Svart gull til grønn vekst
Det grønne skiftet skjer ikke av seg selv. Da ville vi vært der allerede. Norge har ambisjon om å bli et lavutslippssamfunn innen 2050. Skal vi få det til trengs modig og fremtidsrettet politikk. Teknologi og kompetanse utviklet fra olje og gass kan hjelpe oss å lykkes med ny grønn vekst og bærekraftige arbeidsplasser i fremtiden. Denne rapporten er vårt bidrag til å samle flere aktører om klimapolitikk vi kan være enige om og som lar seg gjennomføre. Norsk klimadebatt preges ofte av sterke motpoler. Det kan noen ganger virke som om vi kun har to valgmuligheter: enten stanse all olje- og gassaktivitet, eller fortsette som før. Ingen av alternativene er i dag reelle muligheter. Olje- og gassindustrien betyr svært mye for norsk økonomi, og vil gjøre det i lang tid fremover. Hvor mye og hvor lenge er usikkert, men både aktivitetsnivå og inntekter vil gradvis falle.
Overordnede klimamål er ikke nok. Et paradoks i klimapolitikken er at vi har økonomiske modeller og teknologi som tilsier at et grønt skifte er mulig, men samtidig får vi det ikke til i praksis. Skal vi nå togradersmålet og våre klimaforpliktelser må de norske utslippene ned 60-80 prosent sammenliknet med nivået i 1990. Status i dag er at utslippene har økt med 3,5 prosent siden 1990. Kvotesystemet og CO2-avgiften er viktige instrumenter i klimapolitikken, men vi er langt unna nødvendige utslippskutt. Vi må derfor ha mer konkrete mål som næringslivet kan styre etter.
Norge er et lite land og vi må samle kreftene. Det betyr at myndighetene må velge hvilke løsninger som skal skape arbeidsplasser og kutte utslipp, og støtte oppunder disse med næringspolitikk. Vi må bruke næringspolitikken til å nå våre klimamål, og klimamålene til å lykkes med næringspolitikken. Vi må sette sammen næringspolitiske virkemidler og klimatiltak slik at de flytter oss teknologisk og over i lavutslippssamfunnet, og skaper fremtidens arbeidsplasser.
Vi må utnytte markedet og næringslivets evne til å finne løsninger. Det viktigste virkemiddelet i næringspolitikken er forutsigbarhet. Skal vi nå klimamålene må vi sikre forutsigbarhet og fremskynde markeder for rene løsninger. Den norske elbil-politikken har vist at Norge gjennom klimapolitikken kan bidra til å skape markeder for produkter vi vet lavutslippssamfunnet trenger.
Den gode nyheten er at vi ikke starter på bar bakke. Når vi skal legge til rette for ny grønn vekst har vi mye å lære både av teknologi og politikk fra oljeøkonomien. Tankesmien Agenda har gjennomført arbeidsmøter flere steder i landet for å finne suksesskriteriene for utviklingen av en olje- og gassindustri i Norge, og hva vi skal ta med oss videre inn i ny grønn verdiskaping.
Deltakerne på arbeidsmøtene har vært særlig opptatt av tre forhold: For det første må vi bygge på det vi kan. I Norge har vi blant annet ledende kompetanse innen materialteknologi, maritim kompetanse, boreteknologi og alle operasjoner langt til havs og under vann. For det andre handler oljeeventyret i Norge om modige politikere som satte tydelige mål og som evnet å se både de muligheter og utfordringer som lå i å bygge en olje- og gassindustri på lengre sikt. For det tredje har trepartssamarbeidet vært avgjørende for at olje- og gass-virksomheten har blitt en suksess. Lavt konfliktnivå, lite hierarki, korte beslutningslinjer, stor omstillingsevne og mye hverdagsinnovasjon har vært viktig for å utvikle sektoren.
Vi har mye kunnskap å lage politikk med. Tankesmien Agenda foreslår å ta utgangspunkt i de viktigste utslippskildene der vi vet at nye løsninger er mulig med norsk teknologi og kompetanse. Vi vet hvor norske forsknings- og næringsmiljøer er sterke – særlig takket være teknologiutvikling knyttet til olje og gass. Vi vet også mye om hva vi har bruk for i lavutslippssamfunnet.
Vi foreslår på bakgrunn av dette tre punkter for en samlet klima- og næringspolitikk.
1. Velge klimatiltak som flytter oss teknologisk og som har varig effekt. I valget mellom ulike klimatiltak må vi velge dem som bidrar til et varig grønt skifte fremfor tiltak som forlenger dagens teknologi. Innfasing av elbiler og andre utslippsfrie transportformer innebærer et teknologisprang. Gode klimatiltak kan handle om å endre grunnleggende infrastruktur som gjør oss uavhengige av fossil energi. For eksempel kan det handle om å skifte til biler, ferger og skipsfart som ikke slipper ut CO2, eller utvikle nye industriprosesser med nullutslipp.
