Sveriges erfaringer med en feministisk utenrikspolitikk – hva kan Norge lære?

Sverige var det første landet i verden til å erklære at de skulle føre en feministisk utenrikspolitikk. Dette gjorde at landet ble oppfattet som er foregangsland for kvinners rettigheter internasjonalt. Den svenske modellen bygger på landets lange tradisjon og kamp for kvinners rettigheter. 

Feministisk utenrikspolitikk går ut på å fremme likestilling, utfordre etablerte maktstrukturer og styrke bærekraft og fred. Dersom politikken tar hensyn til ulike maktforhold og er tydelig og langsiktig, kan den bidra til en mer rettferdig verden.

Politikken har både fått ros og kritikk. Enkelte har hevdet at det er for stor forskjell på det som blir sagt og gjort. Noen land har hevdet at Sveriges kritikk av jenter og kvinners stilling har vært urettferdig. Samtidig har noen land latt seg inspirere til å innføre en lignende politikk.

Norge har en sterk tradisjon for likestilling, men har ikke innført en feministisk utenrikspolitikk. Dette skyldes blant annet at feminisme i mindre grad er ett honnørord i Norge enn i Sverige og at Norge ønsker å fremstå som en nøytral aktør i fredsarbeid.

Innledning

I oktober 2014, i sitt første intervju som Sveriges nye utenriksminister, erklærte sosialdemokraten Margot Wallström at landet fremover kom til å føre en feministisk utenrikspolitikk.1 Selv om andre land allerede hadde inkludert kjønnsperspektiver i sine utenrikspolitiske strategier, var Sverige det første landet som formelt lanserte en feministisk utenrikspolitikk.

Politikken var bygget rundt tre prinsipper: rettigheter, representasjon og ressurser.2 Målet var å fremme kvinners og jenters rettigheter globalt, sørge for at kvinner er representert i politiske beslutningsprosesser og fredsbygging, og å sikre at ressurser fordeles likt mellom kjønnene.3 Senere ble også prinsippet realitet innført. Denne «fjerde R» innebar å være oppmerksom på måten man jobber med lokale aktører på og inkludere resultater fra forskning om feministisk utenrikspolitikk i beslutningene.4 Internasjonal politikk skulle bli mer rettferdig, fredelig, likestilt og bærekraftig gjennom å omforme internasjonale relasjoner med kjønnsperspektiv.

De ti siste årene har femten land fra fem ulike verdensdeler fulgt Sveriges eksempel og erklært at de vil føre en feministisk utenriks- eller utviklingspolitikk. De har ulik tilnærming til hva en feministisk utenrikspolitikk er. De har også ulik historisk bakgrunn for sine valg.

Selv om likestilling er en grunnverdi i det norske samfunnet og i Norges innen- og utenrikspolitikk, har den norske regjeringen hittil ikke valgt å gå inn for en feministisk utenrikspolitikk.

Dette notatet ser nærmere på hva Norge kan lære av Sveriges erfaringer og diskuterer fordeler og ulemper ved å ha en feministisk utenrikspolitikk.

Hva er feministisk utenrikspolitikk?

Det finnes ikke noen allmenngyldig definisjon av feministisk utenrikspolitikk. Definisjonen av «feminisme» avhenger av aktørene og konteksten.5 Selv regjeringene som fører en feministisk utenrikspolitikk forklarer ofte ikke tydelig hvorfor de klassifiserer politikken som feministisk.6

Definisjonene feministiske forskere og land med feministisk utenrikspolitikk bruker, har likevel noe til felles. Feministiske vinklinger og prinsipper er generelt i sentrum av landets utenrikspolitiske relasjoner. I tillegg skal en feministisk utenrikspolitikk motvirke vold og diskriminering og fremme likestilling, bærekraftig utvikling, menneskerettigheter og fred.7

Et annet mål ved denne tilnærmingen er å øke kvinners representasjon på forskjellige nivå, spesielt innenfor diplomati og fredsforhandlingsprosesser. Det følger ofte med et ideal om tett samarbeid med sivilsamfunnet.8 Samarbeidet med nasjonale og internasjonale feministiske aktivister, grupper og bevegelser gjør feministisk utenrikspolitikk mer inkluderende og representativ og kan holde de som styrer politikken ansvarlig.9 I dette notatet er begrepet «feministisk utenrikspolitikk» brukt for politikk som eksplisitt er erklært som feministisk.

International Center for Research on Women (ICRW) definerer feministisk utenrikspolitikk som å definere sine internasjonale relasjoner med andre stater og ikke-statlige aktører basert på prioriteringen av fred, likestilling mellom kjønnene, menneskerettigheter og miljøvern. Målet er å bryte med koloniale, rasistiske, patriarkalske og mannsdominerte maktstrukturer.10 Feministisk utenrikspolitikk må ha en helhetlig tilnærming, hvor disse prinsippene blir lagt til grunn for alle politiske innflytelsesområder, også i eget land. Et viktig aspekt er at polititikken utvikles i samarbeid med feministiske aktivister og bevegelser både nasjonalt og internasjonalt.11 Denne definisjonen er mye brukt, særlig innenfor akademia.

