingsrepresentant Seher Aydar (Rødt).

Ifølge VG ble Aydar, som er norskkurder født i Tyrkia, kontaktet av Oslo politidistrikt etter en anmodning fra tyrkiske myndigheter.32 I Tyrkia var hun siktet for «propaganda for en terrororganisasjon», basert på to Facebook-innlegg fra 2018. Innleggene handlet om et arrangement om kurdisk og kvinnelig frigjøring og en fredelig demonstrasjon mot Tyrkias militæroperasjoner i Syria. Etter beskjed fra Riksadvokaten ble hun innkalt til avhør i Norge – noe hun selv beskrev som både skremmende og uforståelig.

Saken utløste sterke reaksjoner. Flere jurister og menneskerettighetsaktører uttrykte bekymring for at norsk bistand i en slik sak kunne utfordre grunnleggende rettigheter, særlig ytringsfriheten og vernet mot politisk forfølgelse. Kritikken handlet ikke bare om den konkrete saken, men om prinsippet: Om internasjonalt politisamarbeid kan brukes av autoritære stater til å forfølge politiske motstandere i eksil.

Debatten førte til krav om redegjørelse fra justisministeren. Kritikere advarte mot en «nedkjølende effekt» på politisk deltakelse dersom personer med bakgrunn fra autoritære stater risikerer å bli gjenstand for etterforskning i Norge på grunn av lovlige politiske ytringer.

Saken illustrerer et bredere fenomen som i forskningslitteraturen omtales som transnasjonal undertrykking – situasjoner der stater forsøker å overvåke, true eller rettsforfølge kritikere utenfor egne grenser. Autoritære myndigheter kan bruke internasjonale samarbeidsmekanismer, rettsanmodninger eller politikanaler for å legge press på diasporaaktører.

For berørte miljøer skaper dette en vedvarende usikkerhet. Avstanden til opprinnelseslandet gir ikke nødvendigvis full beskyttelse. Når politisk aktivitet i Norge kan utløse reaksjoner fra hjemlandets myndigheter, blir diasporaengasjement også et spørsmål om sikkerhet og rettsvern – ikke bare om politisk mobilisering.

Ressurs og sårbarhet

Den kurdiske diasporaen i Norge illustrerer både mulighetene og spenningene i transnasjonal politisk mobilisering. Den er institusjonalisert, politisert og ressurssterk, men samtidig sårbar for press, intern fragmentering og strategisk bruk fra eksterne aktører. Som representanter for en statsløs nasjon opererer kurdere i et krysspress mellom flere opprinnelsesland og det norske demokratiet. Saken med Seher Aydar illustrerer at norske myndigheter har ikke et bevisst nok forhold til krevende situasjoner som kan oppstå i møte med «transnasjonal undertrykkelse» og behovet diasporamiljøer har for vern av politisk frihet i Norge.

Den iranske diasporaen i Norge: svært opposisjonelle, men også delte

Den iranske diasporaen i Norge er i stor grad formet av politisk opposisjon mot regimet mange har flyktet fra. Betegnelsen «eksiliranere» brukes derfor ofte om gruppen. Begrepet beskriver ikke bare migrasjonshistorien, men også en vedvarende politisk orientering mot utviklingen i hjemlandet. Engasjementet for regimeendring, demokratisering og sekularisering av Iran er for mange en del av identiteten.

Den iranske diasporaens engasjement i Norge skjer i en kontekst der USA og Israel har gjennomført militære angrep mot mål i Iran, og Iran har respondert med rakett- og missilangrep mot Israel og flere arabiske land i regionen. Slike hendelser bidrar til å prege diasporamiljøenes opplevelse av sikkerhet og tilhørighet. Det kan også forsterke interne forskjeller og fragmentering i hvordan ulike grupper forholder seg til hjemlandet og til de aktuelle konfliktene.

I motsetning til enkelte andre innvandrergrupper som primært har migrert av økonomiske eller familiære årsaker, består en betydelig del av iranerne som kom på 1980- og 1990-tallet av politiske flyktninger, etterfulgt av familieinnvandring. Den første større bølgen kom etter revolusjonen i 1979 og under Iran–Irak-krigen. Mange var venstreorienterte aktivister, kurdiske opposisjonelle, liberale reformister eller personer som fryktet represalier fra det nye regimet. Siden 1990-tallet har det kommet nye grupper gjennom asyl og familiegjenforening, blant annet etter politiske uroligheter i 2009 og senere.

Ifølge Statistisk sentralbyrå bodde det i 2024 om lag 26 000 personer født i Iran i Norge, samt rundt 10 000 norskfødte med to iranskfødte foreldre. Totalt utgjør dermed personer med iransk bakgrunn i underkant av 40 000 mennesker. Gruppen er relativt høyt utdannet sammenlignet med mange andre ikke-europeiske innvandrergrupper.

Iranere i Norge beskrives som godt integrerte i arbeidsliv og utdanningssystem, og diasporaen har generelt en sekulær profil. Selv om religiøs tilhørighet varierer, er det utbredt skepsis til politisk islam og til blanding av religion og politikk – en holdning som springer ut av erfaringene med Den islamske republikken. Mange i diasporaen har derfor et tydelig sekulært og rettighetsorientert verdigrunnlag.

En aktiv og synlig diasporagruppe

Den iranske diasporaen skiller seg fra mange andre grupper ved at de ikke kan støtte seg på hjemlandets institusjoner for sine aktiviteter her. De opplever ikke iranske ambassader som støtteapparat, men snarere som en forlengelse av regimet de har tatt avstand fra og kjemper mot.

Iranske statsborgere tvinges imidlertid til kontakt med ambassaden dersom de ønsker å reise til Iran, siden Iran ikke anerkjenner fraskrivelse av statsborgerskap. Dette skaper en struktur hvor diasporaen holdes i et spenn mellom eksil og avhengighet.33

Flere beskriver en vedvarende bevissthet om mulig overvåking og press, enten direkte eller indirekte gjennom familiemedlemmer i Iran. Denne kombinasjonen av høy deltakelse i det norske samfunnet og mistillit til hjemlandets myndigheter gir diasporaen et særpreg av både ressursstyrke og sårbarhet.

Frykten for infiltrasjon og rapportering påvirker organisasjonslivet også i Norge. Samtidig har ikke denne frykten ført til passivitet. Tvert imot har diasporaen over tid opprettholdt en betydelig politisk aktivitet -gjennom markeringer, medieutspill, dokumentasjonsarbeid og kontakt med norske politikere. Engasjementet blir særlig synlig når Iran havner høyt på dagsordenen internasjonalt.

Diasporaens politiske engasjement utspiller seg ikke bare i sivilsamfunnet, men også i norske institusjoner. Stortingspresident Masud Gharahkhani (Ap) og stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H) har begge markert seg tydelig i spørsmål knyttet til utviklingen i Iran.

Gharahkhani har tatt imot representanter for iranske miljøer på Stortinget, uttrykt støtte til demokrati- og menneskerettighetsforkjempere og benyttet persisk i videobudskap rettet mot iranere. At iranske myndigheter har reagert diplomatisk på hans uttalelser, viser hvordan diasporaengasjement også får utenrikspolitiske ringvirkninger.

Farahmand har på sin side vært en tydelig stemme i sikkerhets- og utenrikspolitiske diskusjoner om Iran. Engasjementet fra disse to for Iran illustrerer hvordan diasporaens erfaringer og perspektiver også er representert på øverste nivå i norsk politikk.

Den daglige aktiviteten skjer ellers i sivilsamfunnsorganisasjoner. Informasjon hentes fra Iran gjennom personlige nettverk og digitale kanaler, formidles videre i norske og internasjonale medier, og brukes i påvirkningsarbeid overfor myndigheter i Norge og Europa. Denne kombinasjonen av dokumentasjon, mobilisering og politisk påvirkning har gjort den iranske diasporaen til en tydelig og vedvarende stemme i norsk offentlighet.

Kriser i Iran og mobiliseringsbølger i diasporaen

En viktig del av infrastrukturen til iransk diaspora globalt er eksilmediene, som fungerer både som informasjonskanaler og mobiliseringsarenaer. Iran International, BBC Persian og Radio Farda har hatt stor betydning for informasjonsflyt under protestene.

Blant menneskerettighetsorganisasjonene står Iran Human Rights (IHR) sentralt. Organisasjonen ledes av Mahmood Amiry-Moghaddam, som er basert i Norge, og dokumenterer henrettelser og andre alvorlige menneskerettighetsbrudd. IHR har stor troverdighet og er blitt en viktig kilde for internasjonale medier og FN-organer når det gjelder tallfesting av overgrep.Organisasjonen ble etablert tidlig på 2000-tallet og har over tid utviklet seg til å bli en av de viktigste uavhengige kildene til tallfesting av dødsstraff og politisk vold i Iran.

Amiry-Moghaddam beskriver den iranske diasporaen i Norge som både politisk bevisst og strukturelt ustabil.34 Ifølge han finnes det miljøer som har hatt stabil organisatorisk tilstedeværelse over flere tiår. Dette gjelder blant annet menneskerettighetsaktører som hans egen Iran Human Rights, ulike venstreorienterte eksilmiljøer fra 1980-tallet, reformister etter den grønne bevegelsen i 2009 og mer disiplinerte opposisjonsstrukturer knyttet til Folkets Mujahedin (MEK). På toppen av dette kommer kurdiske partier som KDPI, Komala og andre grupperinger. Disse har opprettholdt aktivitet uavhengig av utviklingen i Iran.

