Tannhelse og ulikhet

Fattigdommen har økt i Norge de siste ti årene og flere sliter nå med å få ting til å gå rundt. Som et ledd av at fattigdom har blitt mer utbredt har det også vært en økning i antall personer som nå har et udekket behov for tannhelsehjelp fordi de har for dårlig råd.

Helse henger tett sammen med økonomi. Det er gjerne de med dårlig økonomi som har dårlig tannhelse, og det er disse som mangler de nødvendige ressursene til å kunne oppsøke tannlege.

Jeg har på bakgrunn av denne problembeskrivelsen sett på hvordan den kommende tannhelsereformen bør innrettes for å løse dette problemet. Reformen må:

• Ha en ambisjon om å være sosialt utjevnende
• Sikre universell tilgang på tannhelsetjenester til hele befolkningen
• Gi en definisjon på «nødvendig tannhelsehjelp» som innebærer regelmessig oppfølging av tannhelsepersonell
• Utvide det offentlige tilbudet og få bukt på utenlandske tannhelsekjeder

Innledning

Norge er et land vi gjerne forbinder med små forskjeller, et trygt arbeidsliv og et samfunn som skal ta vare på deg dersom du trenger hjelp, blir syk eller ute av stand til å arbeide. Slik har det i alle fall vært, men den økonomiske utviklingen de siste tiårene har ført til at denne virkeligheten er i ferd med å slå sprekker. De økonomiske forskjellene har økt mellom alle inntektsgrupper fra fattig til rik, og det er mange flere som nå sliter med å få endene til å møtes.

De offentlige helsetjenestene har vært en viktig del av folks sikkerhetsnett. Sentralt i dette ligger det et likhetsprinsipp. Alle har lik rett til behandling og det er behovet som skal være avgjørende for om du får behandling, ikke størrelsen på lommeboka eller din posisjon i samfunnet. Til tross for dette har rapporter fra helsemyndighetene belyst at det eksisterer store forskjeller i befolkningens helse basert på sosioøkonomisk status.

Forskjellene er spesielt tydelig innenfor tannhelse, som er en del av helsetjenestene som ikke dekkes av det offentlige. Her må folk, med noen få unntak betale hele, eller store deler av regningen selv. For mange blir derfor det å besøke tannlegen en økonomisk byrde de er uvillige til å bære til tross for behovet er der. Med en tannhelsereform på trappene er at det viktig å få belyst denne problematikken slik at vi får en reform som kan bedre økonomien, helsen og tryggheten til folk.

I dette notatet blir det undersøkt hvordan fattigdom har blitt mer utbredt i Norge, hvordan ulikheter i helse oppstår, og hvilke problemer som følger med dagens tannhelseordning. I lys av dette kommer en rekke anbefalinger for hvordan en tannhelsereform bør skisseres for å få bukt på disse problemene.

Problembeskrivelse

Fattigdom i dagens Norge – en økende knapphet på ressurser

Det er særlig to aspekter ved hvordan man definerer fattigdom som det er viktig å reflektere rundt når man snakker om mål på fattigdom i Norge, den ene gjelder handler om hvordan man definerer lavinntekt og den andre gjelder økonomisk knapphet. Vi har ingen offisiell fattigdomsgrense i Norge, men det er vanlig å benytte seg av en lavinntektsvariabel som tar utgangspunkt i 60 prosent av medianinntekten i befolkningen (Østereng, 2023). For å sette det på spissen innebærer dette at dersom man lever på 61 prosent av medianinntekten vil man ikke klassifiseres som fattig, selv om inntekten er nær identisk med en som lever på 60 prosent av medianinntekten.

For at vi da skal få et presist mål på fattigdomsproblemet må vi supplere med mål som kan gi oss en indikasjon på hvor godt man får til å dekke materielle, sosiale og helsemessige behov. Å tenke slik om fattigdom er ikke bare nyttig for å få fremstilt problematikken, men har også betydning for hvor man setter fattigdomsgrensa, noe som igjen legger føringer på hvilke tiltak som skal eventuelt skal settes inn og for hvordan man utformer politikk.

Til tross for at Norge har hatt god økonomisk vekst de siste årene, har man over flere år sett en økning i økonomiske forskjeller langs hele inntektshierarkiet (FHI, 2017). Samtidig viser også levekårsundersøkelsen fra 2025 at økonomiske vansker har blitt mer utbredt de siste 10 årene, og at 8 prosent av befolkningen har vanskeligheter med å få endene til å møtes. Antall mennesker som sliter med blant annet tyngende boutgifter, materielle mangler, og som har vanskeligheter med å betale tannlegeregninga har nærmest doblet seg de siste 10 årene (SSB, 2025a). I tillegg svarer nå 1/5 nordmenn at de ikke har muligheten til å klare en uforutsett utgift (SSB, 2025b).

