Ytre høyres tid – hvordan bør sentrum-venstre respondere?

Sammendrag

Ytre høyre har gått fra å være marginale aktører til å bli en sentral kraft i europeisk politikk. Partier som tidligere ble sett på som ytterliggående har nå stor oppslutning og betydelig innflytelse, også der de holdes utenfor formell makt. Dette notatet undersøker drivkreftene bak ytre høyres fremvekst, analyserer responsene som hittil er forsøkt – og diskuterer hvordan sentrum–venstre bør møte utfordringen fremover.

Notatet peker på tre hovedforklaringer på ytre høyres vekst:

For det første sosioøkonomisk deprivasjon, der økonomisk usikkerhet og marginalisering gir grobunn for proteststemmer. For det andre en verdikonflikt, der motstand mot progressive endringer – særlig i spørsmål om innvandring, mangfold og kulturell liberalisering – gir gjenklang i brede velgergrupper. For det tredje en grunnleggende systemkritikk, der mistillit til det politiske etablissementet fører til støtte for partier som lover å bryte med det bestående. Motstand mot innvandring fungerer som en samlende ramme for både sosial uro, verdimotstand og politisk protest.

Notatet analyserer to dominerende strategier i sentrumspartienes respons: isolasjon, gjennom forsøk på å holde ytre høyre utenfor makt og samarbeid, og tilpasning, ved å overta deler av deres språk og politiske innhold. Begge tilnærminger har svakheter: isolasjon kan forsterke utenforskap og gi grobunn for populistisk motmobilisering, mens tilpasning bidrar til å normalisere illiberale ideer og svekke sentrumspartienes politiske egenart.

Verken isolasjon, moralsk fordømmelse av velgere eller å adoptere ytre høyres retorikk har stanset deres fremvekst. Blikket må i stedet rettes mot de underliggende årsakene til at ytre høyre tiltrekker seg støtte. Strategien som foreslås i dette notatet er tredelt:

• For det første å lytte mer til dem som opplever å ikke bli sett eller tatt på alvor, og å representere dem tydeligere i den politiske debatten.
• For det andre å utvikle politikk som gir troverdige svar på spørsmål som skaper misnøye og uro blant denne velgergruppen – fra økende sosial ulikhet og utenforskap blant unge menn til migrasjon og kriminalitet.
• Og for det tredje å forsvare demokratiet og ytringsfriheten, samtidig som vi tydelig bekjemper radikale krefter og ekstremister som ikke respekterer de demokratiske spillereglene. Utfordringen for sentrum–venstre er å gjenvinne tillit og bygge brede allianser på tvers av utdanning, geografi og kjønn. Polariseringen langs disse skillelinjene utfordrer både demokratiet og samfunnets sammenhengskraft.

Notatet er strukturert i fire deler: Det begynner med en begrepsmessig avklaring av hva som menes med ytre høyre. Deretter følger en analyse av de underliggende drivkreftene bak ytre høyres fremvekst, etterfulgt av en drøfting av de politiske og mediale strategiene som er forsøkt. Avslutningsvis diskuteres hvilke grep som kreves for å møte utfordringen på en bærekraftig måte.

Notatet er skrevet av statsviter og rådgiver i Tankesmien Agenda, Sylo Taraku, med bidrag fra Ola Reinseth. Forfatterne står ansvarlig for alle eventuelle feil og mangler i dokumentet.

Oslo, august 2025.

Innledning: Det liberale demokratiets krise

Liberalismen har vært den viktigste grunnpilaren i vestlige demokratier siden dens framvekst på 1700-tallet, med sentrale prinsipper som styrker individets posisjon overfor staten – gjennom ytringsfrihet, rettsstat og demokrati. Med liberalisme her menes den politiske liberalismen som fokuserer på beskyttelsen av individuelle rettigheter og demokratiske verdier, ikke markedsliberalismens økonomiske prinsipper. Til tross for betydelige ideologiske forskjeller, tilhører nesten alle partier i det moderne vestlige partilandskapet liberalismen. Særlig i det store tyngdepunktet i det brede sentrum.

I løpet av det siste tiåret har vi vært vitne til en tydelig styrking av progressive verdier og ideer i deler av befolkningen, men samtidig har det også vokst frem en markant motreaksjon – en voksende opposisjon mot liberalismens hegemoni. Vi ser det over hele den vestlige verden. Fremveksten av ytre høyre-partier utgjør en særlig tydelig utfordring mot den liberale samfunnsordenen slik vi kjenner den.

Mange liberale EU-tilhengere ble sjokkert da Storbritannia overraskende stemte for å melde seg ut av EU i 2015. Enda flere reagerte med sjokk og vantro da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016. Siden da har vi blitt mer «vant» til slike overraskelser. Det skapte for eksempel relativt få overskrifter da det ytre høyre partiet Alternative für Deutschland (AfD) for første gang ble største parti i et tysk delstatsvalg i 2024. Denne nyheten var imidlertid bare en del av et større bilde vi har sett de siste årene.

Under valget til Europaparlamentet juni samme år gikk sentrumspartiene på et stort tilbakeslag. De klarte å beholde makten ved å utvide sin koalisjon fra sentrum-høyre til langt ut på venstresiden. Den franske presidenten Emanuelle Macron kjemper en hard kamp for å holde på makten med en koalisjon moderate. I bakgrunnen ligger ytre-høyre partiet Rassemblement National (Nasjonal Samling på norsk). De har gått fram valg etter valg, og er på vei mot å bli Frankrikes største parti. I det nederlandske valget i 2024 vant den kontroversielle innvandringskritikeren Geert Wilders med overraskende stor margin og ble landets desidert største parti på rundt 36 prosent. Likevel ble han ikke statsminister, ettersom de andre partiene mente dette ville skape en for kontroversiell og splittende regjeringsledelse.

Donald Trump gjorde som kjent comeback, fire år etter å ha egget opp til kupplignende tilstander etter å ha tapt valget i 2020. Utallige kontroversielle utspill, en domfellelse i en straffesak og hans rolle i stormingen av kongressen var ikke nok til å stoppe den motstanden mot de etablerte sentrumspolitikerne som Trump representerer.

Den vestlige liberalismen står i dag overfor en betydelig backlash, der autoritære strømninger vinner terreng og utfordrer etablerte liberaldemokratiske normer.

Mange har forsøkt å beskrive fenomenet vi nå er vitne til, og å definere de ideologiske strømningene som nå gjør seg gjeldende. Det er en krevende oppgave, ikke minst fordi utviklingen varierer betydelig mellom land og uttrykkes langs flere ideologiske og politiske akser. Nettopp derfor trenger vi en mer presis forståelse av hva vi faktisk står overfor – og ikke minst en kunnskapsbasert offentlig samtale om hvordan liberaldemokratiske partier, særlig på sentrum-venstresiden, bør respondere på denne utfordringen.

Er «ytre høyre» en riktig samlebetegnelse?

Hva kjennetegner egentlig disse partiene som utfordrer liberalismen og de etablerte maktstrukturene?

I dette notatet har vi valgt å bruke begrepet «ytre høyre» som samlebetegnelse for disse partiene – ikke minst fordi det har etablert seg som en utbredt term både i akademiske miljøer og i samfunnsdebatten. Samtidig finnes det flere alternative begreper som også forsøker å fange utviklingen vi ser. Nedenfor følger en kort gjennomgang av noen av disse, med vekt på hvorfor de – til tross for sin forklaringskraft – ikke alltid egner seg som presise samlebetegnelser.

Populisme

En veldig vanlig merkelapp er populisme. Populismebegrepet assosieres av noen med opportunisme, lettvinthet, uansvarlighet, karismatisk ledelse, kortsiktighet, fremmedfrykt og innvandringsmotstand. Definisjonen av populisme er ikke entydig, men et sentralt element i populismen er mistilliten mot elitene og kravet om økt folkelig suverenitet. Det er med andre ord den sterke dikotomien mellom folket og elitene som kjennetegner populismen mest.

Det er viktig å merke seg at ikke all elitekritikk er populisme. En kritisk holdning til dem som har makt, både den økonomiske og politiske eliten, er et sunnhetstegn for et demokrati. Det som gjør elitekritikken populistisk er når en fremstiller seg selv som representant for det virkelige folket, med en streng todeling. Enten så er man Elite eller så er man Folket.1

Det finnes flere vanlige innvendinger mot bruken av begrepet «populisme». For det første er det et vagt og omfattende begrep som favner svært mange aktører – også innenfor det politiske sentrum. For det andre brukes det ofte som en nedsettende politisk merkelapp for å delegitimere meningsmotstandere, uavhengig av hvor de befinner seg på den politiske skalaen. En tredje innvending er at populisme i seg selv ikke utgjør en ideologi, men snarere en stil eller metode for politisk mobilisering og kommunikasjon. Derfor sier begrepet lite om det ideologiske innholdet til dem som omtales som populister. Populistiske trekk kan nemlig kombineres med ulike ideologier – fra høyrenasjonalisme til venstresosialisme.

Illiberalisme

Begrepet illiberalisme som viser til politiske retninger som svekker eller avviser grunnleggende liberaldemokratiske prinsipper, som rettsstat, maktfordeling, ytringsfrihet og vern av minoriteter. Den franske statsviteren Marlène Laruelle beskriver illiberalismen som en respons på liberalismens svakheter, særlig knyttet til globalisering, multikulturalisme og internasjonal solidaritet. Illiberalismen er, i motsetning til postliberalismen, ikke en helhetlig ideologisk visjon, men snarere en bred strømning preget av kritikk mot liberalismens dominans.2

Laruelle viser at illiberalismen kombinerer elementer som suverenisme, ekskluderende nasjonalisme og tradisjonelle hierarkier – i ulik vektlegging avhengig av kontekst. Den svarer på et utbredt ønske om politisk handlekraft, spesielt i møte med det mange oppfatter som handlingslammede og overnasjonale institusjoner. Illiberalismen er også kritisk til nyliberal økonomi og den kulturelle individualismen som har preget vestlige samfunn siden 1980-tallet.

Men heller ikke illiberalisme fungerer fullt ut som en samlet betegnelse for det nye ytre høyre. Mange av disse partiene kombinerer illiberale standpunkter på områder som innvandring og nasjonal suverenitet, med liberale holdninger til ytringsfrihet, kjønn, LHBT-rettigheter og markedsøkonomi. For eksempel er PVV i Nederland både islamkritisk og innvandringsskeptisk, men samtidig forkjempere for homofiles rettigheter og likestilling.

Illiberalismen forutsetter ofte en bred verdimotstand mot det liberale samfunnet som helhet, men partiene på ytre høyre fører i praksis en mer selektiv kritikk. Dermed blir også illiberalisme som begrep for generelt og lite presist til å fange den faktiske variasjonen og strategiske tilpasningen som preger det ytre høyre i dag.