Ved siden av disse stabile strukturene har det imidlertid skjedd massemobiliseringer som har reflektert demonstrasjonsbølger mot regimet inne i Iran. Mahmood beskriver dette som situasjonsbestemt mobilisering:

«Deres politiske engasjement varierer med sannsynligheten for at regimet faller», sier han. Når regimet fremstår svekket, øker deltakelsen dramatisk. Når regimet styrker seg og fremstår stabilt, trekker mange seg tilbake. Massemobiliseringen har dermed foregått i bølger.

Den grønne bevegelsen i 2009 ble et tydelig mobiliseringsøyeblikk også i diasporaen. I Norge samlet tusenvis seg i solidaritet med protestene mot det omstridte presidentvalget, og mange opplevde at regimet var svekket og kunne presses til reform. Demonstrasjonene bar preg av håp, ikke bare protest. Reformistiske miljøer som fortsatt tror på endring innenfra, har i stor grad sitt utspring i denne perioden.

Da protestene ble slått brutalt ned, og regimet konsoliderte makten, endret situasjonen seg. USAs atomavtale (JCPOA) med Iran i 2015 bidro til at regimet fremsto mer stabilt internasjonalt. Sanksjonene ble delvis lettet, og det oppsto en periode med relativ geopolitisk avspenning. I diasporaen førte dette til at mobiliseringen roet seg noe ned.

Protestene i 2017–2018 og særlig i november 2019 markerte en ny fase. I motsetning til 2009 var dette ikke primært middelklasse- og valgprotester, men sosioøkonomiske opprør med sterk forankring i arbeiderklassen og i mindre byer. Slagordene rettet seg direkte mot hele det politiske systemet, ikke bare mot enkeltpersoner.

Regimets respons var imidlertid ekstremt brutal. Regimets brutale respons og fraværet av tydelig maktforskyvning gjorde at mobiliseringen i diasporaen ikke nådde samme omfang som i 2009.

Drapet på Mahsa (Jina) Amini i september 2022 utløste en landsomfattende protestbevegelse under slagordet «Zan, Zendegi, Azadi» (Kvinne, liv, frihet). Det som begynte som protest mot moralpolitiets brutalitet, utviklet seg raskt til en bred systemkritikk. For første gang på lenge ble slagord som direkte krevde regimets fall ropt åpent i gatene i mange byer. Kurdere og andre minoriteter demonstrerte side om side med majoritetsbefolkningen. Dette skapte også et bedre samarbeidsklima blant diasporaen, til tross for sterke uenigheter ellers.

De hittil største demonstrasjonene mot regimet fant sted i slutten av 2025 og begynnelsen av 2026. Denne protestbølgen representerer samtidig den mest omfattende mobiliseringen i den iranske diasporaen til nå, og den pågår fortsatt mens dette notatet skrives.

Regimets respons har aldri vært mer brutal og voldelig. Sikkerhetsstyrkene har i utstrakt grad brukt skarp ammunisjon mot demonstranter, gjennomført massearrestasjoner og intensivert bruken av henrettelser som avskrekkingsmiddel. Det er rapportert om massakrer i flere byer og om tusenvis av drepte demonstranter.

Samtidig har informasjonskontrollen vært mer omfattende enn tidligere. Nedstengninger av internett har gjort det vanskelig å få verifisert informasjon. Kontakt mellom diaspora og familie i Iran har blitt brutt i dagevis. For mange i Norge har dette skapt en tilstand av konstant uro: Man følger sosiale medier, Telegram-kanaler og satellitt-TV døgnet rundt, uten å vite hva som er bekreftet og hva som er rykter.

Mahmood Amiry-Moghaddam beskriver hvordan denne uvissheten forsterker engstelsen. I perioder hvor rykter om massedrap sirkulerer uten mulighet for uavhengig verifisering, presses også dokumentasjonsorganisasjoner som hans.

Iran Human Rights får kritikk for å være for nøkterne med tall, men Amiry-Moghaddam sier. «Vi kan ikke synse. Vi må ha dokumentasjon». Nettopp i krisetider blir metodisk nøkternhet vanskelig, men samtidig avgjørende, legger han til.

Mange i diasporaen opplever situasjonen som eksistensiell. Regimet fremstår mer presset enn på lenge, men også mer villig til å bruke ekstrem vold. For første gang på flere tiår omtales muligheten for reell systemkollaps som noe mer enn en fjern hypotese. Samtidig er frykten stor for at en voldelig implosjon kan føre til kaos, borgerkrig eller regional destabilisering.

Denne kombinasjonen – håp om endring og frykt for katastrofe – preger samtalene i de iranske eksilmiljøene. Mobiliseringen i Norge har vært omfattende, men også mer ladet. Demonstrasjoner handler ikke bare om solidaritet, men om opplevelsen av å stå på terskelen til et historisk brudd.

Monarkister dominerer samtalen nå

Amiry-Moghaddam beskriver at den siste krisen har også ført til en endret dynamikk i iransk diaspora. Monarkistiske miljøer og støttespillere av Reza Pahlavi har fått økt definisjonsmakt.

I Norge viser han blant annet til grupperinger rundt slagordet «Make Iran Great Again» (MIGA). Disse representerer ikke nødvendigvis organisatorisk kontinuitet, men de har fått økt synlighet og mobiliseringskraft i kjølvannet av krisen.

Sarah Gaulin er en sentral skikkelse blant monarkistene og tilhengerne av Reza Pahlavi. Hun bekrefter inntrykket om at monarkistene i dag er en dominerende kraft i diasporaene, samtidig som hun mener at reformistene og «venstreradikale» grupperinger som MEK har blitt mer marginale.

Polariseringen er imidlertid sterk, og flere i den iranske diasporaen beskriver ytringsklimaet som krevende. Personer som uttrykker nyanserte synspunkter – for eksempel skepsis til militær intervensjon eller til Pahlavi – kan bli utsatt for digitale kampanjer, mistenkeliggjøring eller boikottforsøk. Bekymringen for ytringsfriheten handler dermed ikke bare om regimets undertrykkelse, men også om en intern kultur der avvikende stemmer risikerer sosial sanksjonering.

Gaulin bekrefter at det hersker «et følelsesstyrt klima» i diasporaen, preget av informasjonskrig og omfattende desinformasjon. «Regimet fyrer opp under polariseringen fordi det har interesse av å splitte diasporaen og dermed svekke opposisjonen», sier hun.

Mange iranere uttrykker samtidig frustrasjon over at eksperter som uttaler seg om Iran, mangler oppdatert innsikt i utviklingen i landet. Det har ført til at flere protesterer mot NRK og andre medier for hvilke kilder de bruker.

Sarah Gaulin gikk hardt ut i Aftenposten 23. februar og kritiserte mediene og andre aktører for å bruke MEK som kilde til informasjon om Iran. Under tittelen «Vrengebilde av Pahlavi» skriver hun at MEK bidrar til å «sverte» Reza Pahlavi «i en sensitiv tid der regimet står svakt og store deler av befolkningen har samlet seg rundt Pahlavis ledelse».35 Samtidig kritiserer hun gruppen for å ha liten appell, fordi den etter hennes syn fremstår som venstreradikal og autoritær, mens iranere søker demokrati.

Når det gjelder forholdet til kurdere fra Iran, sier Gaulin at hun har hatt diskusjoner med iransk-kurdiske stemmer, og at dialog om minoritetenes plass i et fremtidig Iran er viktig. Både når det gjelder kongens rolle i et eventuelt konstitusjonelt monarki og når det gjelder behandlingen av nasjonale minoriteter, mener hun at Norge kan fungere som en inspirasjon.

Dette viser at det finnes åpenhet for dialog med kurdiske miljøer blant fremtredende monarkister, samtidig som hun er en tydelig kritiker av for eksempel Folkets Mujahedin.

Folkets Mujahedin i krysspress

Mujahedin-e Khalq (MEK), også kjent som Folkets Mujahedin, regnes som den mest kontroversielle grupperingen i den iranske diasporaen. Bevegelsen befinner seg i et vedvarende krysspress: mellom langvarig forfølgelse fra regimet i Teheran og sterk kritikk fra andre deler av opposisjonen i eksil.

MEK ble etablert på 1960-tallet og har hatt en konfliktfylt historie. Etter revolusjonen i 1979 havnet organisasjonen i væpnet konflikt med det nye regimet og ble etter hvert drevet i eksil – først til Irak og senere til Albania, hvor den i dag har sin base. Regimet i Teheran omtaler konsekvent MEK som terrorister, som ledd i en bredere strategi for å delegitimere og marginalisere organisasjonen og dens støttespillere, både i og utenfor Iran.

Kritikken kommer imidlertid ikke bare fra regimet. Også andre opposisjonelle miljøer har anklaget MEK for autoritære trekk, sterk intern disiplin og for samarbeidet med Saddam Husseins regime under Iran–Irak-krigen.36

Struktur og organisering i diasporaen

Selv om hovedbasen i dag ligger i Albania, står MEK sterkt i land med store iranske diasporaer, som USA, Frankrike, Tyskland og Sverige. Kvinnebevegelsen er særlig synlig, blant annet gjennom etablering av egne kvinneorganisasjoner.

Norsk-iraneren Milica Javdan opplyser at hun ikke er medlem av MEK og ikke har formelle verv, men beskriver seg som en «sterk støttespiller». Skillet mellom formell tilknytning og politisk støtte illustrerer en sentral side ved organisasjonens struktur i diasporaen: Den opererer både gjennom etablerte nettverk og gjennom mer indirekte støttemiljøer.

I Norge leder Javdan den norsk-iranske kvinneforeningen «Kvinner Opplyser». Organisasjonen er formelt uavhengig og har ingen bindinger til MEK i vedtektene.
«Vi rapporterer ikke til dem, understreker hun, og beskriver strukturen som horisontal og selvstendig.» Samtidig er det tydelig at foreningen politisk sympatiserer med bevegelsen.