Spesielt vanskelig har det blitt for grupper som kjennetegnes ved lav grad av sosioøkonomisk status, da disse fra før lever i en presset økonomisk situasjon. Grupper som lavinntektsfamilier, uføre, AAP-mottakere og sosialhjelpsmottakere er nå nødt til å gjøre enda hardere prioriteringer som en konsekvens av en forverret og trangere økonomisk situasjon. Også barn er rammet av denne utviklingen, hvor man nå har fått en økning i andelen barn som lever i vedvarende lavinntekt (levd på inntekt lavere enn 60 prosent av gjennomsnittsmedianinntekt de siste 3 årene) (SSB, 2026). Selv om denne økningen skyldes at flyktninger fra Ukraina som kom i 2022 nå regnes med i statistikken, er ressursknapphet et økende problem for denne gruppen, og det er nettopp dette med ressursknapphet som er viktig å forstå om man skal ha et godt bilde på utbredelsen av fattigdom i Norge. Dyrtiden har brakt med seg en prisvekst som har vokst i utakt med både lønnsinntekter og satsene for sosial stønad noe som har ført til at flere nå lever i fattigdom (SIFO, 2025). Denne problematikken kommer tydelig fram i statistikk fra SSB som viser en økning i andelen barnehusholdninger med lavinntekt som nå mangler minst ett materielt gode, ikke har råd til å bytte ut klær eller møbler og som har vansker med å betale for å opprettholde et sunt og næringsrikt kosthold (SSB, 2025c). Særlig rammet av denne utviklingen er barn som vokser opp i husholdninger med aleneforsørgere og /eller sosialhjelpsmottakere hvor halvparten av familiene ser seg nødt til å hoppe over måltider, eller unngår å kjøpe inn nødvendige matvarer (SIFO, 2025).

Ulikhet i helse – en sosial gradient

Utbredelsen av fattigdom er et konstatert faktum og et alvorlig problem, for selv om vi ikke kan fastslå omfanget med sikkerhet, så er årsakene til og konsekvensene av fattigdom godt dokumentert. En av disse konsekvensene er helsemessige utfall, noe jeg vil bruke neste del av problembeskrivelsen til å belyse.

Årsaker til ulikhet i helse

Sammenhengen mellom sosioøkonomisk status (inntekt, yrke, utdanning) og helse er godt dokumentert (HIOA, 2014). Sosioøkonomiske faktorer påvirker hvor ofte vi blir syke, hvor lenge vi lever, og hvorvidt vi får tilstrekkelig med hjelp i møte med helsetjenestene. Denne lineære sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og liv og helse kalles for den sosiale gradienten: har du litt høyere sosioøkonomisk status så har du også litt bedre helse.

Årsakene til denne sammenhengen kan forklares gjennom ulikhetene i tilgangen på de materielle og psykososiale ressursene som gir bedre helse (Helsedirektoratet, 2018a). Det er fordi sosioøkonomisk status har stor betydning for hvor man bor (fysiske og sosiale miljøfaktorer), hva man arbeider med, og hvilke levevaner man har. Fysiske miljøfaktorer handler om hvorvidt nærområdene gir mennesker et godt grunnlag for helse og livskvalitet. Mange områder i byene hvor levekårene er dårlige finner man en opphopning av forhold som påvirker helse og livskvalitet negativt. Sosiale miljøfaktorer handler på sin side om et trygt og støttende sosialt miljø, når disse er gode er de forbundet med økt mestring i hverdagen og mindre stress (Helsedirektoratet, 2018b).

Effekten av mangelen på disse ressursene har også en generasjonseffekt, noe som betyr at barn som vokser opp med foreldre som tilhører lavstatusgrupper vil «arve» de samme dårlige forutsetningene for god helse som foreldrene sine (FHI, 2022). Forskning har også vist at barn fra lavstatusfamilier oftere har psykiske plager, faller fra oftere i skolen og har derfor et kortere utdanningsløp, noe som alle er indikatorer som henger sammen med dårlig helse og livskvalitet. (Helsedirektoratet, 2018b).