Postliberalisme

Postliberalismen deler flere trekk med illiberalismen, men legger hovedvekten på en verdibasert kritikk av liberal individualisme og markedslogikk – snarere enn å angripe rettsstatsprinsipper og institusjoner direkte. Den amerikanske statsviteren Patrick Deenen er en markant kritiker av liberalismen. I Why Liberalism Failed argumenterer han for at liberalismen har ført til sosial fragmentering gjennom overdreven individualisme. I Regime Change: Toward a Postliberal Future (2023) presenterer han sitt alternativ: postliberalisme3.

Postliberalismen henter inspirasjon fra både venstresiden og høyresiden. Økonomisk legger den vekt på sterk statlig styring og fellesskapsorienterte løsninger, mens den verdimessig bygger på konservative prinsipper, som familieverdier og innvandringsskepsis. Den tar også et oppgjør med liberalismens internasjonalistiske og globalistiske trekk.

Selv om Deneens postliberalisme på enkelte punkter sammenfaller med det ideologiske innholdet hos mange høyrepopulistiske partier, er det problematisk å bruke begrepet som en fellesbetegnelse. For det første er postliberalisme en normativ, ideologisk visjon – ikke en beskrivelse av empirisk eksisterende partier. For det andre varierer disse partiene betydelig både i økonomisk og verdimessig orientering. Noen, som Fidesz i Ungarn og partiet Lov og Rettferdighet (PiS) i Polen, har elementer som ligner Deneens modell, mens andre – som Frihetspartiet (PVV) i Nederland eller Rassemblement National i Frankrike – kombinerer innvandringskritikk med sosialliberale standpunkter i spørsmål som likestilling og LHBT-rettigheter.

Postliberalisme blir derfor både for normativt og for ensartet som analytisk ramme – og risikerer å gi inntrykk av en ideologisk konsistens som i realiteten ikke finnes blant disse svært ulike partiene.

Nasjonalkonservatisme

Nasjonalkonservatisme er i økende grad blitt brukt som en analytisk merkelapp for deler av det nye ytre høyre i Europa og USA. Begrepet viser til en politisk orientering som kombinerer nasjonal suverenitet, tradisjonelle kulturelle og moralske verdier, og skepsis til globalisering og overnasjonal styring. I denne forstand kan betegnelsen være relevant i tilfeller som Fidesz i Ungarn og Lov og Rettferdighet (PiS) i Polen som bygger på eksplisitt konservative narrativer om samfunn, historie og verdier. Men betegnelsen har også klare begrensninger.

Den fanger dårlig opp partier som Rassemblement National (tidligere Front National) i Frankrike, AfD i Tyskland eller Sverigedemokraterna, der ideologisk konservatisme i klassisk forstand er svakere, og der den politiske stilen og strategien er mer populistisk, reaktiv eller radikalt systemkritisk. I slike tilfeller handler det mer om etnisk nasjonalisme, anti-elitisme eller kulturkamp enn om et helhetlig konservativt prosjekt. Slike partier kan ta opp i seg nasjonalkonservative elementer – som vekt på familie, kristendom eller nasjonens historie – men uten å være konsekvent forankret i konservativ tenkning eller institusjonsvern. AfD vil for eksempel identifisere seg selv som konservative libertarianere.

Nasjonalkonservatisme er med andre ord et treffende begrep i mange, men langt fra alle tilfeller. Det egner seg særlig der ytre høyrepartier forsøker å skape en ny konservativ orden innenfor en nasjonal ramme, gjerne med autoritære trekk. Men som fellesbetegnelse på hele det ytre høyre-feltet er det utilstrekkelig, fordi feltet også rommer bevegelser og partier som er ideologisk løse, ikke konservative i bredere forstand eller primært drevet av populistisk mobilisering.

Libertarianerne

Selv om libertarianisme historisk har vært forbundet med vektlegging av individuell frihet, markedsøkonomi og minimal statlig innblanding, har det i senere år vokst frem en tydeligere kobling mellom visse libertarianske strømninger og ytre høyre-bevegelser i Vesten. Denne konvergensen manifesterer seg særlig i felles motstand mot globalisme, skepsis til sterk offentlig sektor, samt hardere holdninger til innvandring og kulturell pluralisme.

Et illustrerende eksempel er det tyske partiet Alternative für Deutschland (AfD), som posisjonerer seg som forsvarere av «borgerlige friheter» og økonomisk liberalisme. AfD omtaler seg selv ofte som «konservative libertarianere», særlig når det gjelder økonomisk politikk og motstand mot EU-reguleringer og klimareguleringer. Likevel kombineres dette med etnosentrisk nasjonalisme, kulturell ekskludering og sterk motstand mot migrasjon – ideer som i utgangspunktet bryter med klassisk libertariansk universalisme. Dette paradokset illustrerer hvordan «libertarianisme» i visse sammenhenger fungerer mer som en retorisk strategi enn en ideologisk forpliktelse.4

Denne utviklingen kan også spores til tenkere som Hans-Hermann Hoppe, en innflytelsesrik skikkelse i den høyre-libertarianske sfæren. Hoppe har argumentert for private, ekskluderende samfunn basert på kulturell homogenitet, og hans kritikk av demokrati som system har blitt omfavnet av enkelte ytre høyre-aktører.5 Slike ideer har bidratt til å skape en ideologisk bro mellom libertarianske og autoritære nasjonalistiske miljøer.

I USA har enkelte tenkere, som Murray Rothbard, og institusjoner som Mises Institute vært med på å utvikle en retning innen libertarianismen som kombinerer høyrelibertarianske økonomiske idéer med kulturkonservative, og i noen tilfeller, rasistiske holdninger.

På 1990-tallet argumenterte Murray Rothbard for at libertarianere burde samarbeide med konservative på ytre høyre fløy som er kritiske til globalisme, innvandring og moderne kulturutvikling. Han mente at disse gruppene, til tross for ulikt verdigrunnlag, kunne forenes i kampen mot felles fiender: staten, politiske eliter og venstreliberale kulturverdier. I en periode bidro både Rothbard og Mises Institute til å bygge bro mellom libertariansk økonomisk tankegang og ytre høyres kulturkamp.

Det er viktig å understreke at ikke hele den libertarianske bevegelsen støtter dette. Mange klassiske libertarianere er tydelige motstandere av slike koblinger. Likevel har denne fløyen hatt betydelig påvirkning, særlig i den amerikanske konteksten.6

Flere forskere har påpekt hvordan dette ikke bare handler om ideologisk fellesskap, men også om strategisk alliansebygging. Ved å kombinere økonomisk liberalisme med kulturell autoritet og identitetspolitikk, forsøker slike bevegelser å tiltrekke både markedsorienterte velgere og nasjonalkonservative. Dette fenomenet omtales noen ganger som en form for «illiberal libertarianisme», hvor frihet for «noen» prioriteres over universelle rettigheter.7

Dermed ser man hvordan deler av den libertarianske bevegelsen i Vesten har beveget seg fra å være systemkritiske på frihetens vegne, til å inngå i en bredere høyrepopulistisk og til dels autoritær diskurs. Dette reiser viktige spørsmål om hva som skjer når ideologier som i utgangspunktet søker å beskytte individuell frihet, kobles med bevegelser som legger vekt på eksklusjon, hierarki og kulturell renhet.

Ytre høyre

Det mest hyppig brukte ordet den siste tiden ser ut til å være den brede og noe upresise samlebetegnelsen «ytre høyre». Dette uttrykket brukes i dag oftere enn «høyrepopulisme», og tar utgangspunkt i den tradisjonelle venstre–høyre-aksen. Ytre høyre refererer til partier og bevegelser som befinner seg til høyre for sentrum-høyre – i norsk kontekst betyr det til høyre for Høyre og deler av Fremskrittspartiet.

Under betegnelsen ytre-høyre finnes det mange videre inndelinger som gjør begrepet lite fruktbart når man skal forstå strømningene vi ser i vestlig politikk. Den nederlandske statsviteren Cas Mudde (2019) skiller mellom «radikal-høyre» som har en reformistisk tilnærming og skepsis til liberalt demokrati, og «ekstrem-høyre» som har et revolusjonistisk utgangspunkt og avviser demokrati og liberale verdier i sin helhet.8

Han beskriver høyreekstreme strømninger som fortsatt marginale, i det minste sett fra en norsk kontekst. Selv blant de mer ytterliggående stemmene i norsk debatt, vil det være vanskelig å plassere noen aktører i «ekstrem-høyre» kategorien.

En alternativ betegnelse til «ytre høyre» er «det nye høyre». Dette begrepet reflekterer hvordan slike partier i mange land har overtatt rollen til de tradisjonelle høyrepartiene – og i enkelte tilfeller også vokst seg større enn dem. I lys av dette kan det som tidligere ble regnet som høyrepartier i dag fremstå mer som sentrumspartier, ettersom det politiske landskapet har forskjøvet seg. En slik analyse åpner for en dynamisk forståelse av høyre–venstre-aksen, hvor plasseringen avhenger av hvilke ideologiske tyngdepunkt som dominerer til enhver tid.

Samtidig er det problematisk å bruke betegnelsen «det nye høyre», ettersom begrepet allerede er etablert i både fransk og tysk sammenheng (Nouvelle Droite / Neue Rechte) som navn på en spesifikk postfascistisk og intellektuell høyrebevegelse. Å bruke det samme begrepet om noe annet i en bredere og mer generell forstand risikerer å skape begrepsforvirring. På bakgrunn av dette fremstår «ytre høyre» fortsatt som det mest presise og innarbeidede begrepet, både i forskning og offentlig debatt.

Hva er felles for ytre høyre?

Til tross for betydelig variasjon i ideologi og politisk praksis mellom ulike land og partier, finnes det noen gjennomgående fellestrekk som gjør det meningsfullt å omtale dem samlet.

Det mest gjennomgående kjennetegnet er en sterk motstand mot innvandring og multikulturalisme. Denne motstanden er nært knyttet til et ønske om å bevare nasjonal kultur, identitet og suverenitet, og kommer ofte til uttrykk i kritikk av islam, åpne grenser og internasjonale forpliktelser som begrenser nasjonal kontroll. I tillegg preges disse partiene ofte av autoritære verdier (f.eks. vekt på lov og orden) og en anti-elitistisk og systemkritisk populisme, der man fremstiller seg som talerør for det «ekte folket» mot en liberal og globalistisk elite.

Elementer fra begrepene postliberalisme, illiberalisme, fascisme, nasjonalkonservatisme og populisme – som tidligere gjennomgått i dette kapittelet – gir viktige innblikk i ulike aspekter ved disse partienes ideologiske fundament. Men ingen av dem dekker helheten alene. Noen partier kombinerer verdikonservatisme med markedsøkonomi, andre er økonomisk proteksjonistiske og sosialt liberale. Det som forener dem er først og fremst en reaksjon mot liberalismens kjerneprinsipper, særlig i spørsmål som handler om migrasjon, nasjonal tilhørighet og kulturell endring.

Som den nederlandske statsviteren Matthijs Rooduijn (2019) har påpekt, er det mer presist å snakke om et ideologisk familielikhetstrekk snarere enn én fast ideologi.9 Begrepet ytre høyre fungerer derfor som en pragmatisk samlebetegnelse som fanger dette spennet, samtidig som det tydelig markerer disse partienes plass utenfor den etablerte liberale konsensusen i vestlig politikk.

