Beredskap på arbeidsplassen

Sammendrag

Dette notatet gir innsyn i hvordan beredskapssituasjonen oppleves fra innsiden. Gjennom dybdeintervjuer med tillitsvalgte i virksomheter i staten og statlig eide virksomheter, undersøker notatet i hvilken grad beredskapsløftet som skjer på politisk nivå er forankret ute i virksomhetene og i tillitsvalgtapparatet som enten har ulike roller i forebygging og krisehåndtering, eller som kan bli rammet av kriser selv.

Risiko- og trusselbildet har blitt skjerpet de siste årene. Økt geopolitisk spenning gir blant annet økt risiko for cyberangrep og sabotasjeaksjoner. Klimaendringene gir økt risiko for naturhendelser. Det er økende risiko for pandemier.

Politikken har svart på nye risikoer og trusler med en tydelig skjerpet beredskapspolitikk, både gjennom et tydelig løft for Forsvaret og en ny langtidsplan for forsvarssektoren, og gjennom tiltak knyttet til den bredere totalberedskapen, som sterkere samordning og nærberedskap.

Men i hvilken grad er beredskapssatsningen forankret på arbeidsplassene?

Undersøkelsen gjør tre hovedfunn:

Innledning

Trygghet er myndighetenes viktigste oppgave. Mange sider ved politikken handler nettopp om trygghet. Alt fra trygghet under sykdom og trygghet på jobb, til trygghet for ungene i barnehage og barnevern – og trygghet i lokalsamfunnet fordi politifolk og brannfolk sørger for hverdagstrygghet i møte med kriminalitet og brann.

De siste årene har vist oss at en politikk for trygghet på alvor må ta inn over seg at virkelig, virkelig alvorlige kriser kan ramme Norge. De høyreekstreme drapene på Utøya og i regjeringskvartalet i 2011 rystet Norge. Korona-pandemien 2020-2022 satte helsevesenet under et voldsomt press, og nedstengningen av samfunnet fikk enorme konsekvenser – økonomisk og for enkeltmennesker. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina ble en kraftig vekker om at krig i Europa ikke bare har preget vår historie, det er også mulig i dag.

Konsekvensene av slike kriser kan være store. Og historien har vist oss at god eller dårlig beredskap har mye å si for hvordan vi rammes.

De siste årene har beredskap kommet høyere opp på den politiske dagsorden, og omfattende satsninger har blitt iverksatt. Gjennom forsvarskommisjonen og den nye langtidsplanen for forsvarssektoren er det satt i gang en kraftig oppskalering av det norske forsvaret. Gjennom totalberedskapskommisjonen sees hele risikobildet i sammenheng, og totalberedskapsmeldingen legger opp til en stor satsning på hele totalberedskapen.

Totalberedskap er at samfunnets samlede beredskapsressurser organiseres målrettet og koordinert for å møte samfunnets helhetlige risikobilde. Den norske beredskapen er ikke noen andre eller noen i uniform. Beredskapen er oss alle. En lang rekke aktører spiller en stor og viktig rolle for beredskap for og håndtering av større kriser – forsvar, politi, frivillighet, tilsynsmyndigheter, kommuner, sivilforsvar, sykehus og lokalt næringsliv – for å nevne noe. Men hvordan oppleves den nye beredskapssituasjonen og politikken for styrket beredskap på arbeidsplassene? Hvor sterkt er arbeidstakerne involvert i beredskapsplaner og prosesser? Og hva ser de tillitsvalgte som utfordringer med beredskapen i dag?

Dette notatet ser på hvordan beredskapssituasjonen oppleves på arbeidsplassene, basert på dybdeintervjuer med tillitsvalgte i ulike virksomheter i statlig sektor og statlig eide virksomheter. Virksomhetene er i kategoriene velferd, infrastruktur, beredskap og forvaltning.