Hvorfor sosial ulikhet i helse er et problem

Sosial ulikhet i helse er først og fremst et problem fordi det forsterker allerede eksisterende sosioøkonomiske forskjeller. Sosial ulikhet i helse er derfor et «dobbelt urettferdighetsproblem» i kraft av at mennesker med lav sosial bakgrunn har dårligere levekår, mer slitsomme jobber og derfor opplever mer sykdom og tidligere død (HIOA, 2014). Dette sliter også på den generelle folkehelsen, og blir dermed også et samfunnsøkonomisk problem ettersom frafall i arbeidslivet i samspill med økende offentlige utgifter vil slite på velferdsstatens økonomiske bærekraft (Helsedirektoratet, 2018b).

Norsk sykepleierforbund (NSF) peker også på at svekket tillit til offentlige helsetjenester kommer som en konsekvens av sosial ulikhet. En økning i private helseforsikringer tegner et bilde av at flere nå ønsker seg en «ekstra trygghet», noe som kan medføre at viljen til å betale skatt svekkes, samtidig som private aktører styrkes. (NSF, 2026). Økende sosial ulikhet vil derfor ikke bare ha konsekvenser for de med dårligst råd, men vil på sikt kunne ramme tilbudet til alle som benytter seg av offentlige helsetjenester.

De sosioøkonomiske ulikhetene legger ikke bare føringer på menneskers liv og helse, men de legger også føringer på hva slags behandling man mottar. Mens mennesker med lav sosioøkonomisk status oftere blir innlagt på sykehus, forekommer bruken av legespesialisttjenester (og andre privattjenester) hyppigere blant mennesker med høy sosioøkonomisk status. Dette gir tilgang på tidligere screeningundersøkelser noe som korrelerer med en høyere overlevelsesgrad for de vanligste krefttypene (HIOA, 2014). Flere med høy sosioøkonomisk bakgrunn tegner nå private helseforsikringer som gir dem raskere tilgang til medisiner og kortere ventetid på behandling, og mange snakker derfor om fremveksten av et todelt helsesystem (Helsedirektoratet, 2018b). Man ser derfor at til tross for at gjennomsnittsinntekten har økt og at vi har fått en rekke framskritt innenfor medisin har den sosiale ulikheten innenfor helse bare fortsatt å øke. Fremskritt innenfor behandlingsmetoder, vitenskap og teknologi vil derfor ha en begrenset effekt på folkehelsen dersom mange ikke besitter ressursene til å kunne benytte seg av dem (Helsedirektoratet, 2022a).

Tannhelse

Den sosiale gradienten, altså sammenhengen mellom sosioøkonomisk status og helse gjør seg også gjeldende innenfor tannhelse (Helsedirektoratet, 2022b). Andelen voksne som oppgir at de har god tannhelse vokser med inntektsnivå, samtidig som de med lav inntekt sjeldnere oppsøker tannlegen (SSB, 2023a). Tannhelse skiller seg derimot fra andre offentlige helsetjenester fordi den ikke dekkes vederlagsfritt gjennom skatteseddelen, men krever at brukerne finansierer tjenestene selv (SSB, 2021). Den offentlige helsetjenesten bygger blant annet på et prinsipp om likebehandling. Alle skal ha rett på lik behandling ved likt behov, uavhengig av hvor man befinner seg på inntektsskalaen. Dette prinsippet er fraværende innenfor tannhelse noe som fører til at man ser tydelige forskjeller i bruken av tannhelsetjenestene (FHI, 2022). Derfor er det ikke overraskende at økonomi oppgis som hovedårsaken til at folk ikke oppsøker tannlege ved behov. Over 60 prosent av de med et udekket behov for tannlege nevner nemlig økonomi som grunnen til at de ikke går til tannlegen (SSB, 2021).

Tall fra den siste levekårsundersøkelsen viser at andelen av befolkningen som ikke har råd til tannlegebehandling har økt til 8 prosent. Dette er en økning med 4 prosentpoeng fra 2011 og rammer om lag 355 000 mennesker (SSB, 2025a). Hardest rammet av denne utviklingen er mennesker med lav utdanning, lav inntekt og som har liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet (SSB, 2025c); (SSB, 2025d). Andelen uføretrygdede som nå ikke lenger har råd til tannlege har økt med 10 prosentpoeng siden 2015, og 1/5 av AAP-mottakere har ikke lenger råd til å gå til tannlege (SSB, 2025d). Tatt i betraktning at dette er en gruppe som fra før er overrepresentert i øvrig sykdomsstatistikk, samt sammenhengen mellom fysiske og psykiske plager og tannhelse er dette en gruppe som har et stort behov for tannbehandling, men som mangler de økonomiske ressursene til å dekke dette behovet (SSB, 2021).