Parallelt finnes det en internasjonal paraplystruktur med akkreditering i FN, hvor representanter over flere år har deltatt i FNs menneskerettighetsråd. Dette viser hvordan bevegelsen opererer på flere nivåer: inne i Iran, i diasporaen og internasjonalt gjennom NGO-strukturer og aktivitet i FN-organer.

Spenninger og tendenser til dialog

Javdan beskriver eksilmiljøet som preget av mistillit og frykt for infiltrasjon. Hun mener deler av diasporaen har «bånd til regimet» og i praksis kan fungere som informasjonskanaler.

Ifølge henne er aktivister som støtter MEK, konsekvente regimemotstandere og mer utsatt når de i små grupper demonstrerer mot regimet, for eksempel foran Stortinget. Mange andre engasjerer seg først ved større massemobiliseringer.

«Når store demonstrasjoner finner sted, blir risikoen mindre for å bli forfulgt av regimet fordi man forsvinner i mengden. De som reiser frem og tilbake til Iran, står også friere til å engasjere seg uten å risikere sanksjoner», sier hun.

Forholdet til monarkistene og tilhengere av Reza Pahlavi beskriver hun som svært anstrengt. Javdan opplever ytringsklimaet som intenst og til tider hatsk, særlig på nett. Polariseringen handler i stor grad om synet på Pahlavis eventuelle rolle etter regimets fall.

Hun forklarer skepsisen med historiske erfaringer. MEK, iranske kurdere og flere andre iranere frykter et nytt enevelde, men det som bekymrer henne mest, er faren for borgerkrig og kaos etter et eventuelt regimeskifte.

«Jeg er bekymret for at Iran kan havne i borgerkrig etter regimets fall. Hvis man allerede nå beskylder minoriteter for separatisme, risikerer man nettopp å skape separatisme. Derfor er det avgjørende med en inkluderende prosess», sier hun.

Hun understreker behovet for å sikre demokratisk maktfordeling, sikre selvstyre til kurdere og minoritetsrettigheter til andre nasjonalitetsgrupper innenfor rammen av en samlet iransk stat. Denne minoritetsorienteringen preger også forholdet til iranske kurdere, balutsjere og i diasporaen.

«Det stemmer at vi hadde tre ulike demonstrasjoner mot regimet i Iran, men etter Dagsrevy-innslaget tok vi kontakt med kurderne og ble enige om å arrangere felles markeringer», sier hun.

MEKs posisjon i diasporaen fremstår dermed som todelt: Bevegelsen er blant de mest strukturerte og internasjonalt koordinerte opposisjonsaktørene, men samtidig en av de mest omstridte.

Både MEK-tilhengere og iranske kurdere opplever økt press i takt med at monarkistene og støttespillerne til Reza Pahlavi har styrket sin posisjon. Det har bidratt til tettere kontakt og nye former for samarbeid mellom MEK-miljøer og kurdiske aktører i diasporaen.

Iranske kurdere har samtidig signalisert vilje til dialog også med monarkistene. Uttalelser fra Sarah Gaulin tyder på at det finnes en viss åpenhet for samtaler på tvers av disse miljøene.

Samtidig er skepsisen til MEK fortsatt dyp i monarkistiske kretser. De to fraksjonene står politisk og historisk langt fra hverandre, og konfliktnivået fremstår som uforsonlig. Dette speiler en bredere dynamikk i eksilmiljøet, der kampen mot regimet foregår parallelt med en intern kamp om legitimitet, fortelling og politisk strategi.

Motsetningene mellom monarkistene og MEK fremstår som fastlåste, men ellers finnes det håp om bedre dialog mellom kurdiske miljøer og øvrig iransk diaspora.

Dler Khurshidi er en sentral stemme blant iranske kurdere i Norge og har arrangert en rekke demonstrasjoner mot regimet i Iran. I løpet av én uke ble han intervjuet to ganger i NRK Dagsrevyen. I det ene innslaget handlet det om at ulike iranske grupper demonstrerte separat. Da uttalte han: «Vi har hatt 47 år på å samle oss. Det har vi ikke klart. Det er et dårlig utgangspunkt for oss, men et godt utgangspunkt for det sittende regimet» (ref).

Ifølge Khurshidi er dette et alvorlig demokratisk problem. Dersom man ikke evner å utvikle en inkluderende politisk plattform i eksil, vil forutsetningene for stabilitet og demokratisk overgang i Iran være svake ved et regimeskifte.37

Når demonstrasjoner organiseres hver for seg, så mener han at det svekker opposisjonens troverdighet og evne til å formulere en felles visjon for Irans fremtid.

Spørsmålet om kurdernes plass i et fremtidig Iran står sentralt. Khurshidi avviser at krav om språklige og kulturelle rettigheter innebærer separatisme. «Betegnelsen separatist brukes strategisk for å marginalisere kurdiske krav og for å fremstille oss som en trussel mot statens territorielle integritet.»

Ifølge ham ingen av de etablerte kurdiske partiene separatisme som programfestet mål, men søker anerkjennelse av Iran som et land bestående av flere nasjonale grupper.

Han argumenterer for at persisk kan fungere som et fellesspråk, men det kan ikke innebære begrensninger i minoriteters rett til morsmål, kultur og politisk representasjon. Uten en slik anerkjennelse vil en fremtidig stat etter hans syn reprodusere sentralistiske og autoritære trekk.

Khurshidi er skeptisk til en mulig tilbakevending av monarkiet under Reza Pahlavi. Iranske kurdere opplever retorikken hans som nasjonalistisk og har dårlige historiske erfaringer med hans far. Samtidig utelukker han ikke dialog med monarkistiske miljøer: «Vi må ha dialog, men da må dialogen være reell og basert på gjensidig anerkjennelse.»

Han mener at dialogen er helt avgjørende for å gjøre nødvendige avklaringer knyttet til statsmodell, maktfordeling og nasjonal identitet. Dette må begynne før et eventuelt regimeskifte. «Uten en slik prosess risikerer man at gamle konflikter forsterkes i en overgangsfase.»

Dialog i diasporaen fremstår derfor ikke som et idealistisk prosjekt, men som en politisk nødvendighet for å legge grunnlaget for en inkluderende og demokratisk utvikling i Iran.

Veien videre

Den iranske diasporaen i Norge fremstår som ressurssterk og transnasjonal, men også sårbar og preget av sterk polarisering. Den rommer både stabile organisasjonsstrukturer og situasjonsbestemt mobilisering, i takt med utviklingen i Iran. Her finnes menneskerettighetsaktivister, reformister, monarkister, kurdiske partier og støttespillere av Folkets Mujahedin side om side. Forholdet mellom dem preges av dype mistanker og historiske motsetninger, men også – i enkelte konstellasjoner – av forsiktige dialogforsøk.

Et viktig spørsmål for diasporaen er hva som skal skje i Iran. Men nesten like viktig er hva som skjer i diasporaen selv. Hvis kampen mot autoritær makt fører til snevrere ytringsrom, mer mistenkeliggjøring og sterkere intern delegitimering, svekkes demokratikulturen i eksil. Det kan igjen gjøre det vanskeligere å legge grunnlaget for en inkluderende overgang i Iran.

Den iranske diasporaen i Norge illustrerer dermed et grunnleggende dilemma i politisk eksil: behovet for dialog mellom ulike krefter – særlig mellom representanter for majoritet og minoriteter. Uten en slik dialog øker risikoen for at et eventuelt regimeskifte i Iran ender opp i kaos og voldelig konflikt. Med bredere forankring og gjensidig anerkjennelse kan eksilmiljøene i stedet bidra til å legge grunnlaget for en inkluderende prosess som ivaretar minoritetsrettigheter og styrker muligheten for en mer stabil overgang til demokrati.

Avsluttende betraktninger om de seks gruppene

De seks diasporaene som er presentert i gjennomgangen over viser at mobilisering og sårbarhet ikke er motsetninger, men ofte to sider av samme fenomen. Jo sterkere båndene til opprinnelseslandet er – emosjonelt, politisk eller familiært – desto større er både mobiliseringskraften og eksponeringen for press, polarisering og mistenkeliggjøring.

Den ukrainske diasporaen illustrerer hvordan krig kan transformere en relativt stille minoritet til en synlig og politisk aktiv aktør. Mobiliseringen har vært demokratisk forankret og i stor grad sammenfallende med norsk utenrikspolitikk. Samtidig er gruppen preget av midlertidighet, usikkerhet og et vedvarende blikk mot hjemlandet. Engasjementet springer ut av solidaritet – men også av skyldfølelse, ansvar og eksistensiell uro. Mobiliseringen skjer i trygghet – men i skyggen av en pågående krig som direkte berører familie og venner.

Den russiske diasporaen befinner seg i en annen situasjon. Den har tradisjonelt vært relativt apolitisk og fragmentert, med hovedvekt på språk, kultur og hverdagsliv snarere enn politisk mobilisering. Etter 2022 har det likevel vokst frem tydelige miljøer som arbeider aktivt mot krigen og for demokrati i Russland. Disse representerer en viktig demokratisk ressurs. Samtidig rammes russere i Norge av en særskilt sårbarhet: De kommer fra et land Norge er i alvorlig konflikt med. Mange opplever forventninger om å ta avstand, og enkelte møter mistenkeliggjøring eller kollektiv ansvarliggjøring. De kan dermed stå i et dobbelt krysspress – mellom lojalitet til familie i Russland og behovet for å markere avstand i Norge.