Hvordan beredskapssituasjonen oppleves fra et tillitsvalgtperspektiv er viktig, fordi det viser hvor sterkt beredskapsløftet er forankret ute i de virksomhetene som faktisk skal håndtere kriser som cyberangrep, pandemi, sabotasje og terror, og i de virksomhetene som skal holde hjulene på det norske samfunnet i gang på tross av krisene.

Notatet består av tre deler. Først om utviklingen i trusselbildet over tid. Deretter om endringen i beredskapspolitikken. Så om hvordan trusselsituasjonen og beredskapspolitikken oppleves på arbeidsplassene.

Endring av risiko- og trusselbilde

Ulike alvorlige kriser kan ramme folk, samfunn og staten Norge. De siste årene har vi sett at svært alvorlige hendelser kan ramme oss. Men er trusselen større enn før? Er risikoene annerledes nå enn tidligere? I dette kapitlet viser vi hvordan risiko- og trusselbildet utvikler seg over tid, med særlig vekt på de siste fem årene.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen

Sikkerhetspolitikken handler om staten Norge sin suverenitet, integritet og handlefrihet. Det er mange forhold som kan påvirke Norges sikkerhet, som spionasje, terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og ulike former for konflikt mellom stater.

Gjennom Etterretningstjenestens årlige, åpne trusselvurderinger – Fokus – kan vi gi et bilde av hva som har vært de sentrale utviklingstrekkene i den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge de siste årene:1

• Økt spenning i forholdet til Russland. Særlig etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har det vært en eskalering i den russiske trusselen. Dette kommer til uttrykk gjennom økt russisk øvingsaktivitet nær Nato-land og mer aggressiv russisk påvirkningsvirksomhet – herunder informasjonsoperasjoner og desinformasjon for å svekke vestlig samhold og støtte til Ukraina. I flere år har Russland også kartlagt norsk petroleumsindustri. Mer generelt har Russland over tiår opparbeidet seg en evne knyttet til å rekognosere og sabotere undervannsmål.
  
• Kina har økt interesse for global innflytelse. Kina, som Russland, søker en verdensorden med redusert amerikansk innflytelse og større plass for russiske og kinesiske interesser. Kina har opparbeidet seg en ledende posisjon på innen flere kritiske teknologier, som 5G, halvledere og kunstig intelligens. Kinas interesse for teknologi har også ført til stor kinesisk interesse for norske virksomheter som besitter kompetanse og teknologi.
  
• Cyberangrep, nettverksoperasjoner og teknologisk spionasje har blitt mer sofistikert og utbredt. Cybertruslene fra andre stater har blitt preget av stadig mer koordinerte, effektive og målrettede operasjoner rettet mot norsk statsforvaltning, militære kapasiteter og virksomheter med unik teknologi og kompetanse. Denne formen for sammensatt virkemiddelbruk har blitt en sentral del av Russlands bredere militær- og påvirkningsstrategi.
  
• Mindre forutsigbarhet. Det sikkerhetspolitiske bildet har de siste årene blitt mer komplekst og uforutsigbart, med økt fare for misforståelser og eskalering mellom stormaktene. Stormaktsrivaliseringen har tatt seg opp, med spesielt stor eskalering etter Russlands fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022. E-tjenesten peker også på at krigen mellom Israel og Hamas har stort radikaliseringspotensial og bidrar til å øke terrortrusselen i Europa. Det internasjonale samarbeidsklimaet er blitt dårligere.
  

Den sikkerhetspolitiske situasjonen bidrar til økt risiko for en del typer kriser.

Både Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste peker på økt risiko for hendelser som cyberoperasjoner og digitale angrep, sabotasje, rekruttering av menneskelige kilder, påvirkningsoperasjoner og fordekte anskaffelsesforsøk. Trusselbildet knyttet til dette har særlig blitt skjerpet etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022. Helt konkret skriver PST i sin nasjonale trusselvurdering for 2025 at det er økt sabotasjetrussel fra Russland.2 Også etterretningstrusselen fra Kina har økt over tid, i takt med et forverret forhold mellom Kina og Vesten.