Det finnes mange historier om hvor galt det kan gå dersom man blir tvunget til å nedprioritere sin egen tannhelse til fordel for andre viktige materielle og sosiale goder. En av disse historiene handler om Siri Tuft Lunde som til tross for sterke smerter i to år unnlot å oppsøke tannlege fordi hun var nødt til å prioritere klær og mat til barna sine. Til slutt ble smertene for mye og når hun til slutt trakk tannen fikk hun en hevelse og ble hasteinnlagt på sykehus. Pensjonert tannlege og skaper av Facebook gruppa «Tannbehandling/Økonomi» Terje Mikkelsen forteller også om mennesker som blant annet bruker tyggegummi for å skjule tap av tenner og som har fått kuttskader i munnhulen på grunn av skarpe tannstubber (BT, 2020).

Barns tannhelse

På samme måte som med andre helse -og livsutfordringer er tannhelse også påvirket av de sosioøkonomiske forholdene man har vokst opp i (NOU:18, 2024). Disse forskjellene henger videre sammen med levekårsutfordringer, og er dermed også knyttet til levevaner. Hva man spiser er av stor betydning for tannhelsen, og barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har gjerne dårligere kosthold enn barn fra høyinntektsfamilier fordi de ikke kan ta seg råd til å kjøpe sunn mat (SIFO, 2025). Selv om sosioøkonomiske forhold også legger beslag på barnas tannhelse, er behandlingen dekket av offentlige tannhelsetjenester på lik linje med andre helsetjenester (SSB, 2024).

Dårlig tannstilling er den vanligste tilstanden innenfor tannhelsebehandling, og over halvparten av norske ungdommer har hatt tannregulering (Eurodent, 2024); (SSB, 2024). Selv om tannhelsetjenester i likhet med andre offentlige helsetjenester er gratis for barn, er tannregulering et av svært få områder hvor barn og unge ikke får sine helsebehov dekket av staten (SSB, 2024). Dersom man har behov for tannregulering vil man bli henvist til en kjeveortoped i privat sektor, og vil være ansvarlig for å dekke kostandene selv gjennom egenandelsordningen. Å betale en egenandel kan være positivt med tanke på å bevisstgjøre kostnaden rundt helsetjenester, samt redusere forbruket av dem, men for mange vil dette representere en kostand som vil overstyre behovet for behandling (SSB, 2023a). Egenandelen utgjør differansen mellom honorartakst (prisen den private tannklinikken tar) og refusjonstakst (det som dekkes av folketrygden). Størrelsen på refusjonstaksten bestemmes av alvorlighetsgraden på tannstillingsproblemet og deles inn i tre kategorier; de med svært stort behov (a) får 100 prosent av honorartaksten dekket, de med stort behov (b) får 75 prosent dekket, mens de med klart behov (c) får dekket 40 prosent av honorartaksten. Prisen vil selvfølgelig variere individuelt, men man anslår at den totale kostanden dersom man medberegner refusjon vil være fra 18 tusen til 20 tusen for gruppe c, og fra 9 tusen til 11 tusen for gruppe b (Tannsmart, 2026).

En SSB-rapport gjorde i 2023 et dypdykk i fordelingen av tannregulering blant barn og unge, og avdekket markante forskjeller basert på foreldres inntekt, utdanning og yrkesstatus. Her fant de at for barn fra familier med høy inntekt var forekomsten av tannregulering 7 prosentpoeng høyere enn fra barn i lavinntektsfamilier. Man ser også at andelen mottakere av tannregulering øker desto mer man beveger seg oppover på inntektsskalaen. Forskjellene kommer også tydelige fram når man har sett på andre sosioøkonomiske indikatorer som foreldres utdanningslengde og det spilte en rolle om foreldrene var stønadsmottakere (SSB, 2023a).

Sosioøkonomiske faktorer legger altså ikke bare føringer på den enkeltes tannhelse, men fratar også den enkeltes mulighet til å benytte seg av tannhelsetjenestene. Behovet for tannregulering er jevnt fordelt i befolkningen, og har ikke sin opprinnelse i sosioøkonomiske forhold. Samtidig ser man tydelige forskjeller i hvem som mottar behandling, noe som også gjelder barn og unge. Fordelingen av tannhelsetjenester fordeles derfor etter ressurser istedenfor etter behov.

Dagens tannlegeordning og håp om en reform

Den sosiale gradienten (forholdet mellom helse og sosioøkonomisk status) har også sterk forklaringskraft i bruken av tannhelsetjenester, som den har i øvrige helsetjenester (SSB, 2021). Samtidig behandles disse som to helt separate ting, til tross for at tennene også er en del av kroppen. Tannhelseordningen vi har i dag har vist seg å være dårlig rustet til å utjevne økonomiske forskjeller og har ført til at ordningen har blitt gjenstand for politisk debatt blant politikere og fagpersonell.