Feministisk utenrikspolitikk går lenger enn en politikk som har som mål å fremme likestilling internasjonalt. Definisjonen inkluderer hensyn til miljøet fordi kvinner og jenter, særlig de som er i sårbare eller marginaliserte situasjoner, blir uforholdsmessig påvirket av klimaforandringer og miljøkriser, blant annet fordi de har dårligere tilgang til naturressurser. Dessuten forsterkes strukturelle kjønnsmessige ulikheter, som tilgang til utdanning og helsevesen, av miljøkriser. Dette hindrer kvinners og jenters evne til å tilpasse seg.12 Derfor har for eksempel Sverige inkludert miljø-, klima- og likestillingsperspektiver i sin utviklingspolitikk.13

Definisjonen over er svært omfattende. Sannsynligvis er den også krevende å gjennomføre. Men den kan fungere som en retningslinje: Definisjonen beskriver målene som skal styre utenrikspolitikken og prinsippene som skal ligge til grunn for politikken. Med sin oppmerksomhet om omformingen av eksisterende maktstrukturer og mekanismer som opprettholder disse, peker den også på en forventning om at feministisk utenrikspolitikk burde ha en tilnærming basert på vesentlig endring av maktforholdene.14

Historien bak feministisk utenrikspolitikk

Feministisk utenrikspolitikk er en relativt ny tilnærming innen globalt diplomati. Men allerede før Sveriges nybrottsarbeid med en feministisk utenrikspolitikk, hadde flere land begynt å inkludere kjønnsperspektiver i utenrikspolitikken. De bygget på en rekke multilaterale avtaler som den feministiske utenrikspolitikken er forankret i.

En tidlig milepæl kan spores tilbake til den internasjonale kvinnekongressen i Haag i 1915. Mer enn 1000 kvinner fra tolv land krav. rekke politiske krav. De gikk inn for en slutt på krigen og for at kvinner skulle delta i samfunnet på lik linje med andre.I tillegg ble Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) etablert.15 IKFF er den eldste kvinneorganisasjonen for fred og er fortsatt aktiv i dag, blant annet som organisasjon med rådgivende status i noen av FNs organer.16

I 1979 vedtok FN konvensjonen CEDAW som har som mål å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Dette var en viktig milepæl for internasjonal likestillingspolitikk. De landene som har ratifisert konvensjonen forplikter seg blant annet til å beskytte rettighetene til kvinner, inkludert rettigheter til politisk deltakelse, likestilling i arbeidslivet, utdanning, og lik tilgang til helsetjenester som menn.17

Beijing-plattformen og FNs fjerde verdenskvinnekonferanse i Beijing i 1995, hvor Hillary Clinton uttalte at «kvinners rettigheter er menneskerettigheter», var et annet vendepunkt i kjønnslikestillingen og anerkjennelsen av kvinners rettigheter og global politikk. Målet var å styrke kvinners makt gjennom full realisering av deres menneskerettigheter og grunnleggende friheter, som staten har ansvar for å beskytte.18

Første gangen sikkerhetsrådet uttalte seg om kvinners rolle og erfaringer i væpnede konflikter var med FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Den ble vedtatt i 2000.19 Denne resolusjonen anerkjenner hvor viktig kvinners rolle og bidrag i forebygging og løsning av konflikter, fredsbygging og -bevaring, humanitære innsatser og gjenoppbygging etter konflikt er. Den understreket også behovet for å beskytte kvinner mot seksuell og kjønnsbasert vold i væpnete konflikter. Dessuten oppfordrer resolusjonen det internasjonale samfunnet til å inkludere kvinner og kjønnsperspektiver i arbeidet for internasjonal fred og sikkerhet på en bedre måte.20

Etter at Sverige lanserte sin feministiske utenrikspolitikk, fulgte flere land etter. Canada, under ledelse av statsminister Justin Trudeau, lanserte sin Feminist International Assistance Policy i 2017. Denne nye bistandspolitikken satte som mål å utrydde fattigdom og bygge en mer fredelig og inkluderende verden ved å sette søkelys på ulikhet og særlig på kvinners rettigheter, deres deltakelse i samfunnet og økonomien og kjønnslikestilling.21

Frankrike introduserte en feministisk diplomati-strategi i 2019. Landet ønsket å fremme et kjønnsperspektiv på ulike områder i utenrikspolitikken og i internasjonale fora.