Totalberedskapskommisjonen peker også på at økt geopolitisk spenning vil kunne gjøre store kriser vanskelige å håndtere.3 For eksempel vil det være vanskeligere å håndtere en global svikt av kornproduksjon hvis også verdenshandelen svikter.

Andre kriser

Mange alvorlige kriser har ikke sammenheng med sikkerhetspolitikken og forholdet mellom stater. En kategori av kriser er det man kan kalle utilsiktede hendelser. Eksempler på dette er naturkatastrofer, teknisk svikt i vitale systemer eller menneskelige feil. Hvor stor er risikoen for slike hendelser og har risikoen økt?

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) analyserte i 2019 risikoen for en rekke utilsiktede hendelser.4 I figur 1 er ulike utilsiktede hendelser satt opp utfra forventet konsekvens og forventet sannsynlighet. Blant de analyserte scenariene skiller pandemi og legemiddelmangel seg ut som scenarier som både har høy sannsynlighet og store konsekvenser.

I tillegg til scenariene i figur 1 har DSB også gjennomført en analyse om risikoen for strømrasjonering.5 I scenariet iverksettes kraftrasjonering på grunn av en kombinasjon av uvanlig lite nedbør, lav fyllingsgrad i kraftmagasinene og tekniske feil ved enkelte vannkraftverk, samtidig fører en spent internasjonal situasjon til at Norge ikke får importert tilstrekkelig kraft for å kompensere for lav egenproduksjon. Konklusjonen er at scenariet har lav sannsynlighet og middels store konsekvenser.

Risikobildet endrer seg over tid, også på andre områder enn sikkerhetspolitikken. Både for utilsiktede hendelser og for tilsiktede hendelser, altså hendelser som er utløst av aktører med «vond vilje».

Et første eksempel på en slik endring i risiko, er at totalberedskapskommisjonen peker på at klimaendringene påvirker risikobildet. Været blir mer uforutsigbart og ekstreme værhendelser treffer oss på nye måter. Totalberedskapskommisjonen skriver at klimaendringene vil føre til at flom og skred skjer oftere og med større styrke, og dessuten at store skogbranner oppstår oftere enn før.6

Risikoen for pandemier øker. Pandemier er allerede scenariet med anslått risiko i DSBs analyser fra 2019. En mye sitert akademisk studie anslår at sannsynligheten for ekstreme epidemier kan komme til å tredobles i de kommende tiårene.7 Den bratte økningen i risiko knytter seg særlig til menneskeskapte klima- og naturendringer, som for eksempel kan øke kontakten og sannsynligheten for smitte mellom ville dyr og mennesker.

Ikke alle kriser er relatert til den geopolitiske situasjonen eller utilsiktede hendelser. Noen kriser er utført med «vond vilje», men ikke utløst av forholdet mellom stater. Et tydelig eksempel er politisk motivert vold og ekstremisme. Trusselen knyttet til dette beskrives av PST som vedvarende og betydelig, særlig knyttet til høyreekstremisme og ekstrem islamisme, hvor ekstrem islamisme ansees som den mest alvorlige trusselen per 2025. Internasjonalt har ekstrem islamistisk vold økt siden 2022.8

I sum er det altså flere risikoer som har økt for det norske samfunnet de siste årene. Både knyttet til den sikkerhetspolitiske situasjonen, klima, pandemi og noen typer terrorisme og politisk motivert vold.

En skjerpet beredskapspolitikk

Beredskapen har blitt betydelig styrket de siste årene, på flere ulike områder. Blant små og store tiltak kan man finne blant annet forsterkede egenberedskapsråd til befolkningen og at det legges opp til økt matproduksjon på norske ressurser og forbedret utdanning innen brann- og redningsvesenet.

I det store bildet ligger mange av de store og viktige tiltakene på beredskapsfeltet i totalberedskapskommisjonen og totalberedskapsmeldingen, samt i forsvarskommisjonen og langtidsplanen for forsvarssektoren. I dette kapitlet går vi gjennom de viktigste politiske tiltakene herfra.