Dagens ordning og gradvis utvidelse

Dagens tannhelsetjeneste er fordelt mellom de offentlige tannhelsetjenestene som står for 25 prosent av behandlingene, og en privat del som står for 75 prosent av behandlingene (Barkvoll, 2025). I 2022 var de samlede utgiftene på tannlegebehandling på 21,8 milliarder. 73 prosent av disse utgiftene ble dekket av husholdningene selv. 15 prosent kom fra offentlig forvaltning, mens de siste 12 prosentene var dekket av Folketrygden (NOU:18, 2024). Til sammenligning står den øvrige offentlige helsetjenesten for rundt 80-90 prosent av alle helsetjenestene som ytes i Norge (SML, 2025). Ansvaret for det offentlige tannhelsetjenestetilbudet ligger på fylkeskommunalt nivå, og barn og unge, psykisk utviklingshemmede, rusavhengige, institusjonsbeboere, samt pasienter med bestemte sykdommer har en særskilt rett på nødvendig tannbehandling vederlagsfritt (Helsedirektoratet, 2025).

Etter mange forhandlingsrunder mellom SV og regjering har man siden 2022 fått en gradvis utvidelse av tannhelsetjenesteloven, som nå også inkluderer alle personer i alderen fra 19 til 28år, som nå har fått lovfestet rett på nødvendig tannbehandling, mot en redusert pris (FriFagbevegelse, 2024);(Helsedirektoratet, 2025). Denne utvidelsen har blitt møtt med kritikk fra personer i fagmiljøet, som mener reformen ikke treffer de målgruppene med størst behov for hjelp fra det offentlige, som for eksempel eldre mennesker (Barkvoll, 2025). Andre peker på at det er sprengt kapasitet og mangel på nok kompetanse i den offentlige tannhelsetjenesten relativt til det private noe som vil gjøre det svært vanskelig å håndtere flere pasienter (NRK, 2024a).

Tannhelseutvalget

Partier på venstresiden har i lang tid vært opptatt av ulikhetsproblematikken i tannhelse, og har lenge tatt til orde for å innlemme tannhelsetjenestene som en likeverdig del av det overordnede offentlige helsetilbudet (NTF, 2021). Derfor satte Regjeringen i 2022 ned et tannhelseutvalg som skulle utrede mulighetene for en universell tannhelseordning. Utvalget skulle se på tannhelsesystemets organisering og finansiering. Formålet var å fremlegge forslag til hvordan tannhelsetjenesten skal kunne likestilles med resten av helsetjenestene. Utvalget gjorde en helhetlig gjennomgang av det norske tannhelsesystemet og fastslo nødvendigheten av en universell tannhelsetjeneste som skal utjevne de geografiske, sosiale og økonomiske ulikhetene (NOU:18, 2024). Rapporten til tannhelseutvalget skal også danne grunnlaget for en videre opptrapping og fortgang på tannhelsereformen. Dette ble vedtatt av regjeringen og samarbeidspartnerne under forhandlingene om statsbudsjettet for 2026 (NTF, 2025). Partene forpliktet seg til å sette av 20 millioner til å utarbeide et høringsnotat som skal berede grunnen for en lovproposisjon med en meldingsdel som skal presenteres for Stortinget i løpet av 2027. Her skal det presenteres minst tre ulike modeller for hvordan tannhelsetjenestene skal likestilles med andre helsetjenester, samt hvordan man på best mulig vis kan styrke den offentlige tannhelsetjenesten (Regjeringen, 2025).

Diskusjonsdel – en tannhelsetjeneste for alle

I denne delen av notatet skal jeg diskutere hvorfor økonomisk ulikhet er et alvorlig samfunnsproblem og hvilke konsekvenser dette har for personer med levekårsutfordringer og for resten av samfunnet. Dette tar oss videre inn på debatten rundt tannhelsereformen, hvilke målsettinger en slik reform burde ha og hvilke spørsmål som det er viktig at man tar stilling til.

Hvorfor er økonomisk knapphet/fattigdom et problem?

Vi har sett hvordan den økonomiske knappheten har vokst seg til et større problem for en større andel av befolkningen i Norge de siste ti årene. Dette er en bekymringsverdig utvikling fordi det først og fremst er de som har minst fra før som nå får større vanskeligheter med å håndtere hverdagen. Vi har også sett hvordan dårlige levekår er tett forbundet med dårligere fysisk og psykisk helse, og kan beskrives som en årsakssammenheng som «flyter begge veier». Økonomi gir dårligere forutsetninger for helse, og dårlig helse gir dårlige forutsetninger for økonomien.