Den palestinske og den jødiske diasporaen utgjør et særskilt tilfelle. De er små grupper, men har tilknytning til en stor konflikt. Israel–Palestina-konflikten er ikke bare en av verdens mest langvarige konflikter, men også den som historisk har skapt sterkest polarisering i Norge. For palestinere i Norge er konflikten dypt personlig: familie, slektninger og hjemsteder rammes direkte av krig og humanitær katastrofe. Deres mobilisering er ikke et isolert diasporafenomen, men del av en større politisk og moralsk mobilisering i norsk sivilsamfunn.

For den jødiske minoriteten – liten i antall og formet av Holocaust og lang minoritetserfaring – utløser eskaleringer av konflikter i Midtøsten en økning i antisemittisme og trusselnivå i Europa, også i Norge. Sårbarheten er reell og historisk forankret.

Den kurdiske diasporaen har en særlig kompleks posisjon. Som statsløs nasjon har kurdere i Norge tilknytning til flere opprinnelsesstater. De mottar institusjonell støtte fra selvstyremyndighetene i Irakisk Kurdistan, men kan samtidig bli utsatt for press, overvåkning eller rettslige initiativer fra Tyrkia, Iran eller andre stater. Kurdiske miljøer kan dermed både være ressurssterke og utsatt – og befinne seg i et geopolitisk krysspress mellom flere statlige aktører.

Den iranske diasporaen i Norge er godt organisert og veldig synlig, med flere profilerte stemmer i offentligheten. Mange har bakgrunn som politiske flyktninger og forlot Iran nettopp på grunn av opposisjon mot regimet.

Samtidig er miljøet preget av betydelig fragmentering og intern polarisering. Skillelinjene går mellom monarkister, reformorienterte, venstreorienterte grupper og ulike opposisjonsbevegelser, inkludert kurdiske miljøer. Mobiliseringskapasiteten er høy, men den er ikke samlet. Uenighet om strategi, framtidsvisjoner og forholdet til aktører utenfor Iran skaper interne spenninger.

I tillegg rapporterer mange om overvåkning, press og frykt for represalier mot familie i Iran. For dem innebærer ikke eksil full trygghet. Regimets rekkevidde oppleves som transnasjonal, og erfaringen av sårbarhet følger med over landegrensene.

På tvers av de seks gruppene går ett behov igjen: behovet for dialog. Ikke nødvendigvis enighet, men samtale. Intern uenighet og polarisering forsvinner ikke av seg selv, og uten åpne og legitime arenaer kan motsetninger lett hardne.

Like viktig er dialogen med det offisielle Norge. Når utenriks- og innenrikspolitikk glir over i hverandre, blir også relasjonen mellom diaspora og stat en del av det sikkerhetspolitiske landskapet. Kontakt mellom diasporaer og det offisielle Norge handler derfor ikke bare om utenrikspolitikk, men om deltakelse, tillit og gjensidig forståelse.

I neste kapittel drøftes nærmere hvordan staten håndterer spenningen mellom å beskytte samfunnet, beskytte utsatte diasporagrupper og samtidig opprettholde tillit og samhold i et mangfoldig Norge.

Når diaspora blir sikkerhetspolitikk

Krig i Europa og skjerpet geopolitisk rivalisering har gitt forholdet mellom stater og deres diasporaer fornyet aktualitet. I et land som Norge, hvor over 20 prosent av befolkningen har bakgrunn fra andre land, handler diaspora ikke bare om integrering, men også om forholdet mellom Norge og andre stater. Det handler om hvordan internasjonale konflikter kan påvirke diasporamiljøer og dermed også det norske samfunnet.

Diasporagrupper kan fungere som brobyggere, bidra til konfliktforståelse og styrke transnasjonale nettverk som fremmer handel, kulturutveksling og diplomati. Samtidig kan diasporagrupper også bli mål for påvirkningsoperasjoner, politisk mobilisering eller press fra sine opprinnelsesland.

Diasporaengasjement kan dermed gi opphav til tre overordnede sikkerhetsmessige utfordringer for Norge: 1) at globale konflikter flyttes inn i det norske samfunnet; 2) at personer med sterke bånd til andre stater blir mer utsatt for transnasjonalt press, påvirkning og overvåking, og 3) at diasporaaktivitet kan skape diplomatiske spenninger og vanskeligere avveiinger i norsk utenrikspolitikk.

Disse utfordringene handler ikke om at diasporaer i seg selv utgjør en trussel, men om hvordan sterke transnasjonale bånd kan påvirke samfunnssikkerhet og utenrikspolitikk.

Nedenfor følger en nærmere drøfting av disse tre dimensjonene, basert blant annet på samtaler med relevante eksperter, som Jakub Godzimirski, Marta Bivand Erdal og Cecilie Hellestveit.

Globale konflikter flyttes inn

For det første kan diasporaers tilknytning til konflikter i opprinnelseslandet gjøre globale konflikter tydelig synlige i Norge. Når krig, politiske kriser eller regimekonflikter mobiliserer grupper her, skjer det gjennom demonstrasjoner, mediedebatt, organisasjonsarbeid og politisk lobbyvirksomhet. Dermed blir konflikter som i utgangspunktet er eksterne – fra Gaza og Ukraina til Syria og Iran – del av norsk offentlighet.

Når konfliktene berører sensitive spørsmål om identitet, religion eller geopolitikk, kan det skape polarisering, slik vi har sett i gjennomgangen av de ulike diasporagruppene.

Seniorforsker Jakub Godzimirski ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) har i over 20 år forsket på russisk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Han har også skrevet om diasporaers betydning for norsk utenrikspolitikk.38 For ham er diaspora ikke bare et kulturpolitisk spørsmål, men også et sikkerhetspolitisk anliggende.

Han understreker at både stater som er direkte fiendtlig innstilt til Norge - og stater Norge ellers har gode relasjoner til - aktivt forsøker å følge med på, påvirke eller infiltrere sine diasporaer i utlandet. «Man skal ikke være naiv,» sier han, «men man skal heller ikke mistenkeliggjøre hele miljøer.»39

Godzimirski advarer mot forenklede kategorier. I norsk statistikk er det statsborgerskap som teller. «For eksempel registreres alle som har hatt russisk statsborgerskap som innvandrere fra Russland, men realiteten er at om lag halvparten har bakgrunn fra Tsjetsjenia, og de har vært i krig med Moskva», sier Godzimirski og påpeker at disse personene kan vanskelig regnes som særlig lojale til Kreml. «Man må ikke bare se på statsborgerskap og etnisitet, men også på innvandringsgrunn og politisk bakgrunn,» sier han.

Marta Bivand Erdal ved Peace Research Institute Oslo (PRIO) har lenge forsket på diasporagrupper og transnasjonal identitet. Der Godzimirski først og fremst peker på de sikkerhetspolitiske dimensjonene, er hun opptatt av å hindre at dette perspektivet blir enerådende. Hun understreker at det i utgangspunktet er få grunner til å være skeptisk til diasporagruppenes engasjement. Ifølge henne er det ikke noe motsetningsforhold mellom integrering og det å engasjere seg for situasjonen i opprinnelseslandet.40

«Å ignorere de bidragene som innvandrere i Norge gjør i forhold til opprinnelsesland, det er man ikke tjent med, for da lukker man øynene for noe som uansett skjer,» sier hun. Hun etterlyser mer empirisk kunnskap om intensjoner og faktiske effekter, og advarer mot en automatikk der engasjement i hjemlandets konflikter tolkes som problematisk.

Ett eksempel hun trekker frem, er hvordan krigen i Ukraina har endret den ukrainske diasporaens rolle. Før krigen var mange ukrainere i Norge primært arbeidsinnvandrere og studenter med et kulturelt, men ikke spesielt politisk, engasjement; etter invasjonen demonstrerer de nærmest daglig foran Stortinget. Der konflikten blir eksistensiell, endres også diasporapolitikken, og dermed også hvordan konflikten «flyttes inn» i norsk offentlighet.

Erdal minner samtidig om at noen konflikter, som Palestina, engasjerer langt bredere enn den aktuelle diasporaen. Der kan det oppstå avstand mellom muslimer og storsamfunn når mange opplever at staten «ikke bryr seg» eller undertrykker demonstrasjoner, mens andre konflikter – som tamilsaken under borgerkrigen på Sri Lanka –forble en mer intern diaspora-konflikt. Hennes poeng er at man må være spesifikk: ulike konflikter har ulik «spillover» inn i vertslandets politikk og samfunn.

Under den kalde krigen var det ofte underforstått at flyktninger var dissidenter «på vår side»; i dag finnes det mennesker som søker beskyttelse i Norge, men som samtidig kan støtte autoritære eller voldelige regimer og bevegelser, fra Kreml til Taliban og al‑Shabaab.

Godzimirski sier at man må likevel ikke mistenkeliggjøre disse miljøene, men å være bevisst at de også har sikkerhetspolitiske dimensjoner. Erfaringene fra Storbritannia på 1990‑ og 2000‑tallet - der radikale islamistiske miljøer utnyttet liberale demokratier som fristeder - viser hvor galt det kan gå dersom man overser politiske konflikter i diaspora.

Transnasjonal påvirkning og sårbarhet

Et annet sikkerhetsmessig aspekt knyttet til diaspora er samspillet mellom dem og deres opprinnelsesland. Det er ikke bare diasporagruppene som forsøker å påvirke norsk politikk, de som diaspora er også gjenstand for påvirkning fra sine opprinnelsesland.

I NUPI-rapporten Norges nye vi: Diasporaer som faktor i norsk utenrikspolitikk beskrives diasporaer som del av et trekantforhold mellom Norge som vertsland, opprinnelseslandet og diasporaen selv. Poenget er at det ikke bare handler om hva diasporaen gjør i Norge, men også om hva hjemlandet gjør overfor «sine» folk i utlandet.41

Mange stater bygger opp egne ordninger, programmer og nettverk for å holde kontakt med diasporaen – alt fra kultur- og informasjonsarbeid til mer politiske kanaler. Når diasporaen er støttespiller, brukes den som en ressurs i utenrikspolitikken: som økonomisk og politisk brobygger, og som opinionsdannere i vertslandet.