2. Støtte teknologi- og kompetanseoverføring fra olje og gass til nye områder. Mye av teknologien fra olje og gass kan anvendes på nye løsninger for lavutslippssamfunnet. Eksempler på dette kan være dypvanns¬teknologi, rene og energieffektive produksjonsprosesser og automatiserte prosesser som kan brukes innen fornybar energi og grønn industri. De siste årene har aktivitets- og lønnsomhetsnivået innen petroleum vært for høyt til at det har vært stor nok interesse for å finne alternative anvendelser for slik teknologi. Vi vet at det er i skjæringspunktet mellom eksisterende næringer at det ofte oppstår nye. Derfor må vi legge til rette for teknologioverføringsprogrammer fra olje og gass, og sørge for at forsknings- og utviklingsmidler også bidrar til overføring av teknologi og kompetanse mellom sektorer og til ny innovasjon.
3. Fastsette flere forpliktende mål for klimaløsninger som både kutter utslipp og fremmer teknologi og norsk næringsutvikling, spesielt i sektorene industri, transport og energi. Tankesmien Agenda mener det er nødvendig å foreta tydelige valg i næringspolitikken og i klimapolitikken. Vi mener norsk nærings- og klimapolitikk må velge hvor utslipp skal kuttes og teknologi rulles ut ut fra to kriterier: Sterke norske teknologi- og kompetansemiljøer, og langsiktige klimaløsninger som flytter oss over i lavutslipps¬samfunnet. Vi skal ikke velge virksomheter men løsninger. De tre største utslippskildene i Norge er transport, petroleum og industri. I mange tilfeller er teknologi for lavere utslipp utviklet eller underveis, men usikkerhet i rammebetingelser og lav kvotepris begrenser kommersialisering og utvikling av nye næringer. Konkrete mål må følges opp med reguleringer og virkemidler. Vi vet at langsiktige reguleringer og virkemidler koblet til tydelige mål gir nødvendig forutsigbarhet. Et eksempel fra oljeøkonomien er forbudet mot fakling på norsk sokkel, som førte til at Statoil utviklet zeroflare teknologi som i dag brukes over hele kloden. Slike valg krever bedre samordning mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.
Eksemplene på mulige valg er mange. Vi har i dag teknologi som kan elektrifisere innenlands fergesamband. Sterke norske fagmiljøer, som NCE Maritime Clean Tech, utforsker mulighetene for utslippsfri godstransport til sjøs. Vi kan sette mål for hva slags godstransport vi vil ha om ti og tyve år, og forme virkemidler deretter. Det finnes også flere eksempler på ny teknologi som kan redusere utslipp i norsk industri dramatisk, blant annet titanproduksjon ved Tizir i Tyssedal, Hydros aluminiumsproduksjon på Karmøy, Glencore Nikkelverks kobberproduksjon i Kristiansand og Finnfjord smelteverk på Finnsnes. Disse fire har fått støtte fra Enova og er eksempler på god næringspolitikk. Men de fremstår likevel som enkeltprosjekter og ikke som del av en tydelig strategi med langsiktige mål om utslippsreduksjoner og næringsutvikling. Konkrete mål og langsiktige virkemidler for både transport og industri kan gi disse aktørene større forutsigbarhet og utløse investeringer. I Norge har vi også sterk kompetanse på karbonfangst- og lagring (CCS), som er en teknologi med betydelig utslippsreduksjonspotensiale i industrien, men mangler en tydelig plan for støtteordninger, kostnadsfordeling og ansvar. En slik avtale må også på plass.
Det finnes mange andre eksempler og mange er ikke identifisert ennå. Denne rapporten har sett på hvordan olje- og gassnæringen kan bidra til å skape grønn vekst. Men tiltakene gjelder også for andre næringer. Vi har mye kunnskap og erfaring i blant annet skogbruk, marine næringer og prosessindustri hvor vi gjennom smarte utslippsmål og klok næringspolitikk kan utvikle nye grønne arbeidsplasser i Norge.
Den sittende regjeringen er opptatt av at norsk næringspolitikk skal være næringsnøytral, begrunnet med at staten ikke er egnet til å velge vinnere. Vi vet av erfaring at et nytt norsk industrieventyr vil kreve modige politikere som tør å satse på noe. Næringspolitikken kan dessuten ikke være «klimanøytral». Tvert imot må næringspolitikken flytte oss mot lavere utslipp. Myndighetene må støtte oppunder marked for nye klimavennlige produkter og tjenester. Når myndighetene på denne måten skaper et marked, er det viktig å sikre at norske aktører står godt rustet til å hevde seg i konkurransen. Vi kan velge å sitte passivt å vente på et skifte, eller vi kan sørge for at norsk næringsliv bidrar aktivt i denne omleggingen og skaper nye grønne arbeidsplasser. I dag er virkemidlene tynt spredt på mange tiltak, og det mangler midler i eksempelvis den dyre demonstrasjons-fasen og i kommersialisering av ny teknologi. Her kan vi bruke pengene bedre og mer strategisk.
Vårt budskap er at vi må tenke annerledes på næringspolitikk og klimapolitikk fremover. Vi kan ikke fortsette å behandle det som to forskjellige ting. Bare ved å se dem i sammenheng kan vi sikre at Norge bidrar i det globale arbeidet mot klimaendringer ved å utvikle ny teknologi og nye løsninger, samtidig som vi skaper nye og grønnere arbeidsplasser i Norge.