Frankrike økte også bistandsbudsjettet og andelen av utviklingsmidlene som er dedikert til likestilling.22 Jenter og kvinner skulle delta mer i økonomiske, politiske og sosiale prosesser. Frankrikes politikk har som mål å forebygge alle former for vold mot kvinner og jenter og å fremme kvinners deltakelse i fredsprosesser. Samtidig innførte Frankrike tiltak for å forbedre likestillingen i Utenriksdepartementet, samt mekanismer for ansvarliggjøring og åpenhet i politikken.23

Mexico ble det første landet i det globale sør som vedtok å føre en feministisk utenrikspolitikk i 2020.24 Året etter ble Libya det første afrikanske landet som innførte en feministisk utenrikspolitikk.25 Samme år fulgte Tyskland etter med en feministisk utenrikspolitikk. Den bygget på Sveriges utenrikspolitiske grunnprinsipper, men kompletterte de svenske 3R-ene (rettigheter, representasjon og ressurser) med mangfold som et fjerde prinsipp. Tysklands feministiske utenrikspolitikk la større vekt på interseksjonalitet26 og menneskelig sikkerhet enn Sverige.27

Da den sosialdemokratiske regjeringen mistet flertallet i 2022, gikk Sverige med sin nye utenriksminister Tobias Billström bort fra å kalle sin utenrikspolitikk feministisk.28 Han forklarte at likestilling mellom kjønnene fortsatt skulle være en viktig verdi for regjeringen.29 Til sammen har 15 stater og Skottland innført en feministisk utenriks- eller utviklingspolitikk mellom 2014 og 2023.30

Sveriges erfaringer med en feministisk utenrikspolitikk

Innføringen av Sveriges feministiske utenrikspolitikk ble oppfattet på ulike måter. Noen mente det var innovativt. Andre så på det som polariserende.31 Selv om Sverige var landet som først innførte og dermed på en måte «oppfant» feministisk utenrikspolitikk, må dette ses i sin politiske og samfunnsmessige kontekst. «Rebrandingen» framstår som mindre radikal hvis den blir sett på i sammenheng med Sveriges lange og sterke tradisjon for likestilling og statsfeminisme. Sveriges selvbilde og diplomatiske rolle gjorde det nærliggende for landet å ta på seg rollen som normentreprenør på den internasjonale arenaen.

Sverige har en lang sosialdemokratisk historie. Det gjør at landet har en sterk velferdsstat. Sverige har også allmenn tilgang til foreldrepermisjon og rimelig barneomsorg.32 Dette fremmer kvinners aktive deltakelse i arbeidsmarkedet. Sverige har bygget opp en identitet som et kvinnevennlig og kjønnsbevisst samfunn.33 Likestillingsidealene gjenspeiles blant annet i politikken; kjønnene er nesten likt representert i parlamentet og regjeringen.34 Selv om Sverige er et av de mest likestilte landene i verden, finnes det fortsatt ulikhet. For eksempel er mindre enn 40 prosent av lederne kvinner. Samtidig tjener kvinner i gjennomsnitt bare 77 prosent av menns lønn.35 Denne situasjonen har mange likhetstrekk med forholdene i Norge.

Den sosialdemokratiske tradisjonen og likhetsverdiene ble også tatt med inn i Sveriges utenrikspolitikk.36 Sveriges solidaritetsverdier kom til uttrykk i landets utviklingsbistand, deltakelse i fredsbevaringsprosesser og fram til Sverige ble medlem av NATO, i en alliansefri sikkerhetsdoktrine.37

Landet hadde allerede en langhistorie med likestillings- og kjønnsperspektiver i samfunnet og i nasjonale og internasjonale politiske prosesser. Dette var del av en bredere satsing på velferdsstaten. Samtidig ble Sverige påvirket av de globale milepælene i likestilling mellom menn og kvinner. Først og fremst gjelder dette CEDAW-konvensjonen fra 1979 og sikkerhetsrådsresolusjonen om kvinner, fred og sikkerhet fra 2000. Dessuten var den internasjonale samfunnsmessige konteksten i 2014 preget av utviklingen og utbredelsen av digitale medier og feminismens «fjerde bølge».38

Feminismens såkalte «fjerde bølge» beskriver en ny styrking av vestlig feministisk aktivisme. Den begynte rundt 2012 og sosiale medier var en sentral arena for en transnasjonal aktivisme. I sentrum sto blant annet arbeid mot seksuell og kjønnsbasert vold, men også interseksjonell diskriminering.39

Sveriges feministiske utenrikspolitikk er forankret i Sveriges etablerte politiske praksis med likhet og likestilling. Men den er også påvirket av at temaet ble løftet internasjonalt.

Da Sverige valgte å gå for en feministisk utenrikspolitikk, regnet mange med sterk internasjonal motstand, for eksempel fra Saudi-Arabia. Noen trodde at den feministiske etiketten ville gjøre det vanskelig å bli valgt inn i FNs sikkerhetsråd.40 Hva er fasiten? Sveriges feministiske utenrikspolitikk har møtt betydelig motstand fra enkelte stater. Noen land med ‘tradisjonelle’ verdier tok til motmæle.41 Russland førte en digital desinformasjonskampanje mot Sveriges feministiske utenrikspolitikk.42 Tyrkia og Saudi-Arabia var kritiske og hevdet at Sveriges kritikk av situasjonen for kvinner og jenter i de respektive landene var en illegitim innblanding i statenes interne forhold.43