I nesten kapittel skal vi se på de ulike mekanismene som driver velgere fra det politiske sentrum og ut mot ytre høyre.

Hvorfor vokser ytre høyre?

I dagens politiske landskap ser vi ofte at ytre høyre-partier har vokst til å bli blant de største politiske aktørene i sine respektive land. Pressen og mange av sentrumsvelgerne har reagert med forferdelse og overraskelse over denne fremveksten.

Cordon Sanitaire-prinsippet, altså at de tradisjonelle partiene skaper en slags «brannmur» og nekter å samarbeide med illiberale partier har vært vanlig i flere europeiske land. Retorikken til disse partiene er veldig ofte hard, og kan oppleves støtende for mange. Mange av partiene har også røtter i ekstremistiske bevegelser som kan ha både voldelige og fremmedfiendtlige innslag. Likevel har veksten deres bare fortsatt.

I fortvilelse og forundring er det mange som spør seg hva som får velgere til å ønske å stemme på disse partiene. Forskere ved Vrije Universiteit Amsterdam, Brils, Muis & Gaidyte (2020)10 peker på tre sentrale mekanismer som driver velgere til den illiberale partifamilien:

For det første handler det om sosioøkonomisk deprivasjon, der økonomisk usikkerhet og sosial marginalisering skaper grobunn for ytterliggående stemmer.

For det andre reflekterer det en utbredt motstand mot progressive verdier, hvor tradisjonelle holdninger står i opposisjon til samfunnsendringer knyttet til likestilling, mangfold og liberale rettigheter.

Og for det tredje finner vi en sterk protestholdning mot det etablerte politiske systemet, ofte manifestert som populisme, der velgere søker alternativer til det de oppfatter som et avkoblet eller ineffektivt politisk etablissement.

Nedenfor skal vi gå nærmere inn på hver av de tre mekanismene.

Sosioøkonomisk deprivasjon

Sosioøkonomisk deprivasjon er på ingen måte en ny forklaring på ytterliggående ideologiers fremvekst. Den økonomiske depresjonen under 1930-årene trekkes ofte fram som en sentral driver for den ekstreme ideologiske brytningen som fant sted i tilløpet til andre verdenskrig, særlig i Tyskland.11

Vestlige økonomier gikk godt i 2000-tallets første tiår. Fram mot 2010 var oppslutningen rundt ytre-høyre partier i Europa adskillig lavere enn de nivåene vi ser i dag. For eksempel har Sverigedemokratene gått fra 5,7 prosent oppslutning ved valget i 2010, til 20,5 prosent i 2022. Tyske AfD ble ikke grunnlagt før i 2013 og fikk nesten 21 prosent av stemmene ved Forbundsdagsvalget i februar 2025.

I gode tider, hvor store deler av befolkningen opplever trygge økonomiske rammer, er ofte oppslutningen rundt moderate styringspartier høy. Ved årtusenskiftet var situasjonen slik. Europa og Vesten var inne i en periode med god vekst, og svevet fortsatt høyt etter «seieren» i den Kalde Krigen. Andelen folk med trygge økonomiske rammer var høy, og oppslutningen til partier på ytterste høyre fløy var lav.

Til tross for at økonomien var sterk utover 2000-tallet, var det grupper som opplevde å havne bakpå etter tiår med tiltakende økonomisk og kulturell globalisering. Det var også denne gruppen som hadde størst tilbøyelighet til å stemme på datidens ytre-høyre-partier. I 2003 fant en studie at velgermassen til ytre-høyre i stor grad bestod av «sosioøkonomiske tapere».12

Det var ikke nødvendigvis slik at de fleste av disse «sosioøkonomiske taperne» på den tiden stemte på ytre-høyre partier, men snarere at majoriteten av velgermassen til disse partiene, kom fra denne velgergruppen.

Dette er ofte mennesker med lav utdannelse i jobber med relativt lave kompetansekrav. I en globalisert verden kommer de tapende ut i konkurranse med annen ufaglært arbeidskraft i land med lavere kost. Dersom de ikke er utsatt for internasjonal konkurranse, som for eksempel i handel- og servicenæring, ser vi at de har hatt en dårlig lønnsutvikling over tid. Dagens bilde samsvarer i stor grad med den tidligere oppfatningen om at ytre-høyre appellerer til velgere som er sosioøkonomisk marginaliserte.

Eksemplene er mange. I Norge kunne vi reportasje på reportasje fra statene i det amerikanske rustbeltet i etterkant av Trump sin valgseier i 2016. Under Brexit klarte dette budskapet å mobilisere tusenvis av velgere i Nord-England, hvor Londons økonomiske muskler hadde maskert den økonomiske elendigheten mange følte på der.

Det er nok heller ikke tilfeldig at det var nettopp i den tyske delstaten Thüringen at ytre-høyre-partiet AfD stakk av med seieren i delstatsvalget i 2024. Dette var første gang et parti på ytre-høyre-fløy har vunnet et tysk delstatsvalg siden andre verdenskrig.13 Selv over 30 år etter gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland, er landet fortsatt delt, og det gamle Vest-Tyskland har betydelig sterkere økonomi den det gamle Øst-Tyskland. Det gir utslag på AfD sin oppslutning.14

Motreaksjon mot progressive verdier

Berlinmurens fall markerte et politisk skifte i stor skala. Etter flere tiår med ideologisk konflikt mot sovjeterne, hadde endelig den liberale verdensorden vunnet fram. Dette ga utslag både i internasjonal og nasjonal poltikk. På det internasjonale plan bega vestlige land seg ut på stadig mer omfattende og ambisiøse samarbeid mellom statene. EU-samarbeidet er kroneksempelet på denne utviklingen, hvor stater forplikter seg overfor hverandre. De internasjonale forpliktelsene formet det nasjonale politiske rammeverket ved å føre med seg synlige endringer i samfunnet.

I de liberale demokratiene har vi også sett en enorm endring i samfunnets verdier. De siste tiårene har holdninger i diverse sosiale spørsmål endret seg voldsomt. Kvinners og minoriteters rettigheter har hatt enorme gjennomslag og samfunnet vårt har i det store og det hele blitt et mer inkluderende sted.

Både i et moderne sentrum-venstre perspektiv og for majoriteten av det norske partilandskapet, er den store liberaliseringen en ubestridt positiv utvikling. Men det finnes deler av befolkningen som motsetter seg utviklingen. Grils, Muis og Gaidytè (2020) framlegger motstand mot progressive verdier som en av forklaringene av ytre-høyre sin fremvekst.xv I denne tesen sees altså utviklingen som en motreaksjon mot den liberale samfunnsutviklingen vi har hatt gjennom de siste tiårene.

Motstand mot denne utviklingen ser vi særlig i et av illiberalisemen sine kjerneelementer; nativisme. Nativisme kan beskrives som et tankesett hvor hjemlige problemer får prioritet over eksterne.15

Donald Trumps slagord «America First» er et tydelig uttrykk for dette perspektivet, men lignende tenkemåter finnes i varierende grader i mange politiske sammenhenger i våre demokratier. I mildere former er nativisme ikke nødvendigvis ekstrem eller illiberal, men snarere et uttrykk for lojalitet til egen befolkning og ansvar for nasjonale prioriteringer. På mange måter er dette også uunngåelig i en verdensorden basert på nasjonalstater.

Samtidig reiser bruken av begrepet nativisme noen viktige spørsmål: Når går forsvaret for nasjonale interesser over til å bli ekskluderende og illiberalt? Er for eksempel motstand mot eksport av strøm fra norsk vannkraft et uttrykk for nativisme, mens motstand mot felles europeisk landbrukspolitikk – slik vi ser hos Senterpartiet – ikke er det? Kanskje rommer begge posisjonene nativistiske trekk, men definisjonen er ikke entydig. Alle partier hevder å forsvare «nasjonale interesser», men hva som regnes som legitim nasjonal prioritering og hva som bør kalles nativistisk politikk, vil avhenge av både graden av ekskludering og begrunnelsene som gis.

Motstykket til nativismen er internasjonalismen – tanken om at det ikke er moralsk rett å gi egen nasjonalitet eller landsmenn forrang. Dette perspektivet kommer også til uttrykk i norsk politikk, for eksempel i synet på strømeksport: Her vil et mer internasjonalistisk syn fremheve vannkraftens rolle i å erstatte kullkraft i Europa, snarere enn å reservere kraften utelukkende for norske formål.

Tendensen er likevel at nativismen blir tydeligere og mer aggressiv jo lengre ut på høyresiden man kommer. Innvandringspolitikk er et område der denne tenkemåten får spesielt sterke utslag, og har blitt en fanesak for partiene på ytterste høyre fløy i Europa. Dette kommer vi tilbake til i et senere kapittel.

Protest mot etablissementet

Den siste mekanismen som driver mot ytre-høyre er protestvalgene. En protestvelger er en velger som ikke stemmer ut ifra et partis budskap eller løsninger, men heller som en måte å straffe tradisjonelle maktpartier.16

En stadig større del av stemmeberettigede har uttrykker en økende mistillit til det politiske systemet, og mange føler på en dyp kynisme og misnøye over de etablerte partiene.17

For mange oppleves politikken som fjern og lite relevant for deres egne liv og de føler seg fremmedgjort fra partiene som har hatt makten i Norge siden etterkrigstiden. Partiene på ytre-høyre fløy utnytter disse oppfatningene og setter seg selv i en rolle som anti-elite.

Det politiske sentrum og det politiske etablissementet blir framstilt som to sider av samme mynt, der valg ikke nødvendigvis fører til noen vesentlig forandring. I Norge ser vi blant annet noen gi uttrykk for at Arbeiderpartiet og Høyre har komt nærmere hverandre over årene.18

Denne grunnleggende mistilliten til at sentrale politikere og etablerte partier jobber for dem er økende flere steder i vesten. I USA har tilliten til politikere vært nedadgående over flere år, hvor særlig republikanske velgere har lav tillit.19

Også på det internasjonale plan har vi sett en økende mistillit mot sentrale institusjoner utover 2000-tallet. Europeeres tillit til institusjoner som Europaparlamentet har generelt alltid vært lav, mens tilliten til overnasjonale organ som FN har vært synkende i flere tiår. I 2024 så vi enorme bondeopprør i EUs hovedstad, Brussel. En av fanesakene i dette opprøret var avstanden mellom bøndene og beslutningstakerne, som nærer opp under en følelse av avmakt i den europeiske jordbrukspolitikken.

Inn mot Europavalget sommeren 2024 var flere partier med på å bygge opp under denne fortellingen, ved å til stadighet snakke om elitene i Brussel som vedtok politikk med konsekvenser de selv aldri trengte å kjenne på.