Når diasporaen er i opposisjon, slik tilfellet er for mange i den iranske diasporaen, kan opprinnelseslandene i stedet forsøke å overvåke, presse eller begrense deres aktivitet, for eksempel gjennom trusler, stempling eller press mot familie i hjemlandet. I tillegg til å drive med informasjonskrig.

Det at autoritære regimer forsøker å overvåke eller påvirke egne diasporaer i Norge representere en direkte sikkerhetsutfordring. Når spionasje, press og trusler foregår på norsk territorium, utfordrer det både norsk suverenitet og enkeltpersoners trygghet.

Personer som har flyktet fra undertrykkende regimer kan oppleve at de fortsatt er utsatt for kontroll eller ulike former for press, selv etter å ha funnet beskyttelse i Norge. PST beskriver i sine nasjonale trusselvurderinger hvordan fremmede stater bruker etterretning, påvirkningsoperasjoner og press mot personer i Norge for å fremme egne interesser, og hvordan de «utnytter personers tilknytning til familie, eiendom og økonomiske interesser i utlandet».42

Ofte er det nettopp slike transnasjonale bånd som gjør enkeltpersoner sårbare. De kan bli påvirket til å jobbe for utenlandske interesser i Norge. Dette blir et sikkerhetsproblem særlig dersom det gjelder stater som har et anstrengt forhold til Norge, eller som Norge står i konflikt med.

Krigen i Ukraina og det skjerpede sikkerhetspolitiske klimaet har bidratt til en mer restriktiv praksis. Etter sikkerhetsloven av 2019 – og særlig etter Russlands angrep i 2022 – omfattes flere stillinger av krav om sikkerhetsklarering; behandlingstiden har økt, og terskelen for klarering er blitt høyere.

Godzimirski illustrerer dette med en personlig erfaring: Sønnen, født og oppvokst i Norge, fikk jobb i et arkitektfirma som arbeidet med det nye regjeringskvartalet, men etter 18 måneder med uavklart sikkerhetsklarering måtte han slutte. Eksempelet viser hvordan skjerpet sikkerhet kan få svært konkrete konsekvenser for enkeltpersoner.

Her kommer sikkerhetisering inn som nøkkelbegrep. I sikkerhetiseringslitteraturen beskrives dette som en prosess der et tema løftes ut av «normalpolitikken» og defineres som et sikkerhetsanliggende, som igjen legitimerer ekstraordinære tiltak.43 Når noe først er sikkerhetisert, blir det lettere å akseptere utvidet overvåking, strengere kontrollregimer eller omfattende sikkerhetsklareringer – og hensynet til sikkerhet kan «sive» inn i stadig flere sektorer og stillingskategorier.

Marta Bivand Erdal er opptatt av å skille mellom lojalitet og sårbarhet. «Det er nesten bare objektivt. Har du bånd, så er det nok,» sier hun om hvordan sikkerhetsklareringer vurderes. Har man familie i Russland, Iran eller Kina, vil det i seg selv kunne utløse spørsmål om mulig press – helt uavhengig av hvor kritisk man selv er til regimet.

Erdal bruker et bilde mange kan kjenne seg igjen i: «Hvis du har en bror som sliter med gjeldsproblematikk eller narkotika, så vil det være en sårbarhet. Det er ikke din feil. Det er ikke noe som hefter negativt ved deg. Men det er et objektivt område rundt deg som vi ikke kan ignorere.» Sårbarhet forstås dermed ikke som illojalitet, men som eksponering; det avgjørende er ikke om noen har dobbel lojalitet, men om de kan utsettes for press.

Dette ligger tett opp til PSTs forståelse av utfordringen. I Nasjonal trusselvurdering 2026 beskrives hvordan fremmede staters tjenester utnytter folks tilknytning til familie, eiendom og økonomiske interesser i utlandet for å rekruttere og presse personer i Norge. I sensitive stillinger handler det derfor mindre om identitet og mer om strukturell eksponering.

Mistenkeliggjøringen utgjør et problem for tilliten og integreringen, samtidig finnes det saker som viser hvorfor myndighetene tar problematikken alvorlig. I 2025 ble en tidligere sikkerhetsvakt ved USAs ambassade i Oslo dømt til flere års fengsel for å ha solgt graderte opplysninger til både russisk og iransk etterretning, med betaling delvis kanalisert via familiemedlemmer.

I 2024 ble en norsk statsborger med politiske verv pågrepet og siktet for forsøk på spionasje til fordel for Kina, etter mistanke om kontakt med kinesisk etterretning og innhenting av sensitiv informasjon. Samtidig understreker PST at blant annet iransk diaspora i Norge kan forvente overvåking, hets og trusler fra iranske tjenester og aktører som opptrer på deres vegne.

Slike saker illustrerer både hvordan fremmede stater forsøker å rekruttere og utnytte personer i Norge, og hvorfor strukturell sårbarhet – gjennom familie, økonomi eller politiske posisjoner – må tas med i vurderingen. Nettopp derfor advarer både Erdal og Godzimirski mot kollektiv mistenkeliggjøring og mot å forstå diasporagrupper først og fremst gjennom et sikkerhetsfilter. En slik tilnærming kan svekke tillit og tilhørighet, og på sikt forsterke de utfordringene man forsøker å forebygge.

Praksis i slike saker er at tilknytning til en annen stat kan utgjøre en sårbarhet som får betydning for sikkerhetsklarering, uavhengig av øvrige forhold ved personen. Bruken av objektive kriterier kan imidlertid oppleves som urimelig. For eksempel kan det slå negativt ut å være gift med en person fra Russland, uavhengig av egne politiske holdninger eller handlinger. Familiære bånd til et bestemt land innebærer likevel ikke automatisk en reell sårbarhet.

Samtidig kan objektive kriterier oppleves som mer rettferdige enn skjønnsmessige vurderinger av lojalitet. Dersom vurderingen i større grad bygger på subjektive antakelser, kan mange føle seg urettmessig mistenkt for illojalitet mot Norge.

Det finnes også situasjoner der slike bånd ikke representerer noen reell risiko som bør bekymre norske myndigheter. Sikkerhetsklareringen skal derfor alltid bygge på en konkret og individuell vurdering – det er ingen automatikk i at man ikke kan klareres. Et annet problem mange opplever, er at slike saker ofte tar svært lang tid å avklare.

Stig Jarle Hansen er professor i internasjonal politikk og utviklingsstudier ved NMBU, og har i en årrekke arbeidet med sikkerhet, ekstremisme og konfliktområder, særlig i Afrika. I samtalen er han tydelig på ett grunnleggende poeng: Trusselen er reell. Etterretning foregår. Påvirkning foregår. Norge er ikke skjermet.

«Det er etterretningsvirksomhet på norsk jord, så det burde jo være interessant for PST», sier han, og avviser enhver forestilling om at dette er hypotetiske problemstillinger. Noen stater bygger nettverk i diaspora. Noen bruker akademiske miljøer for å hente informasjon eller etablere kontaktflater. Noen tester grenser over tid. For Hansen er ikke spørsmålet om dette skjer, men hvordan Norge velger å håndtere det.

Samtidig advarer han mot å la sikkerhetslogikken bli for grov og automatisk. Det er særlig i akademia at denne spenningen merkes. Han beskriver en tydelig skjerping de siste årene: «Nå har vi sikkerhetsflagg på pakistanere, vi har sikkerhetsflagg på iranere, vi har sikkerhetsflagg på kinesere.» Retningslinjene finnes, men de er «veldig vage», og når ansvaret skyves nedover i systemet, kan resultatet bli at institusjoner spiller trygt og ekskluderer bredt.

Han peker på faren ved å gjøre nasjonalitet til hovedkriterium. «Hvis det blir for objektive kriterier, så vil det ramme veldig mange.» Problemet er ikke bare at det kan oppleves urettferdig; det kan også være ineffektivt. Profesjonelle aktører tilpasser seg. «Hvis du slåss mot en profesjonell motstander, så vil de tilpasse kriteriene.» Dermed risikerer man å stenge ute lojale og dyktige kandidater, samtidig som de mest sofistikerte finner veier rundt systemet.

Han beskriver også det konkrete, personlige dilemmaet dette skaper. En svært kvalifisert kinesisk student søker et internship i et sensitivt miljø. Han anbefaler henne, men føler samtidig behov for å advare mottakeren: «Det kan være kinesiske føringer, det kan være kinesisk etterretning i Norge.» Etterpå sitter han igjen med en ambivalens. «Jeg følte det jo litt dårlig gjort», sier han. Her ligger kjernen i dilemmaet: Man vil ikke være naiv, men man vil heller ikke mistenkeliggjøre mennesker på grunnlag av pass eller bakgrunn.

Et annet eksempel gjelder en norskfødt kvinne med iranske foreldre som skulle inn i et sensitivt miljø. Det ble foreslått at hun fysisk skulle plasseres utenfor det indre området. For Hansen illustrerer det hvor raskt sikkerhetslogikken kan få integreringsmessige konsekvenser. Lojalitet og tilknytning begynner å «tolkes i et nytt lys», og skillet mellom statsborgerskap og opprinnelse blir mindre tydelig i praksis.