Men de utenrikspolitiske resultatene for Sverige var bedre enn forventet. Feministisk utenrikspolitikk har ikke ført til sterke negative konsekvenser for Sverige. Men det har gitt mye oppmerksomhet om Sverige og de verdiene landet ønsker å stå for.44

Sveriges feministiske utenrikspolitikk har for det meste blitt mottatt positivt i EU.45 Selv om ordet «feminisme» har negative konnotasjoner i enkelte EU-land, særlig i Øst-Europa, viser en studie at regjeringsrepresentanter fra EU-landene i all hovedsak mener at Sveriges feministiske utenrikspolitikk har hatt en positiv effekt på landets internasjonale omdømme.46

Feminismen og likestillingsverdier ble en nasjonal merkevare.47 Særlig i forholdet til andre stater som legger vekt på likestilling har innføringen av en feministisk utenrikspolitikk derfor styrket Sveriges innflytelse. Rollen som normentreprenør og pionér når det gjelder likestilling og feministisk politikk var en kilde til synlighet og «soft power» på den internasjonale scenen.

Siden 2014 har flere land også innført en feministisk utenrikspolitikk. Noen av dem, for eksempel Tyskland, har tydelig anerkjent Sveriges lederrolle.48 Utbredelsen av feministisk utenrikspolitikk og anerkjennelsen av Sveriges pionerarbeid i dette området viser at mange internasjonale aktører beundrer Sveriges feministiske utenrikspolitikk og for hvordan den utfordrer strukturene i det internasjonale systemet. Dermed fikk Sverige en posisjon som diplomatisk leder og agenda-setter på den internasjonale scenen.49

Hvilket potensial ligger i en feministisk utenrikspolitikk?

Sveriges innføring av en feministisk utenrikspolitikk har skapt ulike reaksjoner. Men konseptet kan skape betydelige muligheter både for de landene som innfører det og for det internasjonale samfunnet.

For det første fører idéen om en feministisk utenrikspolitikk med seg et potensiale for å skape vesentlig endring av maktforhold. Det betyr at politikken ikke bare agerer innenfor det etablerte systemet, som er preget av ulikhet. Den skal aktivt forsøke å forandre maktstrukturene og drivere som opprettholder dem. Potensialet til feministisk utenrikspolitikk ligger derfor i dens evne til å drive frem rettferdig fordeling, likestilling, fred og bærekraftig utvikling på globalt nivå. Feministisk utenrikspolitikk har som mål å bryte koloniale og patriarkalske maktstrukturer og å oppnå langsiktig normendring i det internasjonale systemet.

Utenrikspolitikk har lenge vært et mannsdominert område. Derfor gjenspeiler de etablerte strukturene, hovedsakelig menns ideer og erfaringer.52 Et eksempel er at det norske miljøet for fredsarbeid var sterkt mannsdominert fram til 2000-tallet.50 Det førte til at en tilsynelatende «kjønnsnøytral» tilnærming til eksisterende maktforhold mellom kjønnene blir ført videre.51 Det samme gjelder for rasistiske og koloniale strukturer.

Feministisk utenrikspolitikk utfordrer de etablerte maktstrukturene med sin oppmerksomhet om likestilling, menneskelig sikkerhet og menneskerettigheter. Dermed bygger den grunnlag for et mer rettferdig internasjonalt system der ulike perspektiver får oppmerksomhet. Siden feministisk utenrikspolitikk må være samstemt med de øvrige politikkområdene, strekker potensialet for endring seg utover utenrikspolitikken.

Feministisk utenrikspolitikk har et særlig sterkt potensiale i fredsarbeid. Statistikk har vist at jo høyere grad av likestilling det er i et land, desto mindre er det involvert i væpnet konflikt.53 Hvis det er en konflikt, øker kvinners deltakelse i fredsprosesser sannsynligheten for at en fredsavtale blir inngått og at freden varer lengre.54 Et sterkt kjønnsperspektiv har derfor fordeler, både i fredsbygging og fredsbevaring. Land som fører en feministisk utenrikspolitikk, kan også profilere seg som inkluderende og viktige fredsaktører.

Mange land har uttrykt beundring for Sverige og etterlignet landets politikk. Med sin feministiske utenrikspolitikk klarte Sverige å bygge på sin historie for likestilling og internasjonalt engasjement for å utforme et «nasjonalt varemerke». Dermed kunne Sverige skille seg ut fra andre stater i måten de fører utenrikspolitikk på. Landet opptrådte internasjonalt som normentreprenør og agenda-setter. For små land uten sterk «hard power» kan feministisk utenrikspolitikk derfor være en strategisk mulighet til å øke sin globale innflytelse og bekrefte sine standpunkt. Landet kan bli en global normativ leder innenfor likestilling og bruke sin feministiske «soft power» internasjonalt.55

Sverige brukte sosiale medier for å løfte likestillingsspørsmål på en ny måte gjennom digitalt diplomati. Ved bruk av digitale kampanjer og visuelle teknikker har Sverige gjort sin feministiske utenrikspolitikk mer synlig og gitt den økt gjennomslagskraft.56 Slik klarte landet å engasjere flere i sin sak og å vise frem sin politikk. I tillegg skapte Sverige debatt.57