Fattigdom er derfor et stort problem fordi den har en iboende egenskap til å forverre en allerede utfordrende livssituasjon, og har gjerne flere fallgruver enn den har redningsbøyer. Under slike forhold oppstår det noe som kalles for «fattigdomsfeller» hvor konsekvensene av å være fattig også fungerer som en årsak til at man forblir fattig (SNL, 2025). Å unngå tannlegebesøk er derfor en klassisk fattigdomsfelle fordi det øker sannsynligheten for å få orale sykdommer samtidig som det fører til at man utsetter behandling noe som resulterer i en større inngripen og dermed en mye høyere tannlegeregning. Mange ser seg nødt til å bruke kredittkort eller ta opp forbrukslån for å dekke de økende kostnadene. Fattigdom er derfor ikke bare et akutt problem som vil forsvinne av seg selv så snart dyrtiden tar slutt eller renta settes ned, men vil være et vedvarende problem for folk som i mange år fremover vil slite med å nedbetale gjelden sin.

Økende forskjeller og fattigdom vil også være skadelig for resten av samfunnet ettersom velferdsstaten avhenger av at en størst mulig del av befolkningen evner å spille en aktiv del i yrkeslivet (Helsedirektoratet, 2018b). Dårlige levekår fører til dårligere helse og dermed større sannsynlighet for at arbeidsevnen blir svekket, at flere blir syke oftere, noe som igjen legger ytterligere press på offentlige helsetjenester (HIOA, 2014).

Hvordan bør en tannhelsereform skisseres?

Tannhelsereformen er et svært komplekst og vanskelig sakstema som omfatter mange aktører, problemstillinger og detaljer som må gjennomgås og vurderes. Derfor vil jeg i dette notatet kun forholde meg til hvilke mål en tannhelsereform burde ha og en beskrivelse av de viktigste problemstillingene. For selv om forståelsen av at «tannhelse er helse» har blitt konsensus blant de store partiene er det allikevel uenighet om blant annet hvor bredt den skal dekke (universell vs enkelte grupper), hvor stor del av ansvaret som skal ligge hos den offentlige tannhelsetjenesten, og hva som skal kvalifiseres som «nødvendig tannhelsehjelp» (Pollock Fjellstad, 2025).

Målsetting 1: En universell tannhelsetjeneste

En tannhelsereform bør innrettes mot at tannhelsetjenestene likestilles med de øvrige helsetjenestene. På et rent prinsipielt grunnlag er dette viktig fordi tennene også er en del av kroppen og burde derfor følge av de samme prinsippene om «lik behandling/behandling etter behov» som i offentlige helsetjenester. I dagens system er det noen grupper som har tilgang til gratis tannhelsetjeneste, men denne ordningen har allikevel en rekke svakheter ved seg. Rusavhengige er et eksempel på en gruppe som har et stort behov for tannhelsehjelp, da de har svært mye dårligere tannhelse enn resten av befolkningen samtidig som de har stor mangel på økonomiske ressurser. Problemet er at dette tilbudet sluttes å gis så snart man har kommet seg ut av rusen og ikke lenger tilhører en institusjon. Mange har fortsatt dårlige tenner og fremdeles et behov for tannhelsetjenester etter fullført rusbehandling, og tannhelsen kan derfor bli et stort hinder på veien til å leve et verdig og normalt liv (TV2, 2022). Derfor er det viktig at vi får en tannhelsetjeneste som er universell og dermed forhindrer at folk faller mellom byråkratiske stoler hvor både økonomien og tannhelsen tilsier at de burde rett på gratis behandling, mens søknaden og lovverket sier nei.

Målsetting 2: Utjevne økonomiske og sosiale forskjeller

Statistikk viser at økonomi er hovedårsaken til at folk ikke benytter seg av tannhelsetjenester, enten fordi de ikke har råd eller fordi de synes det er dyrt. Andelen av befolkningen som nå ikke har råd til tannlege har også økt spesielt blant de som har minst, og det er gjerne disse som har dårlig tannhelse fra før. Det er også slik at dårlig økonomi korrelerer med dårlig helse, og innenfor tannhelse hvor pasienten må betale regningen fra egen lomme skapes det derfor en ekstra ulikhetsdimensjon. I de øvrige helsetjenestene er forskjellene mye mindre når det kommer til bruken av allmennleger og sykehus, men innenfor tannhelse er både helseutfall og tilgangen på behandling bestemt av personers økonomiske situasjon. Tannhelsereformen bør derfor være utformet på en måte som adresserer disse menneskenes økonomiske og helsemessige utfordringer. Folk må kunne prioritere helsen sin uten at det skal medføre bekymring for økonomien, måtte bruke kredittkort eller se seg nødt til å ta opp dyre forbrukslån. Slik dagens ordning fungerer blir tannhelse derfor både et produkt av og en produsent av ulikhet/fattigdom.