Mistilliten mot politiske institusjoner og politikere er ikke lenger bare et fenomen vi ser i andre land eller på den internasjonale scenen. Også i Norge har vi de siste årene vært vitne til en rekke hendelser som har vært med på å svekke tilliten til beslutningstakere. Saker knyttet til habilitet, pendlerboliger og private økonomiske forhold har fått stor oppmerksomhet, og har hatt en effekt på tilliten til norske politikere. Sammenlignet med for bare ti år siden, ser vi likevel at tilliten til politikere har vært under press i perioden etter slike avsløringer.20

Anti-migrasjon som fellesnevner

Motstand mot innvandring utgjør en kjerne i det ideologiske og retoriske fundamentet til de fleste partiene som inngår i kategorien ytre høyre. På tvers av Europa – og i økende grad også i Nord-Amerika – har anti-innvandringspolitikk utviklet seg til å bli det mest konsistente og mobiliserende temaet for disse partiene. Dette gjelder uavhengig av om de er i opposisjon eller posisjon, og på tvers av ulikheter i deres økonomiske politikk, syn på rettsstat eller sosiale spørsmål.

Flere studier, som The Global Party Survey (2020, 2023) og YouGovs Europabarometer (2022), viser at ytre høyre-partier er de som oftest og tydeligst skiller seg ut med krav om drastisk innstrammet innvandringspolitikk – både i volum, tempo og integrasjonsform.21

Ifølge forskerne Hooghe og Marks (2022) er «immigration skepticism» det mest robuste prediktive trekket ved høyrepopulistiske og ytre høyre-partier i Vest-Europa, og står ofte i sentrum for både partiprogrammer, valgkampanjer og sosial medieaktivitet.22

I Agenda-notatet «Populistisk vind» fra 2017 kommer det frem hvordan migrasjonskrisen i 2015 fungerte som et vendepunkt: innvandring skjøv økonomiske og sosiale spørsmål nedover på den politiske agendaen, og ble det primære filteret mange velgere vurderte politikk gjennom.23 Denne utviklingen har vedvart – og i noen land, som Sverige, Frankrike, Østerrike og Italia – har innvandring og relaterte temaer (som kriminalitet, islam, nasjonal identitet og velferdsstatens bæreevne) fortsatt å være blant de to-tre viktigste sakene for velgere som stemmer på ytre høyre-partier (European Social Survey, 2022).

En nyere sammenstilling fra The Electoral Integrity Project (2023) viser at 85–90 prosent av ytre høyre-partier i Europa har eksplisitte formuleringer om innvandringsreduksjon i sine programmer, og nesten alle har dette som del av sin hovedprofil i valgkamper.24

For mange av disse partiene – som Rassemblement National (Frankrike), AfD (Tyskland), Lega (Italia), Fidesz (Ungarn), og PVV (Nederland) – er anti-innvandringslinjen ikke bare et politisk standpunkt, men selve omdreiningspunktet for hvordan partiet definerer «folket» og det nasjonale fellesskapet.

Retorisk kobles ofte innvandring til andre trusler: islam, kriminalitet, overstyring fra EU, velferdsstatens bærekraft, tap av nasjonal identitet – og i økende grad, til klimapolitikk. Forskere som Matthijs Rooduijn (2023) og Daphne Halikiopoulou (2022) peker på at den nye høyresiden ofte bruker en «økonomisk nasjonalisme»-ramme, der innvandring fremstilles som et nullsumspill: mer innvandring betyr mindre for «oss».25

Her inngår også motstand mot klimapolitikk, som fremstilles som dyrt, elitistisk og irrelevant for vanlige folk. Spesielt i land som Tyskland, Nederland og Sverige ser vi en ny akse hvor ytre høyre mobiliserer mot det som omtales som «klimaelitens» politikk, samtidig som de fremmer «realistisk migrasjonskontroll».

Forskningen viser at denne strategien fungerer. Ifølge Chatham House og Ipsos MORI (2023) er velgere med lavere utdanning og høy bekymring for økonomisk usikkerhet langt mer tilbøyelige til å støtte ytre høyre, men det som skiller deres velgerbase fra høyrevelgere generelt, er et særlig høyt nivå av skepsis eller motstand mot innvandring. Det er dette som gjør innvandringspolitikken til en ideologisk samlende akse på tvers av nasjonale forskjeller.

Samtidig er det betydelige forskjeller i hvordan dette omsettes i faktisk politikk. Noen partier går svært langt i sin retorikk og foreslår tiltak som bryter med internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter – som for eksempel Storbritannias forsøk på å flytte asylbehandling til Rwanda, eller Italias maritime blokader av flyktningbåter. Andre opererer innenfor rammene av internasjonale konvensjoner, men bruker retorikken til å presse sentrumspartiene i mer restriktiv retning.

Men felles for dem er at migrasjon ikke bare er én politisk sak blant mange, men tvert imot et ideologisk bindeledd som kobler sammen spørsmål om nasjon, kultur, sikkerhet og økonomi. Som Mudde (2022) uttrykker det: «For det radikale høyre er innvandring ikke bare en utfordring – det er selve symbolet på alt som er galt med det liberale, åpne samfunnet.»26

Selv om motstand mot innvandring er en kjerne i ytre høyres ideologi, viser forskning at ønsket om en strengere innvandringspolitikk strekker seg langt utover partienes egne velgerbaser. Flere undersøkelser – blant annet fra European Social Survey – viser at et flertall av befolkningen i mange europeiske land ønsker innstramninger i migrasjonspolitikken, men likevel ikke nødvendigvis stemmer på innvandringskritiske partier.27 Dette skyldes at velgere sjelden stemmer kun basert på én sak, men foretar avveininger mellom ulike hensyn – som økonomi, velferd, klima og utenrikspolitikk.28

Det som derimot kjennetegner ytre høyres kjernevelgere, er at de ofte setter innvandring som den viktigste politiske saken. Flere studier har vist at det nettopp er denne prioriteringen som skiller velgere med høy tilbøyelighet til å støtte ytre høyre-partier fra andre velgergrupper.29 Når innvandring rykker opp på den politiske dagsordenen og preger samfunnsdebatten – som under flyktningkrisen i 2015 eller i perioder med økt asylankomst – øker sannsynligheten for at ytre høyre-partier styrker sin oppslutning.

Dette understøttes også av analyser av valgdata og mediedekning, som viser at agendasetting rundt innvandringsspørsmål ofte fungerer som en drivkraft for høyrepopulistisk mobilisering.30 Når innvandring tematiseres i media som et problem, og etablerte partier fremstår som lite handlekraftige, tjener ytre høyre-partier på å framstå som tydelige og kompromissløse alternativer.

Når innvandring blir en sentral og konfliktfylt sak i samfunnsdebatten, gir det ytre høyre-partier et strukturelt fortrinn. Dette gjelder selv om mange av de velgerne som ønsker en strengere migrasjonspolitikk, i utgangspunktet ikke identifiserer seg med høyresiden ideologisk.

Forskjeller mellom Vest- og Øst-Europa

I og med at ytre høyre også er en bred sekkebetegnelse på en partifamilie representert i ulike land over hele Vesten, er det også naturligvis mange nasjonale særtrekk blant velgerne basert på deres respektive rammer.

Med EU-utvidelsene i 2004, 2007 og 2013 har vi fått et mer politisk mangfoldig Europa, med et særlig tydelig skille mellom øst og vest. Med «øst» her mener vi de landene som tidligere var en del av Øst-Europa, inkludert landene i det tidligere østblokken og noen av de sentraleuropeiske statene som har vært preget av kommunistisk styre under den kalde krigen.

Ytre høyre i Øst- og Vest-Europa skiller seg på flere måter. For det første er korrelasjonen mellom innvandringsskepsis og støtte til ytre-høyre større i vest enn i øst. Det vil si at innvandring og migrasjonssaken altså er viktigere for velgerne i Vest-Europa. Videre ser vi at østeuropeiske ytre-høyre velgere fra tidligere kommunistrepublikkene lener generelt mer til venstre i den økonomiske politikken enn motparten som har vokst opp i det kapitalistiske Vest-Europa.

Til tross for deres historie under de sekulære kommunistiske regimene, er østeuropeiske velgere betraktelig mer religiøse. Selv om det religiøst konservativt ytre-høyre og et mer sekulært sentrum er et skille vi ser i Vest-Europa også, er dette skillelinje både tydeligere og viktigere hos østeuropeiske velgere. Med religiøse her, menes ikke nødvendigvis personlige religiøse, men mer opptatt av religiøs identitet.

I Øst-Europa er respekten for autoritet mer fremtredende. Konservative verdsetter tradisjonelt respekt for autoritet og tydelig styring høyere enn progressive.31 Dette får et større utslag i Øst-Europa, hvor de fleste landene nylig har historie med autoritære styresett. Det liberale demokratiet har større oppslutning blant vesteuropeiske ytre-høyre velgere.32

Dette illustreres av at statsminister Viktor Orban fra partiet Fidesz i Ungarn, har åpent sagt at Ungarn er et illiberalt demorati.33

Kjønnspolarisering

Kjønnspolariseringen som lenge har preget politikken i flere vestlige land, har nå også fått tydelige konturer i Norge. En ny studie fra Institutt for samfunnsforskning viser at forskjellene mellom unge kvinner og menn i politiske holdninger og stemmegivning er økende, og at dette gapet i stor grad drives av at unge kvinner blir stadig mer progressive – særlig i spørsmål knyttet til likestilling, klima, innvandring og økonomisk omfordeling.34

Betyr dette at unge menn har blitt mer reaksjonære? Ikke nødvendigvis. Undersøkelsen viser at unge menn i stor grad har hatt stabile, konservative holdninger til likestilling siden 1980-tallet. Det nye er at unge kvinner beveger seg tydelig i motsatt retning. I 2021 mente nesten ni av ti unge kvinner at likestillingen bør styrkes, mens bare seks av ti unge menn mente det samme. Dette verdigapet gjenspeiler seg også i stemmegivningen, hvor kvinner i økende grad orienterer seg mot venstresiden, mens menn stemmer mer til høyre.

Men forskjellene stopper ikke ved synet på likestilling. Data fra CORE SURVEY 2022 viser at unge kvinner i større grad enn unge menn oppfatter økonomisk ulikhet som et problem, er opptatt av klimaendringer, og uttrykker støtte til økt offentlig ansvar for velferd og sosial utjevning. De mener oftere at staten bør gjøre mer for å bekjempe ulikhet, og at det er et betydelig problem at kvinner tjener mindre enn menn. Unge menn, særlig de som stemmer til høyre, er langt mindre tilbøyelige til å mene det samme. For eksempel mener bare 42 prosent av unge menn på høyresiden at det er et problem at kvinner tjener mindre enn menn – mot over 80 prosent av kvinnene, uavhengig av politisk orientering.35

Det samme mønsteret viser seg i synet på klima og innvandring: Kvinner, og spesielt unge kvinner, uttrykker langt større bekymring for klimaendringer og støtter strengere klimatiltak, mens menn er mer skeptiske til klimatiltak som oppleves som inngrep i individuell frihet. Når det gjelder innvandring, er kvinner i større grad positive til et inkluderende samfunn, mens menn – igjen særlig på høyresiden – oftere uttrykker skepsis til innvandringsnivået og det de oppfatter som kulturelle utfordringer knyttet til integrering.