Kritikk mot feministisk utenrikspolitikk

En utfordring for feministisk utenrikspolitikk er mangelen på en fast definisjon. Forskjellige regjeringer bruker ordet «feministisk» for å beskrive utenriks- eller utviklingspolitikken. Men de snakker ikke alltid om de samme politikkfeltene eller tiltakene. Sveriges feministiske utenrikspolitikk var uklar. Det var ikke alltid klart hvilke sektorer av politikken skulle være «feministiske», og hvilke konsekvenser det skulle få.58 Utydeligheten kan være en ulempe.59 Jo bredere definisjonen er, desto vanskeligere er det dessuten å sikre sammenheng i politikken.60

Nettopp denne helhetstilnærmingen er en vesentlig forutsetning for å lykkes med en feministisk utenrikspolitikk. En slik utenrikspolitikk krever at innen- og utenrikspolitikken er samstemt, særlig når det gjelder kvinners rettigheter. Et av de hyppigste kritikkpunkene mot feministisk utenrikspolitikk er gapet mellom retorikken om en feministisk politikk utenriks og situasjonen på hjemmebane.61

Hele den svenske regjeringen, ikke bare utenriksdepartementet, erklærte seg feministisk i 2014.62 Likevel har Sverige flere ganger blitt konfrontert med selvmotsigelser i sin feministiske utenrikspolitikk. For eksempel har den strenge svenske immigrasjons- og familiegjenforeningspolitikken blitt kritisert for å være skadelig for kvinners velferd, særlig for kvinnene som sitter fast i flyktningleirer i utlandet og ikke kan komme til Sverige.63 Et svensk statsbesøk til Iran i 2017 skapte kontroverser. Iran respekterer ikke kvinners og jenters rettigheter. Derfor var mange allerede før besøket skeptiske til at en erklært feministisk regjering skulle dra til Iran. Under besøket hadde de svenske kvinnene hijaber på seg. Derfor ble bildene fra statsbesøket brukt for å kritisere Sveriges politikk som inkonsekvent.64

I tillegg eksporterte landet våpen til regimer som beskyldes for brudd på menneskerettighetene, også i perioden med feministisk utenrikspolitikk.65 Men egentlig er en feministisk tilnærming rettet mot militarisering og går inn for restriktiv rustningskontroll.66 Derfor stiller enhver form for opprustning eller våpeneksport spørsmålstegn ved om et lands feministiske politikk er konsekvent. I tillegg har svenske sivilsamfunnsorganisasjoner og journalister påpekt at Sveriges feministiske politikk ikke var selvkritisk nok med tanke på diskriminering av jenter og kvinner med migrasjonsbakgrunn og økningen av seksuell og kjønnsbasert vold innenlands.67

Flere land har fulgt Sverige og innført en feministisk utenrikspolitikk. I mange av disse har likestilling og kvinners rettigheter ennå ikke kommet like langt som i Sverige. Selvmotsigelser i disse landenes politikk er derfor enda tydeligere enn i Sverige. Særlig Mexico, som innførte en feministisk utenrikspolitikk i 2020, har blitt kritisert for at det offentlige sikkerhetsvesenet er stadig mer militarisert og for at menneskerettighetsbrudd ofte ikke får strafferettslige konsekvenser. Landet får også kritikk for å ha en høy drapsrate for kvinner og for å ha en høy forekomst av seksuell og kjønnsbasert vold.68 Selv om Mexicos regjering har lovet å kjempe mot seksuell og kjønnsbasert vold hjemme, er det en spenning mellom situasjonen i Mexico og landets engasjement for en feministisk utenrikspolitikk. Noen mener til og med at det å erklære at landet skal føre en feministisk utenrikspolitikk, er et forsøk på å skjule den høye andelen vold og diskriminering mot kvinner i landet.69

En sentral kritikk mot feministisk utenrikspolitikk handler om manglende samsvar mellom regjeringens retorikk og handlinger og mellom engasjementet utenriks og menneske- og kvinnerettighetssituasjonen innenlands. En feministisk utenrikspolitikk er følgelig sårbar for kritikk. Den mister legitimitet hvis det ikke er sammenheng mellom innenriks- og utenrikspolitikken og hvis feministiske prinsipper ikke har støtte fra alle de politiske nivåene.