Hansen etterlyser ikke mindre sikkerhet, men mer presis sikkerhet. Han argumenterer for mer kvalitative vurderinger, sterkere sentral kompetanse og tydeligere rådgivning, fremfor diffuse føringer som gjør at institusjoner i praksis «skjærer alle over én kam». Norge står, slik han ser det, i et skjerpet sikkerhetspolitisk landskap med økt rivalisering og mer aktiv påvirkning. Men dersom svaret blir kollektiv mistenkeliggjøring, risikerer man å svekke både akademisk kvalitet, integrering og tillit – uten nødvendigvis å bli tryggere.

Utfordringen er å finne en balanse mellom nødvendige sikkerhetshensyn og vurderinger som oppleves som både forholdsmessige og rettferdige – uten å gjøre hele diasporaer til permanente sikkerhetsobjekter.

Diaspora i diplomatiets krysspress

Et tredje sikkerhetsrelaterte aspekt ved diasporaaktivitet er at det kan bidra til diplomatiske spenninger mellom Norge og opprinnelseslandene. Når diasporaer mobiliserer mot regimene i hjemlandet, kan dette oppfattes som fiendtlig aktivitet, og opprinnelseslandet kan fremme krav om utlevering, rettsforfølgelse eller politiske tiltak mot personer i Norge.

Beslutninger som tas innenfor norsk rettsstat – i utleveringssaker, barnevernssaker eller ytringsfrihetsspørsmål – kan dermed få utenrikspolitiske konsekvenser.

Hvis diasporaer blir oppfattet som en kilde til utenrikspolitisk risiko, kan det dessuten påvirke relasjonen mellom storsamfunnet og diasporagruppene. Mistenkeliggjøring og svekket tillit kan forsterke interne spenninger og påvirke integreringen. Samtidig reiser slike situasjoner spørsmål om statens ansvar for sikkerhet på eget territorium: Hvor langt strekker Norges beskyttelsesplikt seg dersom diaspora-aktivister blir utsatt for alt fra press til trusler eller i verste fall attentatforsøk fra fremmede stater?

Et illustrerende eksempel på hvordan diaspora kan havne midt i diplomatisk storm, er Sveriges NATO-prosess. I artikkelen Sweden, NATO and the role of diasporas in foreign policy viser en gruppe forskere hvordan den kurdiske diasporaen i Sverige ble en nøkkelaktør i den prosessen.44 Da Sverige søkte medlemskap i 2022, gjorde Tyrkia sin godkjenning avhengig av svenske innrømmelser i spørsmål knyttet til kurdiske organisasjoner og krav om utlevering av personer med påståtte bånd til PKK.

Kurdisk diaspora mobiliserte både gjennom partipolitiske kanaler og i gatene, blant annet med demonstrasjoner som provoserte Tyrkia og førte til nye krav og forsinkelser. Samtidig behandlet svenske domstoler flere tyrkiske utleveringsbegjæringer, og noen fikk medhold – noe som i offentligheten ble tolket som direkte koblet til presset fra Ankara.45

I svensk offentlighet opplevde mange at kurdere ble «brikker» i en større sikkerhetspolitisk handel, og i deler av den kurdiske diasporaen ble det oppfattet som at Stockholm var villig til å ofre egne borgere for å sikre NATO‑medlemskap.46

Slik viser denne saken hvordan diasporaaktivisme ble flettet inn i spørsmålet om nasjonal sikkerhet og alliansevalg på høyeste nivå, klassisk «high politics». Saken viste også hvordan utenrikspolitikk i praksis ble gjenstand for intens innenrikspolitisk konflikt og debatt.

Mange stater – både demokratiske og autoritære – forholder seg aktivt til sine borgere og tidligere borgere i utlandet. Noen ganger handler det om legitime interesser, som konsulær bistand eller religionsutøvelse; andre ganger utvikler det seg til lojalitetskrav, press eller påvirkningsoperasjoner. Eritreas såkalte toprosent-skatt er et eksempel på en ordning rettet mot diasporaen, der økonomiske bidrag også fungerer som en lojalitetsmarkør overfor regimet, mens mer alvorlige tilfeller dreier seg om direkte forfølgelse av dissidenter i eksil.47

Disse eksemplene viser at spørsmål om diaspora og minoriteter raskt kan flytte seg fra sivilsamfunn til diplomatiets bord, og i ytterste konsekvens brukes som begrunnelse for politisk press eller inngripen.

Det er nettopp denne utviklingen – økt transnasjonalt press og sterkere statlig respons – folkerettsekspert Cecilie Hellestveit er opptatt av. Hun ser diaspora som del av en bredere folkerettslig og geopolitisk utvikling der stater i økende grad bruker «sine» minoriteter og borgere i utlandet som verktøy i utenriks- og sikkerhetspolitikken.48

I organisasjoner som OSSE har utgangspunktet vært at god behandling av minoriteter forebygger konflikt, fordi det fratar andre stater et påskudd for å gripe inn. Erfaringene fra de siste årene viser imidlertid at dette prinsippet kan undergraves.

Russland fremstår som et særlig tydelig eksempel på det. Kreml har erklært at russisktalende minoriteter utenfor Russlands grenser kan «beskyttes» – om nødvendig med militær makt – og bruker dermed diaspora direkte som sikkerhetspolitisk argument. Minoritetsspørsmål blir geopolitikk, og vertslandenes behandling av minoriteter kan brukes som begrunnelse for intervensjon.

Hellestveit peker også på barnevernssaker som eksempel på hvordan slike spenninger kan utløses. Enkeltsaker kan utvikle seg til diplomatiske konflikter der andre stater hevder at «vår minoritet diskrimineres i Norge».

Hun viser til at internasjonale rettsregimer og konvensjoner gir stater vidtrekkende fullmakter, samtidig som de setter klare grenser for hva stater kan gjøre overfor personer som har rettigheter knyttet til et annet statsborgerskap. «Det er ikke bare-bare å gjøre hva man vil,» sier hun, og understreker at spørsmål om statsborgerskap og dobbelt statsborgerskap får både juridiske og sikkerhetspolitiske implikasjoner i en tid hvor stadig mer sikkerhetiseres.

Reaksjonene på koranbrenninger i Skandinavia illustrerer på lignende måte hvordan innenrikspolitiske hendelser raskt kan få utenrikspolitiske konsekvenser. Hellestveit advarer mot å la grunnleggende rettigheter svekkes som følge av press utenfra; hvis ytringsfriheten begrenses av hensyn til reaksjoner i andre land, kan det signalisere at press virker – og dermed invitere til mer.

Hvordan bør Norge håndtere disse dilemmaene?

Denne gjennomgangen reiser et grunnleggende spørsmål: Hvordan kan Norge håndtere diasporaer som en sikkerhetspolitisk realitet uten å svekke tillit og rettssikkerhet? Utfordringen er å ta transnasjonalt press på alvor, uten å gjøre hele grupper til sikkerhetsproblemer.

I et mer konfliktpreget internasjonalt landskap vil diasporaer både være brobyggere og utsatte mål. Noen miljøer besitter viktig kunnskap og nettverk. Samtidig kan de bli utsatt for press fra hjemlandsmyndigheter. Hvordan staten møter dette, vil forme både samfunnstilliten og Norges sikkerhetspolitiske profil.

De fleste med innvandrerbakgrunn lever ordinære liv og er lite politisk aktive i opprinnelseslandets saker. Ofte er det en mindre, politisk aktiv kjerne som er mest synlig – og det er også denne gruppen som er mest utsatt, både for press utenfra og for mistenksomhet innenfra. Den må forstås bedre og beskyttes, ikke mistenkeliggjøres kollektivt

Det trengs derfor en politikk som kombinerer årvåkenhet med beskyttelse. Norske myndigheter må møte diasporaer først og fremst som borgere og rettighetshavere, også når de står i krysspress mellom hjemland og Norge.

Bedre kunnskap og åpne kanaler til staten er avgjørende: Tidlig dialog kan forebygge at politiske spenninger utvikler seg til sikkerhetssaker, og styrker både samfunnets robusthet og Norges handlingsrom i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

Fred ute og fred hjemme

Norge har tradisjonelt drevet freds- og forsoningsarbeid ute fordi det har vært i vår interesse, eller fordi vi har hatt mulighet til å gjøre en forskjell. Dette har vært to viktige kriterier bak valget om å engasjere oss i en konfliktsituasjon.49 Fredsdiplomati har vært et uttrykk for både verdipolitikk og realpolitikk. Dersom verken interesse eller innflytelse er til stede, har engasjementet i en konflikt i utgangspunktet ikke blitt prioritert.

Tilstedeværelsen av diasporagrupper i Norge utfordrer imidlertid denne todelingen. Utenrikspolitikk virker ikke bare utover – den virker også innover. Konflikter i andre deler av verden kan få direkte betydning for samfunnssammenheng, tillit og trygghet her hjemme. Hensynet til fredelig sameksistens i et stadig mer mangfoldig Norge – og til relasjonene mellom staten og ulike diasporamiljøer – bør derfor også inngå i vurderingen av norske engasjementer. Internasjonale konflikter påvirker sammensetningen, stemningen og tilliten i det norske samfunnet. Spørsmålet om fred ute kan ikke lenger skilles fra spørsmålet om fred hjemme.

Utenrikspolitikk for å gjøre innenrikspolitikk mulig

Jonas Gahr Støre har en gang sagt følgende: «Utenrikspolitikk handler i bunn og grunn om å gjøre innenrikspolitikk mulig.» Poenget var opprinnelig knyttet til stabilitet, handel og sikkerhet, men er også relevant i forhold til diaspora.

Spørsmålet er om engasjementet fra diasporamiljøer bør ha noe å si for norsk utenrikspolitikk?