Disse forskjellene viser at det ikke lenger bare er kjønn som i seg selv skaper politisk ulikhet, men at kvinner og menn i økende grad tolker sentrale samfunnsutfordringer ulikt. Synet på hva som er et rettferdig samfunn – og hvilke problemer som bør prioriteres politisk – divergerer tydelig mellom unge menn og kvinner.

Når forskerne kontrollerer for holdninger til blant annet likestilling, klima og økonomisk rettferdighet, reduseres kjønnseffekten i stemmegivning betydelig. Det betyr at kjønn i seg selv ikke nødvendigvis avgjør politisk ståsted, men at de verdiene og prioriteringene som er tett knyttet til kjønn, får større betydning.

Det som kan virke som en ny polarisering mellom unge kvinner og menn, handler derfor ikke først og fremst om at menn har blitt mer konservative – men at kvinner har beveget seg lenger og raskere i en progressiv retning.

Unge menn har i økende grad blitt stående igjen – ikke nødvendigvis i motstand, men i en annen tolkning av hva likestilling, rettferdighet og fellesskap innebærer. Denne trenden stemmer også overens med internasjonale trender. I USA har for eksempel andelen unge kvinner som omfavner begrepet «liberal» vokst for hver presidentperiode, mens det for menn har holdt seg stabilt.36

Høyredreining blant unge menn

Som vi så ovenfor er det altså kvinner som i stor grad beveger seg i progressiv retning, mens menns verdier holder seg ganske stabile. Til tross for menns verdier er relativt stabile, flytter de seg partipolitisk over på høyresiden.

Oppslutningen om ytre høyre- og høyrepopulistiske partier i Europa har de siste årene gjennomgått en markant endring. Der slike partier tidligere først og fremst appellerte til eldre, lavt utdannede menn i distriktene, peker nyere forskning på at de i økende grad tiltrekker seg unge velgere – særlig unge menn. Dette representerer et tydelig brudd med etablerte velgermønstre, og markerer fremveksten av en ny dynamikk innen ytre høyre.

Tidligere analyser fremhevet at velgere til ytre høyre-partier ofte hadde lav eller middels inntekt, lav utdanning og kom fra rurale områder. De følte seg ignorert av eliten og truet av globalisering, teknologisk omstilling og økt innvandring. Denne velgergruppen er fortsatt viktig, og mange av de strukturelle forklaringene – som økonomisk usikkerhet og kulturell fremmedgjøring – har fortsatt forklaringskraft. Likevel er bildet i dag langt mer sammensatt.

En rekke nyere studier viser at unge velgere – og da særlig unge menn – i økende grad vender seg mot ytre høyre-partier i land som Frankrike, Tyskland, Nederland, Østerrike og Sverige. I det franske presidentvalget i 2022 var Marine Le Pen det mest populære valget blant velgere mellom 25 og 34 år, og fikk også sterk støtte blant unge i alderen 18–24. I EU-valget i 2019 hadde både AfD i Tyskland og Rassemblement National i Frankrike høy oppslutning blant unge mannlige velgere. Denne utviklingen utfordrer den utbredte forestillingen om at unge automatisk trekkes mot progressive og grønne partier.

En mulig forklaring er at mange unge i dag opplever en lignende følelse av utenforskap og frustrasjon som tidligere først og fremst ble knyttet til eldre arbeidere med lav utdanning. Mange unge står overfor lavere jobbtrygghet, svak tilknytning til boligmarkedet og en svekket tro på muligheten for sosial mobilitet. Forskning fra blant annet Friedrich Ebert Stiftung og European Social Survey (2022) viser at mange unge uttrykker dyp mistillit til politiske institusjoner og til det etablerte partilandskapet – og søker mot aktører som tilbyr tydelige, radikale og autoritære løsninger.

Selv om økonomiske forhold fortsatt spiller en rolle, fremstår kulturelle og verdimessige faktorer som stadig viktigere for å forstå høyrepopulismens vekst. Mange unge velgere som trekkes mot ytre høyre, uttrykker skepsis til innvandring, avstand til såkalte «woke»-verdier, og en utpreget motstand mot det de oppfatter som en liberal, urban elite i politikk, akademia og medier. Unge velgerne definerer seg sjelden som tradisjonelt konservative, men snarere som anti-etablissement, anti-globalistiske og anti-woke.

Dette tankegodset formidles og forsterkes i stor grad gjennom digitale plattformer og nettbaserte fellesskap, hvor memekultur, youtubere, alternative medier og diskusjonsfora bidrar til å spre høyrepopulistiske ideer i et ungdommelig, ironisk og ofte provoserende språk. Sosiale medier fungerer som arenaer for en digital motkultur som i særlig grad appellerer til unge menn med følelsen av å stå på siden av samfunnets maktsentra. Gjennom memes skaper man et språk som gir gjenklang hos de som resonnerer med budskapet, men som flyr over hodet på de som ikke kjenner seg igjen i det.

Tradisjonelle forklaringsmodeller – som lav utdanning, økonomisk usikkerhet og rurale verdier – har fremdeles betydning, men de gir ikke lenger et fullgodt bilde av ytre høyres fremvekst. Den nye generasjonen av høyrepopulistiske velgere er mer mangfoldig enn før: unge med høyere utdanning, men lav fremtidstro; teknologikyndige brukere av nettets motkulturer; og middelklasseungdom i urbane strøk som føler seg fremmedgjort i en globalisert og stadig mer kompleks verden.

I den forbindelse er det interessant å se på erfaringer fra USA. David Shor, leder for dataanalyse i det demokratiske meningsmålingsfirmaet Blue Rose Research, var i mars 2025 gjest i The Ezra Klein Show, der han la frem funn fra omfattende undersøkelser av amerikanske velgere i forbindelse med presidentvalget i 2024.37

Instituttet hans gjennomførte over 26 millioner intervjuer med amerikanske velgere, og dataene viser et tydelig og oppsiktsvekkende skifte: unge velgere, spesielt unge menn, har i økende grad beveget seg mot høyresiden – en utvikling som ikke bare preger USA, men som også speiler en bredere trend i Vesten.

Shor beskriver dette som kanskje den viktigste historien fra årets valg: unge menn, både hvite og med minoritetsbakgrunn, støttet Donald Trump i større grad enn tidligere, og i mange tilfeller mer enn eldre velgere. For eksempel viser dataene at hvite menn i 20-årene hadde lavere støtte til Kamala Harris enn hvite menn over 70 år – et dramatisk brudd med det generelle inntrykket av at yngre velgere tenderer mot venstresiden. Den kjønnsbaserte kløften blant unge velgere har aldri vært større: blant 18-åringer var unge menn 23 prosentpoeng mer tilbøyelige til å støtte Trump enn jevnaldrende kvinner. Dette har ifølge Shor ingen historisk parallell i amerikansk politikk.

Det mest slående, sier han, er at denne utviklingen ikke er begrenset til USA. I Storbritannia økte de konservative sin oppslutning blant velgere i alderen 18–24 år, selv om partiet gikk markant tilbake nasjonalt. Tilsvarende tendenser er dokumentert i Canada og Norge. Shor omtaler dette som et globalt kulturelt skifte, og understreker at det må forstås i lys av endrede medievaner, generasjonsforskjeller og økende polarisering på tvers av kjønn.

En viktig del av forklaringen ligger i hvordan unge menn konsumerer nyheter og innhold. Bruken av TikTok blant unge velgere har mer enn firedoblet seg på fire år, og unge menn som får nyhetene sine herfra, har blitt betydelig mer høyreorienterte. Shor viser til at denne gruppen er omtrent åtte prosentpoeng mer tilbøyelig til å støtte republikanerne i dag enn i 2020. Mange av disse velgerne er også politisk lavt engasjerte og får i liten grad med seg tradisjonelle nyhetskilder – i stedet formes deres politiske syn gjennom algoritmestyrte og ofte kjønnssegregerte nettmiljøer. Shor fremhever at unge menn som er aktive på plattformer som TikTok og YouTube, i økende grad eksponeres for anti-elitistiske, konservative og i noen tilfeller radikale budskap.

I kjernen av denne høyredreiningen finner vi en blanding av økonomisk frustrasjon, lav tillit til institusjoner og kulturell motstand. Mange unge menn gir uttrykk for en følelse av utenforskap og manglende representasjon. De rapporterer lav tro på sosial mobilitet, bekymring for inflasjon og frustrasjon over politisk korrekthet og «woke»-kultur. Mens unge kvinner i større grad vektlegger klima, sosial rettferdighet og likestilling, er unge menn mer opptatt av økonomi, offentlig trygghet og ytringsfrihet. Forskjellen i medievaner mellom unge menn og kvinner forsterker denne polariseringen ytterligere.

Shor advarer om at det demokratiske partiet ikke lenger kan ta unge velgere for gitt. I flere tiår har det vært en etablert sannhet at «når flere unge stemmer, vinner Demokratene». Dataene fra 2024 tyder på at denne antakelsen ikke lenger stemmer. Tvert imot viser det seg nå at lavt utdannede, lavt politisk engasjerte og sosioøkonomisk pressede unge velgere i økende grad beveger seg mot høyresiden – og at denne utviklingen skjer samtidig i flere vestlige demokratier. Det peker mot en ny politisk virkelighet, der kulturell identitet, digital medieeksponering og opplevelsen av avmakt former unges politiske orientering mer enn klassisk ideologisk tilhørighet.

Endringer blant unge velgere i Norge

I likhet med andre europeiske land, viser også norske data en tydelig høyredreining blant unge mannlige velgere. Ved stortingsvalget i 2021 stemte kun 7 prosent av unge menn på Arbeiderpartiet, ifølge valgundersøkelsen fra Institutt for samfunnsforskning (ISF), mens høyrepartier som Fremskrittspartiet og Høyre gjorde det betydelig bedre i denne gruppen.38

Samtidig ser man økende støtte blant unge menn til partier og bevegelser med mer systemkritiske og høyrepopulistiske profiler. Denne utviklingen har bidratt til et voksende kjønnsgap i politiske preferanser blant unge, der kvinner i større grad enn menn orienterer seg mot venstresiden og identitetspolitiske spørsmål, mens menn oftere prioriterer økonomiske temaer, lov og orden og ytringsfrihet. Det er tre underliggende mekanismer som kan forklare denne utviklingen.

For det første gjør unge menn gjennomgående det svakere enn kvinner i utdanningssystemet, både når det gjelder gjennomføring og karakterer.39 Dette har konsekvenser for videre livssjanser, blant annet når det gjelder jobbmuligheter, inntekt og partnerskap.

Utdanningsgapet har medført en kjønnsdelt arbeidslivsstruktur der kvinner er overrepresentert i offentlig sektor og menn i privat sektor – en polarisering som også reflekteres i ulike interesser og politiske preferanser.