I Sverige er feminismen i mindre grad politisk betent enn andre steder. De fleste partiene, unntatt Sverigedemokraterna, omfavner feminismen og inkluderer den i sine programmer.70 Men i mange land, og særlig i konservative aviser og tidsskrifter er begrepet «feminisme» fortsatt polariserende og kan møte betydelig motstand.71 I disse tilfellene tegner mediene ofte et svært negativt bilde av feminismen og framstiller den som fiendtlig mot menn og en trussel mot tradisjonelle verdier.72 De rapporterer sjelden om suksesser for feministisk utenrikspolitikk. En mulig forklaring er at en feministisk politikk utfordrer lokale kjønnsnormer og forankrete kjønnsrelaterte maktstrukturer i stater som tillater brudd på kvinners rettigheter. Derfor kan statene oppfatte feministisk utenrikspolitikk som innblanding i interne forhold. I så fall kan suksesser for feministisk utenrikspolitikk fremstå som truende mot nasjonal suverenitet.73

Ifølge Rosén Sundström et al (2021) kom den kritiske og i noen tilfeller mangelfulle rapporteringen om Sveriges feministiske utenrikspolitikk i konservative internasjonale medier sannsynligvis fra bruken av begrepet «feministisk».74 Dette skader legitimiteten til feministisk utenrikspolitikk.75 Dermed blir det vanskeligere for stater som eksplisitt sier at de følger feministiske prinsipper i sin politikk å få støtte og bygge konsensus rundt politikken, og dermed å føre en effektiv feministisk utenrikspolitikk.

En styrke ved feministisk utenrikspolitikk er dens potensial og mål om å være transformativ. Dette er naturligvis vanskelig fordi en feministisk utenrikspolitikk uunngåelig må føres innenfor de i strukturene som skal overvinnes og endres.76 Mange sivilsamfunnsorganisasjoner og forskere har kritisert at Sveriges tilnærming til feministisk utenrikspolitikk med sine prinsipper av rettigheter, representasjon, ressurser og realitet ikke var transformativ, men heller reformistisk.77 Ifølge kritikerne er tilnærmingen basert på liberale ideer om likestilling som ikke går langt nok i å utfordre de kapitalistiske og patriarkalske systemene som skaper ulikhet. Derfor var Sveriges feministiske utenrikspolitikk ikke i stand til å skape dyp strukturell endring og å endre de globale maktstrukturene.

Det stilles også spørsmål ved om feministisk utenrikspolitikk holder stand i forhold til påstanden om å skape endring. Ofte mangler politikken et langsiktig perspektiv. I stedet for å utfordre de strukturelle maktforholdene som opprettholder ulikhet, prioriterer feministisk utenrikspolitikk ofte målbare, kortsiktige resultater.78 Regjeringene som fører feministisk utenrikspolitikk forsøker på denne måten å fremstille seg på som effektive i sin kamp for kvinners og jenters rettigheter på den globale scenen.79

Feministisk utenrikspolitikks samfunnsendrende potensial blir dempet fordi den må operere innenfor systemet den utfordrer. Dessuten framstår en pragmatisk tilnærming, som er basert på kortsiktige resultater, ofte i større grad som effektiv. Men oppmerksomheten på kortsiktige resultater minker den feministiske utenrikspolitikkens potensial for endring på lang sikt.

Kritikere har påpekt at feministisk utenrikspolitikk, slik den ble kommunisert fra den svenske regjeringen, var sterkt konsentrert om jenter og kvinner, og at de ble framstilt som ofre eller uten egen handlekraft.80 Dermed ser en bort fra at gutter og menn kan også være utsatt kjønnsbasert vold. I Sveriges utenriksdepartementets håndbok om feministisk utenrikspolitikk fra 2018 blir ikke dette aspektet nevnt.81

I diskursene blir «kjønn» ofte forstått som «jenter og kvinner». Enkelte kritikere hevdet at ved å fremstille kvinnene som en homogen gruppe, ble kvinnene essensialisert.82 Det betyr at de blir redusert til universelle trekk som antas å være felles for alle kvinner. Kjønn blir sett på som en naturgitt, biologisk kategori, som er uavhengig av kontekst, samfunn og kulturell sosialisering. Alle kvinner har imidlertid ulike erfaringer og interseksjonelle kategorier (som for eksempel etnisitet, klasse, seksualitet og funksjonsevne). Det fikk ikke mye oppmerksomhet i Sveriges feministiske utenrikspolitikk.83 Som en politikk som skal utfordre ulike maktforhold er imidlertid et interseksjonelt perspektiv veldig viktig.

Feministisk utenrikspolitikk kan også kritiseres fra et postkolonialt standpunkt. Det betyr at man vurderer hvordan tidligere kolonialisme og imperialisme fortsatt påvirker og opprettholder maktforhold i dag, særlig mellom det globale nord og det globale sør.84 Noen hevder at fremstillingen av «feministisk» i seg selv kan bidra til å holde fast visse maktstrukturer fordi politikken bygger på en vestlig, hvit og eurosentrisk feminisme.85 Noen kritikere, særlig postkoloniale feminister, påpeker at feministisk utenrikspolitikk kan være en «postkolonial eksport»86 fra det globale Nord. Derfor må en feministisk utenrikspolitikk være kritisk til en universaliserende oppfatning av feminisme og ta hensyn til andre typer feminismer og kontekster.87

