Norge+ Politikk for gode liv i hele landet

I hele verden ser vi sterke urbaniseringstrender. Stadig flere av oss bor i byer. Også i Norge går flyttestrømmene mot byene. Sammenlignet med de fleste andre land har vi likevel klart å opprettholde gode tilbud og muligheter også utenfor byene. Vi har en spredt bosetning, med levende lokalsamfunn og verdiskaping i hele landet. Selv om vi bor stadig tettere i Norge, bor to tredjedeler av oss andre steder enn i de fem største byene.

I debatten om distriktenes framtid kan man ofte få inntrykk av at moderne, rasjonelle og sentraliserende krefter står mot de romantiske, bakstreverske og distriktsvennlige. Så enkelt er det ikke. Vi må hele tiden organisere oss bedre og skape nye verdier, og samfunnet er alltid i endring. Løsningene trenger ikke være å gå tilbake til hvordan ting var før. Mange oppgaver kan løses smartere. Teknologien gir nye muligheter for spredt arbeid og bosetting og vi kan organisere offentlige tjenester smartere både i byene og på bygda.

I løpet av våren 2017 har Tankesmien Agenda spurt folk i hele landet hva de mener skal til for å sikre gode liv akkurat der de bor. Vi har møtt et hundretalls mennesker fra næringsliv, forvaltning og lokale kunnskapsmiljøer. Vi har ikke fått plass til alle forslagene fra møtene, men grunntonen fra dem alle er felles: sentralisering er en sterk kraft og dersom vi ønsker spredt bosetting kreves mer målrettet politikk for dette. Liv i hele landet er dessuten ikke romantikk, det er lurt.

Politikkens oppgave er å sikre befolkningen gode liv. Det er flere gode begrunnelser for å sørge for det over hele landet. For det første er norsk verdiskaping i stor grad knyttet til utnytting av naturressurser i form av fisk, mineraler, trevirke og andre råvarer som er spredt over hele landet. For det andre er vi et folk som er knyttet til hverandre gjennom stedene våre. Vi ferierer i Norge og vi tar med oss hjemstedene våre i dialekter, fotballag, bunader og familiehistorier. Nærhet til beslutningstakere og kjennskap til hverandre bygger tillit. For det tredje er spredt bosetting god beredskap. Stortinget har satt mål om at vi skal opprettholde vår selvforsyningsgrad av mat, også fordi det gjør oss tryggere. Skal mat produseres i Norge, må det bo folk der den lages.

En politikk som sørger for spredt bosetting er ikke alltid den billigste løsningen på kort sikt. Men hvis vi mener at distriktene er viktige for framtidas verdiskaping, for tillit og tilhørighet og for felles sikkerhet er det en god investering. Likevel har utviklingen de siste årene gått i feil retning. Stadig flere ressurser konsentreres i sentrale strøk. Store reformer som kommunereform og politireform gjennomføres uten felles målforståelse og tydelig retning og skaper unødig usikkerhet og frustrasjon. Distriktspolitikk er, på samme måte som klima, et hensyn som må gå på tvers av alle samfunnsområder – og som dermed sjelden kommer i forsetet. De senere årene har vi hørt stadig oftere at en sektor og et samfunnsmål er for viktig til å bli redusert til distriktspolitikk. Viljen til å tenke helhetlig og integrert om distriktspolitikk er svekket. Men dersom politikken skal holde liv i distriktene, må distriktene være tilstede i alt. Et viktig mål med dette notatet er derfor å gi distriktspolitikken sin rettmessige plass på tvers av politikkområder. Isolert sett kan det ofte virke som det er en motsetning mellom god kunnskapspolitikk og distriktspolitikk, god næringspolitikk og distriktspolitikk, god helsepolitikk og distriktspolitikk. Men disse er ikke motsetninger. Noen ganger må vi samle ressurser, andre ganger må vi spre beslutninger. Og levende kyster og bygder er en forutsetning for et godt samfunn i framtida også.

Vi tar for oss næringspolitikk, skattepolitikk, velferd og offentlig organisering i et distriktsperspektiv, og foreslår løsninger som hele Norge kan ha nytte av.

Næringspolitikk: Det er mye vi ikke vet om framtida, men en god del vet vi også. Vi vet at vi trenger ren transport, mat fra havet og lette materialer som kan produseres uten utslipp. Alt dette har norske kompetansemiljøer gode forutsetninger for å levere dersom politikken er forutsigbar på tvers av forsknings- og innovasjonspolitikk, skattepolitikk og offentlige innkjøp. Det bør utvikles tydelige planer for bærekraftig ren godstransport, elektrisk fergedrift, mineralnæring, metall- og materialindustri og havbruk, tilsvarende Regjeringens strategi for bioøkonomi. Vi viser også at statlig støtte til innovasjon og verdiskaping over tid har dreid tydelig mot sentrale strøk på bekostning av distriktene. Det er en uheldig utvikling som bør snus. I tillegg må næringspolitikken i større grad legge til rette for at de minste virksomhetene kan få tilgang på kompetanse og utstyr i nærheten av der de er.

Skattepolitikk: Vi må vri skatt fra arbeid til kapital, fordi det er god næringspolitikk og god distriktspolitikk. Naturressursene våre bør også beskattes, særlig svært lønnsomme grunnrentenæringer. Skattepolitikken bør i hovedsak være nasjonal. Kommuneøkonomien bør styrkes gjennom eksisterende lokale skatter og styrket kommuneøkonomi. En grunnrenteskatt på toppen av selskapsskatt for særlig lønnsomme grunnrentenæringer som for eksempel oppdrett bør tilfalle kommunen, men uten avkorting av andre skatter.

Offentlig forvaltning: I framtida må vi få mer ut av mindre i offentlig sektor, fordi oljeinntektene faller og omsorgsbehovet øker. Når vi skal tenke nytt har vi muligheten til også å tenke spredt. Vi foreslår en plan for langt større utflytting av statlige arbeidsplasser, som en del av et arbeid om å tenke nytt om direktorater og forvaltning. Utflytting bør bygge på tydelige kriterier for vertskommuner og nok langsiktighet til å sikre gode overganger for ansatte. Vi har også tidligere tatt til orde for tillitsreform i offentlig sektor som en måte å både sikre bedre resultater og lavere forvaltningskostnader. Vi må tørre å flytte flere beslutninger til førstelinjen og øke medvirkning for medarbeidere i skole, helse og omsorg.

Velferd: Alle har krav på god helse, utdanning og offentlige tjenester. Noen ganger kan gode helsetjenester bety at ekspertise samles på ett sted. Det er bred enighet om at pasienter kan reise til planlagte operasjoner og at konsentrerte fagmiljø er nødvendige for å bygge og vedlikeholde spisskompetanse hos helsepersonell. Vi kommer likevel ikke utenom at blålystjenester må være nær folk for å gi nødvendig trygghet i krisesituasjoner. Sentralisering av planlagte tjenester trenger ikke ligge i Oslo. Sykehus og andre velferdstjenester bør i størst mulig grad legges nær der folk bor, både for å skape levende bymiljø og unngå store transportkostnader og klimagassutslipp. Lang skolevei kan være et problem, og vi bør i større grad samle lærerstaber fra flere skoler i felles fagmiljø der lærerne reiser, og barna ikke nødvendigvis samles på én skole. Høyere utdanningsinstitusjoner bør i større grad pålegges å tilby tilpassede moduler på desentraliserte campus og gjennom virtuelle læringsopplegg.