Når internasjonale konflikter skjerper identitetsmotsetninger globalt, kan de også forsterke spenninger i mangfoldige samfunn. Noe også dette notatet illustrer. Utenrikspolitiske valg, diplomatiske posisjoner og retorikk tolkes og oppleves av ulike grupper i Norge. Store diasporagrupper kan komme med forventinger til Norge som norske myndigheter blir nødt til å forholde seg til. Et tydelig eksempel på dette er det sterke engasjementet for situasjonen i Gaza og andre palestinske områder.

Dette betyr ikke at utenrikspolitikken skal styres av innenrikspolitiske hensyn. Men det betyr at den må forstås i lys av samfunnets sammensetning og engasjementet på hjemmebane. I et mangfoldig demokrati får internasjonale konflikter innenrikspolitiske konsekvenser – enten man ønsker det eller ikke.

Her oppstår behovet for en utvidet dimensjon i norsk fredspolitikk: kombinasjonen av arbeid for fred ute og arbeid for stabilitet, integrering og samhørighet hjemme. En helhetlig fredspolitikk må anerkjenne at internasjonal konfliktløsning og nasjonal samhørighet henger sammen.

I mange saker kreves en dobbeltsporet fredspolitikk: én som søker konfliktløsning internasjonalt, og som samtidig tar høyde for hvordan utenrikspolitiske valg virker inn på det norske samfunnets indre samhørighet. Når prinsippene om folkerett og menneskerettigheter praktiseres konsekvent, reduseres risikoen for at utenrikspolitikken tolkes gjennom identitetslinjer og bidrar til mistillit og innenrikspolitisk polarisering.

I en tid preget av økende geopolitisk rivalisering og innenrikspolitisk fragmentering, bør norsk konfliktdiplomati derfor utformes med bevissthet om denne dobbeltheten. Fred ute og fred hjemme er ikke to adskilte mål, men to sider av samme politiske prosjekt.

Diasporaens dobbeltrolle

Stig Jarle Hansen, professor i internasjonal politikk og utviklingsstudier ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), har i en årrekke forsket på ekstremisme, opprørsbevegelser og konfliktdynamikk i Afrika.

I spørsmålet om diaspora og fred ser han et tydelig dobbeltfenomen: Han er opptatt av å få frem at diasporamiljøer kan være både en ressurs og et problem i fredsprosesser, og at norsk politikk må forholde seg realistisk til begge sider.50

Det kan oppstå spenninger når Norge på den ene siden opptrer som fredsmekler i en internasjonal konflikt, og på den andre siden har diasporamiljøer på eget territorium som økonomisk eller politisk støtter en av partene i konflikten. Under borgerkrigen i Sri Lanka ble dette særlig synlig da deler av den tamilske diasporaen i Europa, inkludert i Norge, bidro med økonomisk støtte til LTTE (Tamiltigrene), samtidig som Norge hadde en sentral rolle som tilrettelegger i fredsprosessen.51

Hansen sier at hvis Norge prøver å skape fred i et land, og noen «forlenger den krigen gjennom å sende penger», så kan det «være direkte i strid med Norges fredsarbeid».

Han viser også til pengeoverføringer til terrorgruppen Al-Shabaab og sier at dette «illustrerte problemet med diasporaene i det hele tatt».52 Poenget er ikke å mistenkeliggjøre alle, men å erkjenne at diasporaengasjement kan ha utenrikspolitiske konsekvenser.

Utfordringen handler heller ikke bare om økonomisk støtte til væpnede aktører. Hard retorikk, maksimalistiske krav og press på forhandlingsparter kan også bidra til å låse posisjoner og gjøre kompromisser vanskeligere. I slike situasjoner kan diasporaaktører opprettholde en mer kompromissløs linje enn aktører på bakken selv har beveget seg bort fra.

Samtidig advarer Hansen mot en ensidig negativ forståelse. Diaspora kan også fasilitere fredsprosesser, fungere som brobyggere mellom norske myndigheter og aktører i konfliktområder, og støtte moderate krefter som søker kompromiss og forsoning. Noe av det mest konkrete bidraget skjer når medlemmer av diaspora reiser tilbake og forsøker å bidra positivt i hjemlandet. «Du har medlemmer fra diaspora som reiser dit, gjør en bra jobb, får posisjoner, tar med seg verdier og erfaringer fra Norge og prøver å gjøre noe positivt der», sier han.

Hassan Ali Khaire er et tydelig eksempel på en norsk-somalier som har fått politisk makt i hjemlandet. Etter å ha kommet til Norge som flyktning, utdannet seg her og arbeidet internasjonalt, ble han statsminister i Somalia i 2017.53 Slike tilbakevendte aktører kan bringe med seg institusjonell erfaring, administrativ kompetanse og demokratiske normer som kan være verdifulle i arbeidet med institusjonsbygging og stabilisering. Dette er en konkret fredsressurs.

For Hansen handler det derfor ikke om å «gjøre noe med diaspora» i betydningen bred kontroll eller mistenkeliggjøring, men om å forstå dynamikken. Diasporaene kan være en fredsressurs eller en konfliktforlenger. Det avgjørende er om staten klarer å identifisere når engasjement bidrar til forsoning - og når det undergraver den - uten å gripe til kollektive eller forenklede tiltak.

Folk-til-folk samarbeid

En konkret og konstruktiv måte å bruke diasporaer som ressurs på er gjennom folk-til-folk-samarbeid. Norge har lang erfaring med dette, særlig i konflikt- og etterkrigssituasjoner.

I arbeidet i Nordområdene etter den kalde krigen ble folk-til-folk-samarbeid en bærebjelke i stabiliseringspolitikken. Samarbeid mellom kommuner, utdanningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner på tvers av grensen til Russland bidro til å bygge kontakt og forutsigbarhet i en periode med politisk usikkerhet. Relasjonene mellom mennesker og institusjoner var ment å redusere mistillit og skape gjensidig avhengighet.

Dette arbeidet er blitt mer krevende i lys av de geopolitiske spenningene som har fulgt etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Men erfaringene fra tidligere perioder at folk-til-folk-samarbeid og institusjonelle nettverk over grenser kan ha en stabiliserende effekt. Flere forskningsrapporter peker på at slike relasjoner bidrar til å bygge varige kontaktflater og tillit, også i perioder der det sikkerhetspolitiske klimaet har vært anstrengt.54

På Balkan på 1990- og 2000-tallet ble nettverk mellom sivilsamfunnsaktører, forskningsmiljøer og lokale organisasjoner aktivt brukt for å bygge tillit på tvers av etniske skillelinjer. Et sentralt eksempel er Nansen-dialogprosjektene, som etablerte møteplasser mellom parter i konflikt og la til rette for strukturert dialog i en periode preget av dyp mistillit.55

Personer med bakgrunn fra regionen, bosatt i Norge, bidro i slike prosesser med språkkompetanse, lokalkunnskap og nettverk. Undertegnede var også litt involvert i dette arbeidet. Slike relasjoner supplerte den formelle diplomatiske innsatsen på toppnivå og bidro til å forankre fredsarbeidet bredere i samfunnet.

Tilsvarende erfaringer finnes fra norsk engasjement i Afrika og Midtøsten, der diasporaaktører har fungert som kontaktpunkter, rådgivere og brobyggere i situasjoner der direkte stat-til-stat-kontakt har vært vanskelig. De har kunnet gi innsikt i lokale dynamikker og åpne kanaler som ellers ikke ville vært tilgjengelige.

Erfaringen er at slike relasjoner ikke erstatter formelt diplomati, men kan supplere og forsterke den. Når de fungerer, kan de bidra både til konfliktreduserende tiltak internasjonalt og til å gi diasporaer en konstruktiv rolle i norsk utenrikspolitikk.

Å investere i folk-til-folk-arbeid er derfor ikke bare et idealistisk fredstiltak. Det er også en måte å håndtere den nye sammenhengen mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk på. Når relasjoner, dialog og institusjonelle nettverk bygges over tid, reduseres risikoen for at internasjonale konflikter oversettes direkte til mistillit og polarisering hjemme.

Å lytte og samhandle med diasporaer

Diaspora-engasjementet for deres opprinnelsesland er der, og det blir ikke borte. Som en av dem vi intervjuet sa det: «Jeg bryr meg veldig om hva som skjer i Norge, men for tiden så er det mye mer som står på spill i hjemlandet mitt».

Dette engasjementet kan ikke og bør heller ikke dempes ned i integreringens navn. Utfordringen er å lytte til det, forstå det og forholde seg aktivt til det. Når staten ser sammenhengene mellom det som skjer ute og det som skjer hjemme, kan den også handle mer helhetlig. Det betyr å være tydelig i utenrikspolitikken, konsekvent i forsvaret av folkeretten og samtidig oppmerksom på hvordan internasjonale konfliktlinjer kan påvirke tillit og fellesskap i Norge.

Fred ute og fred hjemme henger sammen. En politikk som erkjenner denne sammenhengen, står sterkere - både internasjonalt og nasjonalt. Å arbeide for fred i verden er samtidig å ta ansvar for fred, tillit og samhold i eget samfunn.

Spørsmålet er derfor hvordan dialogen og samhandlingen med diasporagrupper bør utformes. Dette drøftes nærmere i neste og siste punkt.

Hvordan bør staten møte diasporaene?

Ettersom diasporaer representerer en betydelig ressurs, oppstår spørsmålet om hvordan staten bør forholde seg institusjonelt til disse miljøene. Vi drøfter derfor behovet for mer strukturerte kontaktflater – som et diasporaråd eller et diasporaforum – som kan styrke informasjonsflyt og gi bedre grunnlag for politikkutforming.