For det andre viser holdningsundersøkelser, blant annet fra Norsk Medborgerpanel, at mange unge menn reagerer negativt på det de oppfatter som politisk korrekthet og begrensninger på ytringsfriheten. Denne reaksjonen er nært knyttet til motstand mot det som i offentlig debatt betegnes som «woke»-kultur. Selv om unge menn i hovedsak støtter likestilling og minoriteters rettigheter, er det mange som uttrykker skepsis til normer og retorikk som oppleves som moraliserende eller ekskluderende. Dette kan gjøre dem mer mottakelige for budskap fra høyresiden som vektlegger individuell frihet, orden og nasjonal suverenitet.

For det tredje har gutter og jenter ulike sakspreferanser. Mens unge kvinner i større grad engasjerer seg i saker som klima, likestilling og sosial rettferdighet, prioriterer unge menn oftere økonomisk vekst, lavere skatt, og sterkere politi og forsvar.40

Denne utviklingen understøttes også av kvalitative studier og intervjuer med unge velgere, som viser at mange unge menn søker politiske uttrykk som formidler handlekraft, tydelighet og systemkritikk, ofte uten å identifisere seg eksplisitt som konservative. Dette tyder på en høyredreining blant unge menn i Norge som ikke primært er et resultat av radikalisering, men av en bredere opplevelse av avstand mellom egne livserfaringer og den politiske retorikken og representasjonen på venstresiden.

«Stjeler» de stemmer fra arbeiderklassen?

En vanlig fortelling i de ytre høyre partienes fremvekst i Europa er at de stjeler arbeiderklassevelgere fra deres tradisjonelle hjem på venstresiden. Lignende som i Norge, har særlig vest-europeisk politikk gjennom etterkrigstiden og fram til i dag vært sentrale sosialdemokratiske premissleverandører. I løpet av de siste femten årene har deres posisjon svekket seg. Dette er på ingen måte et særnorsk fenomen, men en bred trend i hele Vest-Europa.

Sosialdemokratiske partiers relative svekkelse, sammenfalt med illiberale partiers framvekst sees ofte i sammenheng som får noen til å hevde at arbeiderklassen forlater de sosialdemokratiske partiene til fordel for illiberale partier på ytre-høyre.

Ofte fremhever man to av de tre mekanismene i forrige kapittel, nemlig økonomisk ny-liberalisering og den progressive vendingen på sosiokulturelle spørsmål, som de viktigste mekanismene i denne utviklingen.41 Den lavt utdannede arbeiderklassen vender altså ryggen til sosialdemokratiet fordi de står igjen som «tapere» i en ny-liberalisert økonomi med progressive verdier de ikke kjenner seg igjen i.

For å kunne undersøke dette fenomenet må man først og fremst ha en forståelse av begrepet arbeiderklasse. Dette kan være et begrep som favner bredt og som har ulik betydning for mange. Noen bruker også den veldig brede og upresise betegnelse «vanlige folk».

En tilnærming til begrepet arbeiderklasse, finner man i en studie fra Friedrich Ebert Stiftung,42 som har studert dette fenomenet og nevner to måter å se på arbeiderklassen. Den «gamle arbeiderklassen» er den tradisjonelle industriarbeideren uten høyere utdanning. I den moderne Vesten er det klart at en slik definisjon blir for smal. Den «moderne arbeiderklassen» derimot, er mye bredere og tar også med moderne og veldig heterogene yrkesgrupper i servicesektoren. Den innebefatter også helsesektoren, hvor flere av yrkesgruppene har høyere utdanning. I den moderne arbeiderklassen kan man altså ha både høy utdanning og «ikke-industrielle» yrker.

I tillegg til større variasjon av yrkesretninger og utdanningsnivåer så har også arbeidstokken blitt mer demografisk mangfoldig gjennom økt kvinnelig deltakelse i arbeidslivet og innvandring. Ifølge Friedrich Ebert-Stiftung identifiserer dagens arbeiderklasse ofte seg som en del av «det arbeidende midtsjiktet», ikke som klassisk arbeiderklasse. Med en bredere og mer mangfoldig arbeiderklasse er det også naturlig at meningsmangfoldet i denne gruppa er stort. Da blir det vanskelig å trekke den generelle konklusjonen at arbeiderklassen som helhet strømmer til illiberale partier på ytre-høyre. Det blir også vanskelig å si at disse partiene har blitt «de nye arbeiderpartiene».

I Sverige ble det gjort en studie på Sverigedemokratenes velgere. Partiet har vokst til å bli et av Sveriges største partier de siste tjue årene, og har hentet stemmer fra både Socialdemokraterna og Moderaterna. Tidligere sosialdemokratiske velgere hadde i noe høyere grad sosioøkonomisk marginalisering som motivasjon.

Utenom det fant man at velgerne på begge sider hadde lignende profiler. Syn på innvandring og forakt for eliter var begge områder hvor velgerne var slående like, uavhengig om man hadde migrert fra den moderate høyresiden eller venstresiden.43

En mer naturlig forklaring er at flertallet i den moderne arbeiderklassen har blitt igjen blant sentrumspartiene. I Europa, og kanskje best eksemplifisert med Tyskland, har også kristendemokratene alltid hatt en god del arbeiderklassevelgere.

Friedrich Ebert Stiftung utfordrer narrativet om at arbeiderklassevelgere vender ryggen mot sosialdemokratitet til fordel for illiberale ytre-høyre partier. De påpeker at den største tilførselen av stemmer til illiberale partier først og fremst kommer fra det moderate høyre, og det med relativt stor margin.

Både det moderate høyre og sosialdemokratier har mangfoldige velgerbaser, og har i tilllegg tradisjonelt vært de største partiene. Det er derfor ikke overraskende at de fleste velgerne som går mot ytre-høyre kommer nettopp herfra.

Det er likevel verdt å merke seg at profilen på de velgerne som drar, uansett parti, er relativt lik. Den stemmer overrens med de tre mekanismene vi har nevnt tidligere. Det gjelder de som har falt bakpå økonomisk og som markerer motstand mot den progressive vendingen i samfunnet.

Det norske demokratiet – fortsatt sterkt

Til tross for at liberale demokratier i nesten hele den vestlige verden er under press fra illiberale krefter, er det viktig å fortsatt ha i bakhodet at demokratiet i Norge fortsatt står sterkt og er internasjonalt anerkjent som et av verdens mest velfungerende. Ifølge Varieties of Democracy (V-Dem)-prosjektet, en av de mest omfattende og anerkjente målingene av demokratisk kvalitet, skårer Norge svært høyt både på den liberale og deliberative demokratiindeksen. Det betyr at vi har robuste institusjoner, maktfordeling, rettssikkerhet og en politisk kultur som fremmer åpen debatt og bred deltakelse.44

Et særtrekk ved det norske demokratiet er den høye tilliten folk har til både hverandre og til offentlige institusjoner. Samtidig er graden av politisk polarisering relativt lav – noe som skaper et mer stabilt og inkluderende offentlig ordskifte enn i mange andre vestlige land.

Men på verdensbasis ser vi en annen utvikling: Demokratiet er under press. Flere internasjonale målinger viser at tillit til folkevalgte har falt, og at autoritære tendenser brer om seg, selv i tidligere stabile demokratier. Dette reiser et naturlig spørsmål: Har den globale tilbakegangen også rammet Norge?

Professor i statsvitenskap, Carl Henrik Knutsen ved Universitetet i Oslo gir et klart svar: «Det norske demokratiet er blant de mest velfungerende i verden, og det er ingen grunn til å hevde at det er svekket de siste ti årene.»45

Han påpeker at selv om unge menn i Norge, som i mange andre land, tenderer til å stemme mer mot ytre høyre, utgjør ikke dette en trussel mot demokratiet. Knutsen understreker også at tilliten nordmenn har til sine demokratiske institusjoner er en viktig faktor for stabiliteten i det norske demokratiet.

Hans vurdering støttes av både internasjonale data og norske målinger, og peker på at Norge – i kraft av høy tillit, sterke institusjoner og bred deltakelse – fortsatt er et av de mest solide demokratiene i verden.

En omfattende studie fra Universitetet i Southampton at tilliten til folkevalgte parlamenter har sunket globalt mellom 1990 og 2019, med unntak av land som Norge og Sverige. Forsker Viktor Valgarðsson peker på faktorer som velstand, sterke velferdssystemer, små interne forskjeller og et robust medielandskap som mulige forklaringer på hvorfor Skandinavia skiller seg ut i denne sammenhengen.46

I boken «Makta er vår», påpeker forfatterne Thea Joramo Lysne og Ida Helene Rosenqvist at ulikheten i Norge er mer systematisk enn mange kanskje tror, selv i det som ofte omtales som «likhetslandet» Norge.47 De advarer om at personer med høyere utdanning, lønn og sosioøkonomisk status generelt bruker demokratiet mer aktivt.

Lysne og Rosenqvist fremhever at mens politikernes bakgrunn i økende grad reflekterer befolkningen når det gjelder kjønn og minoritetsbakgrunn, er det samme ikke tilfelle når det gjelder utdanning og yrkesbakgrunn. De uttrykker bekymring for at dette økende gapet kan føre til mistillit, apati og resignasjon i ulike befolkningsgrupper, noe som kan være skadelig for tilliten til demokratiet som system.

Hva står på spill og hvordan respondere?

I takt med at ytre høyre-partier har befestet sin posisjon i europeiske demokratier, har spørsmålet om hvordan man bør forholde seg til disse aktørene blitt stadig mer presserende – særlig for sentrum-venstre-partier og sivilsamfunnet, som i dag utfordres både politisk, ideologisk og sosialt. Mange sentrum-venstre-partier opplever press fra ytre høyre i form av velgertap, men også i form av dypere endringer i velgergrunnlag, verdikonflikter og tillitsforhold.

I dette kapittelet vurderes først de to strategiene som hittil har dominert: isolasjon gjennom cordon sanitaire og tilpasning gjennom å overta deler av ytre høyres politiske budskap. Deretter skisseres et alternativ i form av en todelt strategi.

For det første må misnøyen blant ytre høyres velgere tas på alvor. I stedet for å fordømme disse velgerne moralsk, bør deres bekymringer forstås og møtes med konkret politikk. Det gjelder særlig utfordringer knyttet til økonomisk usikkerhet, sosial uro og en utbredt opplevelse av å stå utenfor det politiske fellesskapet. Sentrale politikkområder som opptar disse velgerne – som innvandring, kriminalitet og utenforskap blant unge menn må gis reell oppmerksomhet og gode svar.

For det andre må det liberale demokratiets kjerne forsvares med styrke og tydelighet. Det innebærer å verne om rettsstaten, ytringsfriheten og mangfoldet, samtidig som tilliten til institusjoner og demokratisk deltakelse styrkes. Å forsvare demokratiet handler om mer enn institusjoner – det krever at man møter uro og misnøye med ansvarlig politikk og bred representasjon, uten å svekke de prinsippene demokratiet bygger på.