Andre kritikere har pekt på at landene må ta hensyn til hvilke narrativ de konstruerer ved å fremstille seg selv som feministiske og særskilt likestilte. Samtidig som et land bygger opp et selvbilde som en feministisk stat, som vil bruke feministiske prinsipper i sine relasjoner med andre stater, tegner de et bilde av «de andre». Staten med feministisk utenrikspolitikk kan fremstå som overlegen og moralsk suveren, mens «de andre» som underlegen.88 Dette minner annengjøringsprosessen, (på engelsk «Othering»).89 Det betyr at individer eller grupper framstilles som annerledes og underlegne i forhold til en dominerende sosial gruppe, og dermed marginaliseres.90 På denne måten bidrar «Othering» til å bygge og opprettholde koloniale, rasistiske og kjønnsmessige maktforhold. Det er derfor viktig å inkludere og verdsette lokale aktører og lokal kunnskap for å forsøke å ikke reprodusere koloniale narrativer og snakke for «de andre».91 En feministisk utenrikspolitikk som presenterer sitt engasjement for jenter og kvinner i det globale Sør som en redning fra den kvinnefiendtlige samfunnet de lever i, blir av enkelte sett på som en form for «feministisk imperialisme».92 De sier at vestlige land ikke burde bruke feministiske prinsipper for å «kjønnsvaske» koloniale prosjekter ved å fremme sine egne interesser i andre land forkledd som likestillingspolitikk.93

Likestilling i norsk utenrikspolitikk

Norge har lignende forutsetninger for feministisk utenrikspolitikk som Sverige. Begge land har en sosialdemokratisk samfunnsmodell.94 Likestilling og fred er grunnverdier i samfunnet og viktige deler av landets selvbilde.95 Ifølge Verdens økonomiske forum er Norge det nest mest likestilte landet i verden.96 I tillegg er Norge, i likhet med Sverige, i stor grad uten kolonial fortid.97

Inger Skjelsbæk, som er professor ved Universitetet i Oslo og Institutt for fredsforskning (PRIO) og Torunn L. Tryggestad, som er assisterende direktør på PRIO, har publisert en artikkel om forholdet mellom likestilling og Norges fredsengasjement.98 De har intervjuet norske diplomater i forbindelse med denne studien og analysert hvordan disse inkluderer likestillingsperspektiver i fredsprosesser.

Likestilling mellom kjønnene spiller en sentral rolle i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og er integrert som en kjerneverdi og hovedprioritet i Norges nasjonale og internasjonale engasjement.99 Som et av de første landene som vedtok en nasjonal handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet har Norge også vært en viktig aktør i implementeringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325.100

Norges tilnærming til likestilling i internasjonal politikk er at dette både er en strategisk prioritet og et verktøy for å fremme menneskerettigheter, bærekraftig utvikling og fred. Den tar utgangspunkt i idéen om at styrking av jenters og kvinners likestilling er en fordel for alle.101

Ifølge regjeringen er en «rettferdig verden […] også en likestilt verden».102 Siden 2005 har likestilling vært en eksplisitt hovedprioritering i utenriks- og utviklingspolitikk.103 Regjeringen har formalisert sin vektlegging på likestilling i flere handlingsplaner for sin utenriks- og utviklingspolitikk.

Den aktuelle handlingsplanen for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk for 2023-2030 har som mål å fremme transformativ, strukturell endring og likestilling globalt gjennom fem hovedinnsatsområder: sikre seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, bekjempe kjønnsbasert vold og skadelige skikker, styrke kvinners økonomiske rettigheter og arbeidsdeltakelse, fremme kvinners politiske deltakelse og beslutningsmakt, samt inkludere kvinner i klima- og matsikkerhetsarbeid.104

Handlingsplanen vektlegger samarbeid med multilaterale aktører, sivilsamfunn og nasjonale myndigheter for å bekjempe diskriminering og fremme rettferdig fordeling av makt og ressurser mellom kjønnene, med et særlig fokus på de mest marginaliserte gruppene.105

Kjønnsperspektiver er også i høy grad integrert i norsk utviklingspolitikk. Handlingsplanen for kvinners rettigheter og kjønnslikestilling i Norges utenriks- og utviklingspolitikk slår fast at kjønnsperspektivet må integreres i alle sentrale satsinger og at mer enn halvparten av bilateral bistand skal ha likestilling som hoved- eller delmål.106 Dessuten er likestilling ett av fire obligatoriske tverrgående hensyn i alt norsk utviklingssamarbeid, sammen med menneskerettigheter, klima/miljø og anti-korrupsjon.107 Dette betyr at alle prosjekter og programmer som mottar norsk støtte, må vurderes ut fra hvordan de påvirker kjønnslikestilling.