Hvilke sanksjoner mot Iran vil ha ønsket effekt? Hvordan bør EØS-midler innrettes i Øst-Europa? Hvordan kan Norge best bidra til gjenoppbygging og videre demokratisering av Ukraina etter krigen? Dette er eksempler på spørsmål norske utenriksmyndigheter kan stille til diasporagrupper her hjemme. Nettopp fordi disse miljøene ofte sitter på nøkkelkompetanse, lokal innsikt og relevante nettverk, kan de bidra til mer treffsikre vurderinger og beslutninger.

Hellestveit understreker at diasporaene representerer «en betydelig ressurs, både analytisk og nettverksmessig». Linda Noor beskriver også hvordan diaspora aktivt henter inn politiske aktører fra hjemlandet og kobler dem til norske myndigheter. Slike kontakter kan være svært verdifulle.

Flere av dem vi har snakket med beskriver kontakten mellom norske myndigheter og diasporamiljøer som uformell, personavhengig og lite systematisert. Dialogen finnes, men den er i stor grad relasjonsbasert. Den skjer gjennom seminarer, enkeltmøter, strategiprosesser og via personer som «kjenner noen i UD».

Det betyr ikke at påvirkning er fraværende. Den skjer – men gjennom utydelige kanaler. Den er lite transparent og i stor grad avhengig av enkeltpersoner og etablerte nettverk. Dette skaper to hovedutfordringer.

For det første gir det skjev tilgang. Noen miljøer har sterke, ressursrike aktører med språklig og institusjonell kompetanse. Andre har ikke det. Resultatet kan bli at enkelte stemmer høres oftere, ikke nødvendigvis fordi de er mer representative, men fordi de har bedre ressurser og bedre inngang til systemet.

For det andre fører det til at ressursene i diasporaene ikke utnyttes godt nok. Når myndighetene for eksempel søker dialog med iranske diasporamiljøer om utviklingen i Iran, kan samtalen lett begrenses til de mest etablerte eller synlige aktørene. Samtidig finnes det representanter for nasjonale minoriteter i Iran – kurdere, balutsjer, arabere og andre – som sitter med andre erfaringer og politiske perspektiver. Dersom disse stemmene ikke inkluderes, risikerer man å få et for snevert bilde av situasjonen.

Diasporaer er sjelden enhetlige. «Det er ikke så ofte at det er en tydelig diasporastemme som er representativ», ble det understreket. En mer systematisk og bredere kontakt kan derfor ikke bare styrke legitimiteten, men også gi et bedre kunnskapsgrunnlag for norsk politikk.

På denne bakgrunnen fremstår ideen om et «diasporaråd» som forståelig. Det har sirkulert som en idé en stund. Derfor har vi tatt dette opp med både fagpersoner og representanter for ulike diasporagrupper.

Etablere et formelt diasporaråd?

Tanken med et diasporaråd er å institusjonalisere dialogen, gjøre den mer transparent og mindre avhengig av personlige nettverk. Et slikt råd kunne fungere som høringsinstans, bidra med landkunnskap og nettverk, og gi myndighetene mer systematisk innsikt.

Men det er særlig tre problematiske sider ved å etablere et statlig diasporaråd:

For det første gjelder det representasjon. I dette notatet har vi belyst hvor fragmenterte diasporagruppene kan være internt. Dersom staten etablerer et råd og inviterer bestemte personer inn, oppstår raskt spørsmål av typen: Hvem snakker de for? Og hvorfor «legitimerer» norske myndigheter bestemte aktører, mens de «glemmer» andre?

Institusjonalisering kan dermed forsterke interne maktkamper og gi enkelte aktører en formell autoritet de ikke nødvendigvis har bred legitimitet for. Det kan også skape et feilaktig inntrykk av hvem norske myndigheter anser som legitime representanter og ikke.

For det andre reiser et diasporaråd sikkerhetspolitiske utfordringer. Jakub Godzimirski fra Nupi peker på at enkelte stater aktivt forsøker å påvirke eller infiltrere diaspora for å fremme egne interesser. Dersom et råd blir oppfattet som en kanal inn i norsk utenrikspolitikk, kan det gjøre strukturen mer attraktiv for påvirkningsoperasjoner.

Cecilie Hellestveit deler den bekymringen og advarer mot å lage institusjonelle strukturer som kan få «strategisk verdi» for andre stater. Et slikt råd vil øke utenlandske staters interesse for å påvirke eller kontrollere diasporarepresentanter som får en rolle der.

Det som er ment som en dialogarena, kan dermed bli en arena for både press utenfra eller rivalisering mellom eksterne aktører - på norsk territorium.

For det tredje finnes det en mer grunnleggende og symbolsk utfordring. Ved å etablere et statlig diasporaråd risikerer staten å sementere forestillingen om at diasporaer først og fremst er politiske representanter for «sine» opprinnelsesland.

I en tid der lojalitet og tilknytning allerede tolkes i sikkerhetstermer, kan dette bidra til å forsterke oppfatningen av at borgere med transnasjonale bånd er representanter for andre stater. Flere av de intervjuede har advart mot nettopp dette, at man kan komme til å skape en oppfatning av diaspora som eksterne aktører, snarere enn som del av det norske politiske fellesskapet.

Et statlig diasporaråd kan gi struktur og transparens, men det kan også åpne nye konfliktlinjer: om representasjon, sikkerhet og integrering. Med andre ord: Det kan løse noen problemer, men samtidig skape nye.

Et diasporaforum tilknyttet en frivillig organisasjon

En bedre løsning kan være å etablere en arena via en uavhengig frivillig organisasjon, med offentlig støtte, men med armlengdes avstand til departementene.

En slik arena eller «diasporaforum» kan fungere som møteplass, tilby opplæring i demokratisk deltakelse og fredsarbeid, og arrangere dialogkonferanser på tvers av grupper. Den kan bidra til å styrke diasporaarbeidet, bygge kompetanse og dempe spenninger - uten å gi én aktør formell representasjonsmakt eller skape en direkte institusjonell kanal inn i utenrikspolitikken.

Myndighetene kan delta i dialogen når det er relevant, men uten at arenaen i seg selv blir et politisk maktorgan. Det kan gjøre kontakten mer åpen og mer inkluderende, samtidig som man reduserer risikoen for at strukturen blir en påvirkningsarena for fremmede stater.

Skal dialogen med diaspora fungere over tid, krever det også at Utenriksdepartementet setter av tilstrekkelige ressurser og bygger opp varig kompetanse på feltet.

Det innebærer for det første å utvikle fagkompetanse om transnasjonale nettverk, diasporapolitikk og hvordan utenlandske konflikter påvirker miljøer i Norge. Slik kompetanse bør ikke ligge hos enkeltpersoner, men inngå som en del av departementets samlede analyse- og landkunnskap.

For det andre bør UD styrke sin evne til oppsøkende virksomhet. Det betyr å identifisere relevante miljøer, forstå interne skillelinjer og sikre at dialogen favner bredere enn de mest etablerte aktørene. Kontakten bør være jevnlig og strukturert, ikke bare aktivert i krisesituasjoner.

For det tredje bør UD følge med og delta i de arenaene som skapes for dialog med diaspora. Det innebærer at UD har dedikerte ressurser til å følge opp dialogen, delta i tematiske møter og omsette innspill til konkret politikkutforming.

I en situasjon der utenrikspolitikk og innenrikspolitikk glir over i hverandre, er behovet for møteplasser reelt. Men løsningen ligger ikke i et formelt råd, men i å bygge tillitsbaserte, kompetanseorienterte arenaer som styrker både diasporaene, fremmer demokratisk deltakelse og samtidig ivaretar norske interesser.

Beredskap og kontaktflater i krisetider

Erfaringene fra covid-19-pandemien viste at norske myndigheter i begrenset grad hadde oversikt over hvordan man raskt og målrettet kan nå ulike diasporagrupper i en krisesituasjon.56 Behovet for tydelig og tilgjengelig informasjon var stort, men kontaktflatene måtte flere steder etableres underveis. Dette peker på et mer generelt problem: Det finnes i dag ingen samlet beredskap knyttet til diaspora-nettverk i Norge.

Når internasjonale konflikter, sikkerhetspolitiske kriser eller andre alvorlige hendelser får direkte konsekvenser i Norge, blir evnen til å kommunisere godt med hele befolkningen en del av samfunnets beredskap. Det handler ikke bare om helsekriser, men også om å forebygge polarisering, håndtere feilinformasjon og sikre at sårbare grupper får nødvendig støtte.

Et mer systematisk samarbeid mellom myndigheter og diasporamiljøer – både organiserte foreninger og uformelle nettverk – kan styrke denne beredskapen.57 Slike kontaktflater kan bidra til at diasporaer ikke bare sees som målgrupper for informasjon, men som ressurser og samarbeidspartnere i krisetider.

Å utvikle en slik beredskap handler også om tillit. Når ulike grupper opplever at de er en del av fellesskapet og inkluderes i informasjons- og beredskapsarbeid, styrkes samhørigheten. I en tid der utenriks- og innenrikspolitikk i økende grad henger sammen, er dette en del av både samfunnssikkerhet og arbeidet for fred hjemme.

Bedre kunnskap

Dette notatet har vist hvordan diasporagrupper kan være både ressurs og sårbarhet i et mer konfliktpreget og geopolitisk krevende landskap. Når utenrikspolitikk og innenrikspolitikk i økende grad veves sammen, blir det avgjørende å forstå hvordan globale konflikter påvirker mobilisering, tillit og samhørighet i Norge.

Det er behov for mer systematisk kunnskap om diasporaenes organisering, kontaktflater og betydning i norsk kontekst - ikke bare i konfliktperioder, men også i mer hverdagslige og institusjonelle sammenhenger. En slik kunnskapsutvikling vil styrke både utenrikspolitisk handlingsrom og nasjonal beredskap, og bidra til en fredspolitikk som ivaretar både fred ute og fred hjemme.