Responsen så langt, som i stor grad har vært basert på isolasjon eller tilpasning, har i liten grad virket. Tvert imot fortsetter ytre høyre å vokse i land etter land – noe som gjør det nødvendig med en selvkritisk gjennomgang og utvikling av nye strategier.

Partienes svar på ytre høyre til nå

Strategi 1: Isolasjon

La oss begynne med cordon sanitaire, eller det vi på norsk ofte omtaler som en «brannmurstrategi». Begrepet stammer fra smittevern – ideen om å isolere en trussel for å forhindre at den sprer seg. Overført til politikk handler det om at etablerte partier, ofte på tvers av ideologiske skillelinjer, samarbeider for å holde ytre høyre utenfor makt og innflytelse. Denne strategien har vært brukt i mange europeiske land, men med varierende konsekvens og effekt.

I Belgia har strategien vært særlig tydelig. Der har partiet Vlaams Belang vært gjenstand for en bred og langvarig ekskludering både i parlamentet og i mediene. Tilsvarende tendenser har vi sett i Tyskland, der CDU og SPD har inngått koalisjoner for å holde Alternativ für Deutschland (AfD) ute. Ved EU-valget i 2019 ble det også etablert en formell allianse mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre i Europaparlamentet for å blokkere høyrepopulistiske og høyreradikale partigruppers tilgang til innflytelsesrike posisjoner.

Intensjonen bak cordon sanitaire er klar: å beskytte det liberale demokratiets grunnleggende verdier ved å forhindre at partier som utfordrer dem får reell makt. I noen tilfeller har dette hatt en viss effekt. Forskning viser at sosialt stigma kan virke avskrekkende på visse velgergrupper. Ares, Cardenal og Vezzoni (2021) finner at støtte til høyrepopulistiske partier som Lega og Sverigedemokraterna oppleves som mer sosialt kostbart blant grupper med høyere utdanning og offentlig sektor-tilknytning. Slik stigmatisering kan redusere disse partienes appell i visse segmenter.

Men strategien har også betydelige svakheter. For det første er den vanskelig å opprettholde konsekvent. I Nederland, Sverige og Tyskland har prinsippet vært under press, særlig på lokalt nivå. I Sverige har det tidligere tabuet mot Sverigedemokratene for lengst brutt sammen, og partiet er nå en parlamentarisk støtte for en borgerlig regjering. I Tyskland stemte CDU nylig sammen med AfD i en lokal sak, noe som skapte kraftige reaksjoner og avslørte hvor skjørt prinsippet har blitt. Når slike brudd skjer, undergraves hele ideen om en demokratisk front mot illiberale krefter.48

For det andre kan cordon sanitaire bidra til å styrke ytre høyres egenfortelling. Mange høyrepopulistiske partier spiller nettopp på motsetningen mellom «folket» og «eliten». Når hele det politiske sentrum fremstår som en samlet blokk mot én aktør, passer det sømløst inn i populistisk retorikk om et korrumpert system som forsøker å undertrykke folkelig motstand. Donald Trump har for eksempel brukt denne strategien effektivt ved å hevde at både Demokrater og etablerte Republikanere forsøker å kneble hans bevegelse.

Når man bygger en brannmur, risikerer man altså ikke bare å isolere partiene man ønsker å stenge ute – man kan også fremmedgjøre deres velgere. Det reiser et demokratisk dilemma: Skal man aktivt utelukke et parti som kanskje har støtte fra 20–25 prosent av befolkningen, og dermed risikere å forsterke opplevelsen av politisk utenforskap?

Strategi 2: Tilpasning

Den andre hovedstrategien, tilpasning, søker i stedet å vinne tilbake velgere ved å møte dem på deres premisser. Her forsøker etablerte partier å ta eierskap til ytre høyres saker – enten for å nøytralisere dem, eller for å demme opp for ytterligere vekst. Dette har vært særlig utbredt innenfor spørsmål om innvandring, nasjonal identitet, kriminalitet og EU-skepsis. I Danmark og Sverige har vi sett hvordan sosialdemokratiske partier gradvis har strammet inn i disse spørsmålene, i tråd med høyrepopulistiske partiers agenda.

Men forskning viser at denne strategien sjelden fungerer etter hensikten. Cas Mudde (2017) argumenterer for at tilpasning fører til normalisering av ytre høyres verdensbilde.49 Når sentrumspartier begynner å snakke om «dem» og «oss», eller bruker et nasjonalistisk språk som tidligere var forbeholdt radikale partier, forskyves hele det politiske landskapet. Resultatet er at velgere i stedet velger «originalen» – partiene som representerer disse ideene med autentisitet – og ikke kopien.

I tillegg svekker denne strategien sentrumspartienes egen identitet. Når partier som tidligere har stått for åpenhet, internasjonalisme og inkluderende verdier, endrer retning for å tekkes en protestvelgerbase, skapes det uro i egne rekker og tilliten svekkes. Politikken fremstår da som opportunistisk, ikke prinsipiell. Dette reiser også normative spørsmål: Hva skjer med demokratiets evne til å representere minoriteter og beskytte liberale rettigheter når alle partier beveger seg i en mer ekskluderende retning?

En annen tilnærming til ytre høyre er nødvendig

Når det nå er tydelig at verken isolasjon eller tilpasning har stanset ytre høyres vekst, reiser det et mer grunnleggende spørsmål: Kanskje bør ikke hovedfokuset være på hvordan det reageres på ytre høyre-partier og deres ledere, men på de underliggende forholdene som gjør dem attraktive – som opplevelsen av manglende politisk representasjon, svekket tillit til politikken og utfordringer knyttet til marginalisering og sosiale spenninger i samfunnet.

Derfor foreslår vi følgende tre punkts strategi:

1. Representasjon: Bli bedre på å lytte til og representere velgere som har mistet tilliten til politiske eliter.
2. Gode politiske svar: Utvikle politikk som gir gode svar på forhold som skaper grobunn for ytre høyres fremvekst: alt fra sosiale ulikheter til innvandring og kriminalitet.
3. Forsvar av demokratiet: Styrke vår felles offentlighet, ivareta demokratiet og bekjempe ekstremismen, både utenfor og innenfor det demokratiske systemet.

1) Representasjon

Demokrati handler i bunn og grunn om representasjon – et system som skal gi alle innbyggere en stemme i hvordan samfunnet styres. Det betyr at misnøye, bekymringer og ideer fra ulike deler av befolkningen må kunne kanaliseres på en konstruktiv måte, slik at de kan settes på dagsorden og føre til politisk handling. Når folk føler at deres stemme ikke blir hørt, eller at deres problemer ikke blir tatt på alvor, kan det føre til økt mistillit til politiske institusjoner og et destabiliserende utenforskap.

Med bedre representasjon mener vi tre viktige innfallsvinkler for å styrke demokratiets evne til å kanalisere misnøye:

• Politisk inkludering: Det handler om å inkludere alle grupper i samfunnet, også de som føler seg marginaliserte, i den politiske prosessen. Dette betyr å aktivt lytte til de som er misfornøyde, forstå deres perspektiver, og gi dem muligheten til å delta i dialogen. Det er avgjørende at demokratiet ikke bare er et spill for de privilegerte, men at det sikrer at alle stemmer blir hørt.
• Kanalisere misnøye i politikken: Representasjon innebærer at viktige, men kanskje oversette problemer, blir satt på den politiske dagsorden. Dette krever at politiske aktører tar ansvar for å identifisere og synliggjøre de utfordringene folk står overfor, selv om de er komplekse eller kontroversielle.
  
  Ytre høyre har vært flinke til nettopp dette – de er dyktige på å løfte frem misnøye, identifisere problemer, og skape en følelsesmessig resonans rundt deres agenda. Deres styrke ligger i evnen til å sette saker som innvandring, nasjonal identitet og økonomisk usikkerhet på dagsorden.
  
  Dette er noe sentrum-venstre må bli bedre på. Men her ligger også et potensial: Representasjon handler ikke bare om å sette saker på dagsorden og snakke høyt om dem, men også om å utvikle politikk som konkret tar tak i de underliggende problemene og gir reelle, effektive løsninger på dem.
• Utvikling av konkret politikk: Representasjon handler også om å utvikle politikk som konkret følger opp de utfordringene folk står overfor. Det er ikke nok å bare anerkjenne misnøyen; man må også tilby løsninger som kan møte folks behov på en bærekraftig og rettferdig måte.
  
  Ytre høyre er ofte flinke på punkt 2 – de setter dagsorden og finner saker som resonnerer med deres velgere. Men de mangler ofte konkrete og realistiske løsninger på de utfordringene de peker på. Dette er en mulighet for sentrum-venstre å demonstrere at representasjon ikke bare handler om å identifisere problemer, men om å utvikle politiske løsninger som faktisk kan skape forbedringer i folks liv.
  
  Politikk må til syvende og sist være handlingsrettet. Troverdighet skapes ikke bare ved å snakke høyt om problemer, men gjennom aktivt arbeid for å finne gode løsninger. På denne måten kan sentrum-venstre konkurrere med ytre høyre om eierskapet til saker de ofte har dominans over, samtidig som man ikke glemmer de underliggende sosioøkonomiske faktorene som driver misnøyen.

2) Tydelige svar i viktige politiske saker

Økonomisk ulikhet

En av de viktigste forklaringene på høyrepopulismens fremvekst er økende sosial og økonomisk ulikhet. Når enkelte grupper opplever at de systematisk blir hengende etter – at utdanning ikke lønner seg, at boligmarkedet er uoppnåelig, eller at velferden forvitrer – taper fellesskapet i tillit og legitimitet.

Populister utnytter denne misnøyen for å mobilisere opprør mot «elitene». En sosialpolitikk som bygger trygghet og gir mennesker reelle muligheter, er det mest effektive svaret på dette. Det betyr å sikre gode og universelle velferdsordninger, motvirke boligsegregering, tilby skole og arbeid for alle, og satse på sosial mobilitet.

Utenforskap er ikke bare en sosial utfordring, men en demokratisk risikofaktor. Et samfunn med lav ulikhet og høy sosial mobilitet er mer motstandsdyktig mot både ekstremisme og autoritære tilbøyeligheter. Sosialt utenforskap fører også til demokratisk utenforskap ettersom de som faller utenfor mister tilliten og ikke deltar i demokratiet.

Et organisert arbeidsliv

Fagforeningene og trepartssamarbeidet har vært bærebjelker i det norske samfunnet. Men de spiller også en undervurdert rolle i å bygge sosiale fellesskap på tvers av klasse, etnisitet og yrkesbakgrunn. I møte med et stadig mer individualisert og fragmentert arbeidsliv – med løsarbeid, plattformøkonomi og sosial dumping – mister folk både innflytelse og tilhørighet.

Å styrke fagorganisering, verne om faste ansettelser og sikre trygge lønns- og arbeidsforhold, skaper ikke bare økonomisk trygghet, men også en sterkere fellesskapsfølelse blant arbeidere.