Totalberedskapskommisjonen og totalberedskapsmeldingen

En rekke forbund i LO gikk i 2018 sammen om å foreslå at det skulle settes ned en egen totalberedskapskommisjon. Dette fikk ikke tilslutning fra daværende regjering, men kommisjonen ble nedsatt noen måneder etter regjeringsskiftet høsten 2021. Kommisjonen ble ledet av tidligere forsvarssjef Harald Sunde og var den første helhetlige gjennomgangen av Norges totalberedskap siden Sårbarhetsutvalget i år 2000. Kommisjonens oppdrag var å se på Norges samlede beredskapsressurser og hvordan de kunne møte det samlede risikobildet.

Helt overordnet pekte kommisjonen på den norske samfunnsmodellen, tillitssamfunnet og en i hovedsak velfungerende akuttberedskap, livredning og redningstjenesten som styrker ved totalberedskapen. Samtidig pekte kommisjonen på for dårlig egenberedskap, dårlig evne til å jobbe tverrsektorielt og for dårlig samarbeid med næringslivet.

Kommisjonen leverte en lang rekke politiske forslag, og mange av disse ble fulgt opp politisk gjennom Totalberedskapsmeldingen, som regjeringen leverte i 2025.

Dette er noen av de viktigste tiltakene som kom i totalberedskapsmeldingen:

Tettere samarbeid mellom beredskapsaktørene. Det etableres en felles rådsstruktur for beredskap på nasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå. Disse rådene skal blant annet bidra til at det utarbeides risiko- og sårbarhetsanalyser og at de ulike aktørene samarbeider bedre. Det finnes allerede slike råd på lokalt og regionalt nivå mange steder, men disse blir nå pålagt. Det utarbeides også en flerårig plan for nasjonale øvelser, for å legge til rette for at flere øvelser og at det øves mer på tvers.

Bedre nærberedskap. I tillegg til lokale beredskapsråd, gjøres det også flere grep for å forsterke nærberedskapen. Herunder å etablere en forsterkningsordning for kommunal krisehåndtering, hvor kommuner raskt skal få støtte utenfra når kriser rammes. Det settes også i gang en økonomisk opptrappingsplan for frivillige beredskapsorganisasjoner – aktører som spiller en svært viktig rolle i beredskapen rundt om i landet.

Bedre beskyttelse av befolkningen. Det kommer et pålegg om tilfluktsrom i nye bygg. I 1998 ble plikten om å bygge tilfluktsrom i nye bygg opphevet, noe regjeringen foreslår gjeninført. Sivilforsvaret, som har beskyttelse av befolkningen i krig som primæroppgave, får en 50 prosent økning i antall tjenestepliktige, fra 8000 til 12000.

Langsiktig løft for beredskapen. Flere grep i meldingen har til formål å gi beredskapen et løft over tid. En langtidsplan for sivil beredskap skal legge til rette for mer langsiktig og helhetlig styring, prioritering og planlegging av sentrale beredskapsressurser over tid. En ny nasjonal sikkerhetsstrategi (lagt fram juni 2025) skal tydelig kommunisere regjeringens syn på nasjonal sikkerhet og hvordan grunnleggende nasjonale verdier kan ivaretas over tid. I tillegg går regjeringen inn for at det regelmessig skal nedsettes en totalberedskapskommisjon, med formål å gjøre en helhetlig vurdering av beredskapen.

Forsvarskommisjonen og langtidsplanen for forsvarssektoren

Parallelt med totalberedskapskommisjonen satte også regjeringen ned en forsvarskommisjon – for første gang siden 1990. Kommisjonen ble ledet av Knut Storberget. Kommisjonen konkluderte med at Forsvaret har bredde, men minimalt med dybde. I tillegg konkluderte de med at Forsvaret ikke er godt nok utrustet for få det vi har til å virke. Kommisjonen foreslo et bredt forsvarsforlik i Stortinget, med et nytt økonomisk ambisjonsnivå for Forsvaret.