Undersøkelser gjort på unge voksne viser også hvordan den vederlagsfrie behandlingen de mottok som barn har en utjevnende effekt på tannhelsen. Selv om det er store økonomiske forskjeller mellom barna som mottar behandlingen, ser man at de helsemessige forskjellene øker så snart man må dekke kostnadene fra egen lomme (Dagbladet, 2025). Vi vet også at tannregulering for barn er et område hvor økonomien legger føringer for hvorvidt man får tilgang til behandling eller ikke. Man må derfor få i stand en tannhelsereform som sørger for at barn fra lavinntektshusholdninger har de samme mulighetene til å motta behandling som barn fra høyinntektshusholdninger. At refusjonsordninger ikke makter å adressere de økonomiske forskjellene i befolkningen er også et mønster vi ser i den voksne delen av befolkningen, hvor de med høy inntekt oftere mottar refusjoner i forhold til de med lavere inntekt. Årsaken til dette er at man må oppsøke tannlege for å få utløst refusjonen, og som vi har sett er terskelen for å oppsøke tannlege mye høyere blant personer med lav sosioøkonomisk bakgrunn (SSB, 2023b). En bedre løsning vil derfor være å innlemme tannhelsetjenester i et frikortsystem med et egenandelstak, på samme måte som i de øvrige helsetjenestene og dermed senke terskelen for å oppsøke nødvendig hjelp. For at man skal få på plass en slik ordning er man nødt til å erstatte fri prissetting med fastsatte takster.

Problemstilling 1: Hva bør regnes som «nødvendig tannhelsehjelp»?

Når tannhelsereformen skal utvides vil det være mange flere som skal få rett til «nødvendig tannhelsehjelp», det er dette som vil stå i lovteksten og vil derfor legge føringer på omfanget av det offentlige tilbudet. Vurderingen som må gjøres her beror på hvorvidt nødvendig tannhelsehjelp betyr at du skal få hjelp først når tennene er i ferd med å falle ut, eller om det er nødvendig tannhelsehjelp å få oppfølging av tannpleiere annethvert år. Mye av problemet for folk med dårlig råd ligger i at de er altfor sene med å oppsøke tannlege, og dermed ender opp med verre tannhelse og en betydelig større tannlegeregning. I tillegg understreker tannhelsepersonell forebygging som svært viktig for tannhelsen, noe som ikke bare inkluderer rutinemessig tannpuss og et sunt kosthold, men som også fordrer at man følges opp av regelmessige kontroller (NOU:18, 2024).

I dagens system kan man motta stønad til tannbehandling gjennom folketrygdens takster. Man kan med utgangspunkt i hvilke tjenester man kan få støtte for i folketrygden lese av hva som i dag regnes som «nødvendig tannbehandling». Her er det kun de mest alvorligste tilstandene, gjerne relatert til annen medisinsk behandling som kreftbehandling også videre som inkluderes i refusjonsordningen. Andre inngrep som for eksempel noen tilfeller av tannregulering regnes som kosmetiske inngrep og dekkes ikke av folketrygden, noe som også gjelder mange av de forebyggende inngrepene (NOU:18, 2024). Sett i lys av hvor viktig forebygging er for tannhelsen, og hvor sentralt det er med regelmessig oppfølging av tannhelsepersonell er det kritisk at man får en definisjon av «nødvendig tannhelsehjelp» som inkluderer nettopp disse momentene.

Problemstilling 2: Hvor mye skal være det offentliges ansvar?

I dag utføres mesteparten av tannhelsetjenestene i privat sektor (75 prosent) og mange stiller derfor med rette spørsmål om hvorvidt det offentlige har den nødvendige kapasiteten og kompetansen til å håndtere et utvidet ansvar slik samarbeidspartiene ønsker. Dette er en vrien problemstilling som krever gode svar på hvordan man kan løse den. Å legge det finansielle ansvaret over på det offentlige samtidig som man overlater gjennomføringen til det private er ikke et eksempel på et godt svar. Årsaken til dette er at regningen man betaler hos private tannklinikker er bestemt ut ifra fri prissetting, noe som betyr at det er klinikkene selv som bestemmer prisnivået. Gjennom fri prissetting har tannhelsetjenester blitt svært profitabelt, noe som har ført til at markedsmakten har blitt stadig mer sentralisert rundt store internasjonale kjeder (NOU:18, 2024). Disse kjedene kan hente ut stordriftsfordeler og derfor tilby tjenester mye billigere enn mindre tannklinikker. Dette inviterer strategiske investorer og fører til at kjedene operer ut ifra et profittperspektiv fremfor en vurdering av pasientenes reelle behov, noe som kan føre til overbehandling (NOU:18, 2024).