Arbeidsplassen er, på sitt beste, en arena der mennesker med ulik etnisk, kulturell og sosial bakgrunn møtes og samarbeider om felles mål. Å styrke slike arenaer styrker fellesskapet og gjør det vanskeligere for ytre høyre å splitte folk langs kulturelle eller etniske skillelinjer.

Bygge bro mellom by og land

Geografiske forskjeller er en sentral drivkraft bak fremveksten av ytre høyre i mange vestlige demokratier. I områder preget av økonomisk stagnasjon, høy arbeidsledighet og synkende velferdstilbud, opplever folk ofte en følelse av å være neglisjert av det etablerte politiske systemet. Dette skaper grobunn for høyrepopulistiske bevegelser som hevder å representere «folket» mot «eliten».

For å møte denne utfordringen, er det viktig å utvikle politikk som både erkjenner og tar tak i de spesifikke behovene i disse geografiske områdene.

Mens urbane områder ofte har høy økonomisk vekst og tilgang til utdanning og helse, opplever mange distriktskommuner økonomisk nedgang, fraflytting og begrenset tilgang til offentlige tjenester. Dette skaper en følelse av å være marginalisert.

Det er viktig å forstå at spredt bosetting ikke bare er et romantisk ideal, men en nødvendig investering i verdiskaping, tillit og samfunnets beredskap. Politikken for å styrke distriktene bør integreres på tvers av ulike områder – fra næringspolitikk til velferdsordninger – for å møte de konkrete utfordringene distriktene står overfor.

Dette innebære investeringer i infrastruktur, støtte til lokal næringsutvikling og tiltak som sikrer tilgang til utdanning og helse i alle deler av landet. Ved å styrke lokalsamfunnene og redusere geografiske ulikheter, kan man bidra til å bygge tillit og motvirke polariseringen som ofte utnyttes av ytre høyre.

Balanse mellom innvandring og integrering

Innvandring og integrering er blant de mest eksplosive temaene i vår tid, og høyrepopulistiske bevegelser har vært særlig dyktige til å utnytte folks usikkerhet og opplevelse av manglende kontroll. De skaper et bilde av et samfunn som trues av fragmentering og felles verdier i forvitring, og hevder at politiske eliter ikke våger å stille krav eller beskytte fellesskapet.

En troverdig politikk må derfor kombinere solidaritet med pragmatisme og kontroll. Innvandring og integrering må sees i sammenheng. For å kunne lykkes med integrering må vi ha en regulert innvandringspolitikk. I asylpolitikken innebærer dette at vi arbeider for å prioritere kvoteflyktninger via FN-systemet fremfor et system med uforutsigbare asylankomster via menneskesmugling. Det er ikke mottak av et begrenset antall flyktninger som skaper reaksjoner blant de med lav tillit til myndighetene, men følelsen av at vi mangler kontroll. Norge bør være en pådriver internasjonalt for å bekjempe menneskesmugling som bidrar til at mange migranter og flyktninger mister livet på veien til Europa.

I integreringspolitikken må vi legge godt til rette for at de som kommer til Norge lykkes godt her og blir selvforsynte og bidragsytere i det norske samfunnet. Det innebærer at vi stiller krav til språkopplæring, deltakelse i arbeidsliv og utdanning, og øvrig tilpasning i det norske samfunnet. Integrering innebærer også investering i møteplasser og forståelse på tvers av kulturer.

Når folk ser at nye borgere får hjelp til å lykkes – og samtidig deltar i samfunnets plikter – svekkes forestillingen om at noen «får alt gratis» eller at fellesskapsnormene uthules. En slik politikk bygger tillit og demmer opp for den polariseringen som høyrepopulistene nærer seg på.

Ytre høyre har med stor suksess utnyttet enkeltstående voldshendelser og kriminalitetsstatistikk for å forsterke motsetninger og spre frykt. Kriminalitet kobles systematisk til innvandring, og bidrar til å skape en fortelling om et samfunn «ute av kontroll». Dette narrativet må møtes med en politikk som både ivaretar folks reelle behov for trygghet og samtidig tar tak i de underliggende samfunnsforholdene som bidrar til at mennesker havner i kriminalitet.

Det handler om å være konsekvent og prinsipiell: Vi må slå hardt ned på gjengkriminalitet, og sørge for at politiet har tilstrekkelige ressurser til å være synlig og til stede der det trengs – både for å forebygge kriminalitet og for å kunne reagere raskt når den skjer. Hele rettsapparatet må styrkes, slik at saker kan etterforskes og behandles raskt og effektivt. Troverdigheten til rettsstaten hviler på at den evner å handle tydelig og rettferdig.

Men kriminalitetspolitikken kan ikke være utelukkende reaktiv. Den forebyggende delen av kriminalitetspolitikken er like viktig. Mange kriminelle løpebaner starter allerede i barndommen, ofte i familier som lever med økonomiske vanskeligheter, psykiske helseutfordringer og manglende oppfølging. En politikk som tar sosial forebygging på alvor – gjennom styrket barnevern, inkluderende og trygge skoler, god psykisk helsehjelp og tilgjengelige fritidstilbud – gjør langt mer for folks trygghet enn symbolpolitikk, skråsikre utspill og skjerpede straffer alene.

Samtidig er det ikke tilstrekkelig å satse utelukkende på forebygging når kriminaliteten allerede har fått fotfeste og skaper utrygghet. Derfor må vi evne å kombinere det langsiktige og forebyggende med en tydelig og effektiv bekjempelse av kriminalitet her og nå. Det er ikke et enten–eller, men et både–og.

Til syvende og sist handler det om å gi kriminalitet og trygghetspolitikk den prioriteringen de fortjener – både i retorikk og i realpolitikk, gjennom konkrete bevilgninger og målrettede tiltak. Når tryggheten gjenvinnes i hverdagslivet, og myndighetene viser at de tar folks bekymringer på alvor med gjennomtenkt og handlingsorientert politikk, vil også ytre høyres appell svekkes. Frykten for samfunnets forfall mister sin kraft når folk opplever at samfunnet faktisk fungerer – og at det beskytter dem.

Likestillingsdebatten har i mange år hatt hovedfokus på kvinners stiling, og det har vært nødvendig og avgjørende for å skapet et mer likestilt og et mer rettferdig samfunn. Samtidig har mange menn opplevd at deres utfordringer ikke har blitt sett eller tatt på alvor.

Ytre høyre har vært raske til å tilby disse gruppene anerkjennelse – i form av et fellesskap bygget på motstand mot feminisme, eliter og identitetspolitikk. For å demme opp for denne dynamikken må vi utvikle en likestillingspolitikk som anerkjenner kjønnede utfordringer på begge sider.

Det regjeringsnedsatte Mannsutvalget har anbefalt tiltak for å hindre skolefrafall blant gutter, blant annet gjennom mer praktisk undervisning og tidlig støtte. De vil også styrke menns psykiske helse med bedre og mer tilgjengelige hjelpetjenester. Flere menn bør rekrutteres til omsorgsyrker som barnehage og helse, og fedres rolle i familien må styrkes – særlig etter samlivsbrudd. Utvalget mener menn som utsettes for vold trenger bedre beskyttelse, og at likestillingspolitikken må favne begge kjønn gjennom en egen strategi for gutter og menn.

En inkluderende likestillingspolitikk kan ta brodden av polariseringen rundt kjønn og likestilling

3) Forebygge polarisering, ekstremisme og autoritære tendenser

Polariseringen i samfunnet akselereres av medieplattformer som forsterker konflikt, forenkling og emosjonelt innhold. Høyrepopulistiske bevegelser har forstått dette bedre enn tradisjonelle partier, og bruker sosiale medier strategisk til å bygge identitet, skape fiendebilder og undergrave tillit til etablerte institusjoner og medier.

En fremtidsrettet mediepolitikk må ikke sensurere, men bygge motstandsdyktighet. Det innebærer å styrke allmennkringkasting, lokaljournalistikk og uavhengige redaksjoner – slik at flere får tilgang til saklig informasjon og samfunnsdebatt. Mediekompetanse må inn i skolen, og plattformene må få et større ansvar for innhold de sprer, særlig når det gjelder hat, løgn og radikalisering.

Et samfunn med felles referanserammer og felles samtalearenaer er mindre sårbart for ekstrempolitiske strømninger. Når folk opplever at informasjon er til å stole på, svekkes grobunnen for høyrepopulismens påstander om løgnpressen og elitekulturer.

Forebygge ekstremisme

Som vi har belyst i starten av dette notatet, er ytre høyre en mangfoldig gruppe som består av partier med ulik grad av autoritære trekk. De fleste opererer innenfor demokratiets spilleregler, men flere av dem har elementer av ekstremisme eller anti-demokratiske holdninger. Det er viktig å forstå at mens disse partiene snakker varmt om demokratiet, kan deres ideologier inneholde farlige antipluralistiske holdninger som utfordrer de grunnleggende prinsippene om politisk mangfold og beskyttelse av minoriteter. I noen tilfeller kan disse strømningene utvikle seg til mer eksplisitt anti-demokratiske og voldelige ideer, som vi har sett i gråsonene mot det høyreekstreme, som for eksempel kuppforsøket i USA i 2020.

Ekstremisme er en prosess som sjelden starter med vold. Ofte begynner den med gradvis normalisering av ideer som nekter å anerkjenne politisk mangfold og søker å ekskludere visse grupper fra samfunnet. Dette kan utvikle seg til trusler, vold og terror, som vi har sett eksempler på både globalt og nasjonalt.

Derfor må bekjempelse og forebygging av ekstremisme være todelt. Den ene delen handler om å møte de umiddelbare truslene – det vil si terror og radikalisering – med tiltak mot grupper som opererer utenfor det demokratiske systemet og støtter vold for politiske formål. Den andre delen, som kanskje er enda viktigere, handler om å forhindre at de underliggende ideologiene og anti-demokratiske holdningene får fotfeste i det politiske landskapet.

En avgjørende del av dette er å motvirke en gradvis svekkelse av demokratiske institusjoner. Når ytre høyre beveger seg mot autoritære ideer, utfordrer de rettsstaten, mangfoldet av politiske meninger og integriteten til demokratiske prosesser. Dette innebærer ikke bare et angrep på sine politiske motstandere og minoriteter, men også på selve grunnlaget for et demokratisk samfunn.

Autoritære tendenser vokser i samfunn der folk mister troen på at de kan påvirke utviklingen, der mistillit brer seg, og hvor løsninger som lover kontroll og orden får økt oppslutning.

Ytre høyre og autoritære strømninger svekkes ikke bare av kritikk og moralsk fordømmelse, men av en politikk som faktisk fungerer for alle – en politikk som viser at demokratiet lever opp til sine løfter og bidrar til et mer inkluderende og rettferdig samfunn.

Vi må erkjenne at mange føler uro for fremtiden, manglende trygghet og en bekymring for at samfunnet er i oppløsning. Når folk ser at demokratiet faktisk leverer på trygghet, like muligheter og sammenhengskraft, får de autoritære fortellingene mindre innflytelse.

Demokratiets beste forsvar er å møte denne usikkerheten med politikk som skaper større tillit og håp for fremtiden.