Kommisjonen fikk sin oppfølging i et slikt forlik i Stortinget, med enighet mellom samtlige partier om en ny langtidsplan for forsvarssektoren.

Denne langtidsplanen, slik den ble vedtatt, innebar en styrking av Forsvarets økonomi med 600 milliarder over 12 år, tilsvarende at forsvarsbudsjettet i 2036 vil være nesten dobbelt så stort som det var i 2024.

Dette er noen av hovedsatsningene i langtidsplanen:

• Utbedring av kritiske mangler i dagens forsvar, blant annet med vedlikehold av infrastruktur og økte beholdninger på ammunisjon
• En satsing på folk i Forsvaret, blant annet med 4.600 flere vernepliktige, 13.700 flere reservister, 4.600 flere ansatte og et kompetanseløft
• En maritim satsing, blant annet med nye fregatter og ubåter
• En styrking av Hæren og Heimevernet med en økning av antall brigader, og nye kapasiteter som langtrekkende presisjonsild og flere kampvogner
• Innkjøp av langtrekkende luftvern mot ballistiske missiler med kort rekkevidde og en fordobling av kapasiteten i eksisterende NASAMS-luftvern
• Bedre situasjonsforståelse, blant annet gjennom utbygging av satellitt- og dronekapasitet

Beredskapssituasjonen sett fra arbeidsplassene

Til nå har vi sett at flere risikoer har økt betraktelig, og dessuten at det er gjort betydelige politiske tiltak for å styrke samfunnets beredskap i møte med krise og krig.

Et viktig spørsmål er imidlertid hvor godt beredskapsarbeidet er forankret i de virksomheter som skal møte kriser. Denne forankringen er viktig både for de mange virksomhetene som selv spiller en rolle i totalberedskapen, altså vårt felles beredskapsapparat, og for virksomheter mer generelt. Det siste fordi alle virksomheter kan treffes av en krise, og har da ansvar for krisehåndtering selv.

Forankringen i organisasjonen er viktig fordi det ikke bare er ledelsen eller beredskapsansvarlig i virksomheten som i praksis vil være de som håndtere krisen. Det er byråkrater, offiserer, helsefagarbeidere, sosionomer og politifolk som i praksis står for totalberedskapen i Norge, eller som kommer til å stå i krisene som treffer deres arbeidsplass.

Det hersker betydelig usikkerhet i den norske befolkningen om hva skal gjøre som enkeltperson, hvis en alvorlig krise rammer. Trass at tendensen har vært positiv over tid, er det fortsatt bare litt over halvparten av den norske befolkningen som har tenkt gjennom hva de skal gjøre ved et lengre bortfall av strøm.9

Dette gjelder ikke bare på fritiden – det er også stor usikkerhet i befolkningen om hvilke oppgaver og plikter man har på jobben hvis krise eller krig rammer. I en undersøkelse gjort på oppdrag fra LO i 2024 svarer 76 prosent at de hverken vet hvor de som arbeidstakere skal møte opp eller hva som er deres plikter og oppgaver dersom en krise eller en krig inntreffer.10

Disse funnene står i kontrast til ambisjonen i Nasjonal sikkerhetsstrategi, lansert våren 2025, hvor regjeringen gir den strategiske hovedretningen for arbeidet med Norges sikkerhet.11 Her heter det tydelig at vi alle må bidra. Regjeringen har det overordnede ansvaret, men hele samfunnet må bidra og flere må bruke mer tid og ressurser på sikkerhet. I strategien er en av tre hovedprioriteringer at vi må gjøre samfunnet mer motstandsdyktig. Og, heter det i Nasjonal sikkerhetsstrategi, innsatsen må være felles:

På denne bakgrunn har Tankesmien Agenda gjennomført intervjuer blant tillitsvalgte i ulike virksomheter i staten og statlig eide selskaper høsten 2025.