Private tannklinikker kan også tilby bedre arbeidsvilkår, lønnsvilkår og mer varierte oppgaver noe som gjør at de står godt posisjonert til å utkonkurrere det offentlige på arbeidsmarkedet (NRK, 2024a) . Et godt behandlingstilbud som når ut til hele befolkningen krever at det offentlige ikke bare utvider ansvaret sitt, men at man også sørger for at de offentlige tannhelsetjenestene utfører en større andel av behandlingene. Dersom man skal ha ambisjoner om å bygge ut den offentlige tannhelsetjenesten er det derfor en forutsetning at dette går hånd i hånd med tiltak som kan innskrenke de private kjedenes markedsmakt. Tiltakene som settes inn er derfor nødt til å se på hvordan man kan få sikret sunn konkurranse i det private markedet, fjerne fri prissetting og gjøre offentlige arbeidsplasser mer attraktive.

Konklusjon

I dette notatet har vi sett hvordan fattigdom har blitt et økende problem i Norge de siste tiårene. Selv om andelen som lever i vedvarende lavinntekt har holdt seg forholdsvis stabilt, har dyrtid med høye strømpriser, dyrere mat og høy rente ført til at sosiale og materielle mangler er blitt mer utbredt blant befolkningen. Videre har vi også sett hvordan fattigdom skaper utenforskap og dårlige forutsetninger for framtida til barna som vokser opp i den.

I Norge har vi et ideal om et helsevesen hvor det er lik behandling etter likt behov og hvor det er behovet som skal utløse rett på behandling. Dette idealet er fraværende når det kommer til tannhelse, og mange velger derfor å gå rundt å være syke fordi de ikke har råd til å oppsøke tannlege. For mange blir derfor en tannhelse en vei inn til uførhet, gjeld eller utenforskap. Både politikere og fagfolk har nå anerkjent svakhetene ved dette systemet, samt ulikhetene det produserer og har derfor satt i gang arbeidet med en tannhelsereform. I lys av problembeskrivelsen rundt økende fattigdom og sosial ulikhet i helse har dette notatet handlet om hvordan en framtidig tannhelsereform burde skisseres for at man skal få tatt tak i ulikhetene og samtidig sørge for en bedring av folks tannhelse.

Ambisjonen må være at ingen i Norge skal gå rundt å være syke, eller prioritere vekk egne helsebehov på grunn av økonomiske årsaker. Derfor bør tannhelsetjenester likestilles med andre helsetjenester ved at tannhelsetjenester innlemmes i frikortsystemet. Kun på denne måten kan man sikre at de med dårligst forutsetning for god tannhelse får tilgang på de samme tjenestene som den øvrige befolkningen.

Dersom ambisjonen skal være å bidra til et løft for de som har minst og redusere sosiale ulikheter i helse er det nødvendig at tannhelsetjenestene er universelle, som betyr at alle får lik rett på behandling. Dagens ordning har gode intensjoner, men dekker dessverre ikke bredt nok til at den makter å fange opp alle med behov for behandling, og mange som burde ha rett på vederlagsfri behandling fanges ikke opp av systemet.

For at man skal lykkes med å redusere økonomiske og sosiale forskjeller er det viktig at vi får en definisjon av «nødvendig tannhelsehjelp» som sikrer en tilstrekkelig oppfølging. De aller fleste tannsykdommene kan nemlig forhindres gjennom forebygging og derfor bør regelmessig oppfølging av tannhelsepersonell omfattes av definisjonen.

Man bør også ha ambisjon om både å utvide det offentlige ansvaret, samtidig som man også bygger ut den offentlige tannhelsetjenesten. I dag står det private markedet for rundt en fjerdedel av alle tannhelsetjenester og i de siste årene har man sett en utvikling hvor en større markedsandel har tilfalt utenlandske tannkjeder. Dersom man skal innføre en frikortordning hvor staten subsidierer behandlingen løper man risikoen for at dette kan føre til velferdsprofitering hvor strategiske investorer håver inn penger på nordmenns tannhelse.