Den sentrale plassen likestilling har i norsk utenrikspolitikk, ikke bare i verdiene bak, gjenspeiler seg i Feminist Foreign Policy Index. Indeksen har blitt utviklet av International Center for Research on Women og sammenligner 48 land på indikatorer som skal opplyse om strukturelle drivkrefter for kjønnsulikhet og sammenhengen mellom innenriks- og utenriksengasjement til disse landene.108 I undersøkelsen som bruker data fram til desember 2022 er Norge på andre plass, rett etter Sverige.109 Dermed har Norge bedre resultater enn nesten alle land som fører en eksplisitt feministisk utenrikspolitikk. Spesielt på områdene bistand for utvikling, integrering av innvandrere og institusjonelt engasjement for kjønnslikestilling oppnår Norge gode resultater.110

Et viktig aspekt av Norges rolle på den internasjonale scenen er engasjementet i fredsarbeid. Mens det norske engasjementet på dette området på 1900-tallet hovedsakelig var knyttet til FN-operasjoner og støtten av multilateralt samarbeid, har Norge siden 1990-tallet i større grad fått en profil som tilrettelegger i fredsforhandling og konfliktløsning.111 Selv om kjønnsperspektivet og likestilling fikk lite oppmerksomhet i Norges tidligere fredsbyggingsarbeid, har betydningen økt siden sikkerhetsrådsresolusjon 1325 og KFS-agendaen. Spesielt agendaen om kvinner, fred og sikkerhet har fått en sentral rolle i UDs engasjement i fredsprosesser.112

Både verdiene og målene bak norsk utenrikspolitikk kan derfor fremstilles som «feministisk». Likevel har Norge foreløpig ikke erklært at utenrikspolitikken er feministisk. Dette kan forklares med at begrepet «feminisme» for enkelte i Norge er assosiert med splittelse og et radikalt, transformativt politisk prosjekt.113 «Likestilling», på den andre siden, fremstår som en kjerneverdi med stor oppslutning og blir assosiert med harmonisk og gradvis fremskritt.114 I motsetning til «likestilling» framstår «feminisme» som en merkelapp som kunne være skadelig for Norges omdømme internasjonalt.115 Å erklære en «feministisk utenrikspolitikk» kunne derfor antyde en samfunnsendrende agenda og dermed svekke Norges troverdighet som nøytral, pålitelig tilrettelegger i fredsprosesser.116 Selv om Sverige også er engasjert i fredsarbeid, ønsker de å innta en annen rolle i forhandlingene enn Norge: De vil ikke ta den nøytrale tilrettelegger-rollen, men foretrekker å være en fredsmekler med en sterkere egen agenda.117

I sitt fredsengasjement prøver Norge å fremme sine likestillings-verdier og samtidig beskytte sin troverdighet som nøytral aktør uten nasjonale maktinteresser i forhandlingene. At Norge ikke har innført en feministisk utenrikspolitikk betyr ikke at regjeringen avviser prinsippene og målene for en feministisk utenrikspolitikk. Det kan forklares med assosiasjonene ordet «feminisme» gir i Norge og med rollen landet har tatt i internasjonalt fredsarbeid i de siste tiårene. Identiteten som et likestilt land er viktig i Norge og på den internasjonale scenen, men som Skjelsbæk og Tryggestad oppsummerer: «Norges strategi er å bli anerkjent uten å hovere, å bli anerkjent uten å utrope en feministisk utenrikspolitikk.»118

Konklusjon

Det er elleve år siden Margot Wallström erklærte en feministisk utenrikspolitikk i Sverige. Dermed kunne Sverige ta på seg rollen som normentreprenør med tanke på likestilling i internasjonale relasjoner, selv om likestillingsperspektiver allerede var integrert i flere lands utenrikspolitikk. Sveriges feministiske utenrikspolitikk er basert på en lang kamp for kvinners rettigheter og deltakelse i internasjonale relasjoner, og på landets tradisjon for likestilling i politikk og samfunn.

Sveriges nyvinning har fått en blandet mottakelse. Den fikk kritikk, hovedsakelig for manglende samsvar mellom retorikk og praksis og fordi enkelte land oppfattet Sveriges kritikk av kvinners situasjon som illegitim. Samtidig var det flere aktører som berømmet Sveriges engasjement for kvinners rettigheter.Flere land etterlignet Sverige og erklærte en feministisk utenrikspolitikk.

I likhet med Sverige har Norge en tradisjon for å være et likestilt samfunn, og likestilling spiller en viktig rolle i utenriks- og utviklingspolitikken. Likevel har Norge så langt ikke erklært en feministisk utenrikspolitikk. En av grunnene er at feminisme har en annen konnotasjon i Norge enn i Sverige, og at Norge ønsker å opptre som en nøytral og troverdig aktør i fredsprosesser.

En feministisk utenrikspolitikk må ta hensyn til sammenheng, koloniale og interseksjonelle maktforhold, tydelighet og langsiktighet. Hvis den gjør det, har feministisk utenrikspolitikk stort potensial til å fremme likestilling og bryte med etablerte globale maktstrukturer. Dessuten styrker den bærekraft og fred. Med sin feministiske utenrikspolitikk kunne Sverige profilere seg som global leder og stå opp for kvinners rettigheter i verden enda tydeligere enn før. Feministisk utenrikspolitikk betyr bestemt lederskap i likestillingsspørsmål og bærekraftig utvikling, og en forpliktelse til å bevisst utfordre tradisjonelle verdier og etablerte maktforhold for å skape en mer rettferdig fremtid.