Tillitsvalgtes syn på beredskapssituasjonen gir viktig informasjon nettopp om hvor godt beredskapssatsningen er forankret ute i virksomhetene. Tillitsvalgte har god oversikt over egen virksomhet, er typisk koblet på viktige prosesser i virksomheten – og tillitsvalgtapparatet er også en viktig inngang nettopp til å forankre beredskapsarbeidet. Totalberedskapskommisjonen skriver blant annet om beredskap og partssamarbeid i arbeidslivet at «partssamarbeidet bidrar til at viktige beslutninger som berører mange, er bredt forankret. Dette gir legitimitet.» I LOs tillitsvalgtspanelfor 2020 og 2021, midt under koronakrisen, svarer over 80 prosent av de tillitsvalgte begge år at de var enige i påstanden at «Samarbeid mellom tillitsvalgte og arbeidsgivere bidrar til å redusere de negative konsekvensene av krisa».12

Undersøkelsen bygger på intervjuer med tillitsvalgte i 10 virksomheter og ulike deler av staten og statlig eide virksomheter:

• 2 tillitsvalgte fra sentralforvaltningen
• 3 tillitsvalgte fra helse, omsorg og undervisning
• 3 tillitsvalgte fra beredskapsvirksomheter
• 2 tillitsvalgte fra infrastrukturvirksomheter

Intervjuene har blitt gjennomført over telefon eller gjennom fysiske møter høsten 2025.

Disse virksomhetene spiller enten en rolle i beredskapen som rene beredskapsaktører, som del av totalberedskapen i bredere forstand eller fordi de kan bli rammet av kriser selv.

I det følgende vil vi gå gjennom funnene fra undersøkelsen.

Det første funnet i undersøkelsen er at bevisstheten om beredskap har økt over tid på arbeidsplassene. De tillitsvalgte vi har intervjuet oppgir gjennomgående at det er økt bevissthet rundt beredskap i deres virksomhet. Flere bruker ordelag som «nye tider» og «et taktskifte». Det er særlig den sikkerhetspolitiske situasjonen som er utløsende, med Russlands fullskala angrepskrig mot Ukraina i 2022.

For virksomhetene i forsvarssektoren eller i totalforsvaret, altså virksomheter med konkrete støttefunksjoner for Forsvaret i en krig, peker tillitsvalgte på at den sikkerhetspolitiske situasjonen setter helt konkrete nye rammer for deres arbeid. Der hvor det tidligere var mer vekt på fredstidsoppgaver og de nedre eller midtre delene av krisespekteret, er krig nå tydeligere til stede som et scenario. Denne dreiningen i virksomhetenes fokus gjenspeiler utviklingen på det politiske nivået, slik det for eksempel kommer til uttrykk i totalberedskapsmeldingen, hvor regjeringen fastslår at også scenarier høyt i krisespekteret, som «sammensatte trusler, sikkerhetspolitisk krise, væpnet konflikt og i verste fall krig», skal legges til grunn for arbeidet med beredskap.13

For virksomheter som har noe annet enn beredskap som en av sine hovedoppgaver, er den sikkerhetspolitiske situasjonen mer en bakgrunnsfaktor. Tillitsvalgte i slike virksomheter peker på hvordan den sikkerhetspolitiske situasjonen likevel preger risikobildet for deres virksomhet, da i form av det som kalles sammensatte eller hybride trusler, altså tilfeller hvor det brukes ulike slags virkemidler, ikke bare de rent militære, for å oppnå militære og politiske mål. Tillitsvalgte som vi har intervjuet peker på konkrete eksempler fra virksomhetene sine med fordekket informasjonsinnhenting og cyberangrep – som også er to eksempler på trusler som PST beskriver som tiltakende i sin nasjonale trusselvurdering.14 En tillitsvalgt sier: «Når vi ser på den hybride trusselen vi står overfor, så er både årvåkenheten høyere og vi tar nye hensyn som virksomhet».

Det er ikke bare den sikkerhetspolitiske situasjonen som har bidratt til økt fokus på beredskap i virksomhetene. De tillitsvalgte peker også på endringer i andre deler av risikobildet. Med koronapandemien ble beredskap ikke bare et teoretisk spørsmål, men gjorde beredskap praktisk relevant på en helt ny måte. En tillitsvalgt sier: «Jeg har vært i virksomheten i over ti år, og har aldri opplevd den type fokus på beredskap som vi fikk med pandemien». Med terrorangrepet på Utøya og regjeringskvartalet 2011 har det også blitt økt fokus på terrorisme i det norske samfunnet, og dessuten flere angrep siden med dødelig utfall. En respondent nevner at de deltar jevnlig i PLIVO-øvelser («Pågående livstruende vold»), en prosedyre som ble innført etter 22. juli. Her spiller nødetatene spiller den viktigste rollen, men hvor også andre aktører kan bli dratt inn.

Det risikobildet som beskrives av de tillitsvalgte er ikke helt enhetlig på tvers av virksomhetene i undersøkelsen. De fleste nevner særlig risiko som direkte angår virksomheten selv, heller enn risiko for kriser som kan ramme hele samfunnet. For eksempel risikoen for IKT-hendelser for virksomheter innen offentlig saksbehandling, eller risikoen for naturhendelser for infrastrukturvirksomheter.

Involvering av tillitsvalgte i beredskapsarbeidet

Det andre funnet i undersøkelsen er at det er varierende i hvilken grad tillitsvalgte er involvert i beredskapsarbeidet.

I Nasjonal sikkerhetsstrategi heter det at hele samfunnet skal med i beredskaps- og sikkerhetsarbeidet, og gjennom ansvarsprinsippet i beredskap, har virksomheten som har ansvar i en normalsituasjon, også ansvar for kriseberedskap innenfor samme område.

Når vi har intervjuet tillitsvalgte i arbeidet med dette notatet, peker de tillitsvalgte på at det er særlig tre måter at tillitsvalgtsystemet bidrar til å styrke beredskapen på arbeidsplassen:

1. Tillitsvalgte kan bidra med informasjon som ledelsen ikke nødvendigvis besitter selv. Det kan gi praksisnær kunnskap om hvilke ressurser organisasjonen besitter, hvilke sårbarheter man har og hvordan man kan bli bedre rustet for kriser. Tillitsvalgte kan også, om terskelen er lav for å si ifra, bidra til mer ufiltrert informasjon fra de ansatte enn hva den enkelte ansatte nødvendigvis tar opp med ledelsen selv.
2. Tillitsvalgte kan bidra til rettferdig fordeling av byrder. Beredskapsbeslutninger kan innebære betydelige konsekvenser for arbeidstakerne, i form av hvilken risiko man aksepterer å lever med som organisasjon, arbeidstid og omdisponering eller belastninger. Rettferdighet bidrar til legitimitet og at beslutninger har effekt.
3. Tillitsvalgte kan bidra med et nettverk ute i organisasjonen som kan støtte ledelsen i formidling av informasjon knyttet til beredskap og kriser. Særlig er dette en støtte i store virksomheter, der avstanden fra førstelinje til toppledelse kan være stor.

I intervjuene er det varierende i hvilken grad spørsmål om risiko, sikkerhet, sårbarhet og beredskap er tema mellom partene.

Det er flere gode eksempler på partssamarbeid rundt ulike sider ved beredskap. Et av dem er NAV under koronapandemien, som er gjengitt i tekstboks.

I virksomheter hvor det er godt partssamarbeid rundt beredskapsspørsmål synes en av nøkkelfaktorene å være at ledere sine virksomheter både er opptatt av beredskap og sikkerhet, og samtidig er opptatt av partssamarbeid. En tillitsvalgt i undersøkelsen peker konkret på at hovedavtalen (avtalen om de grunnleggende spillereglene i arbeidslivet) praktiseres godt på beredskapsområdet og at ulike viktige sider ved arbeidet med beredskap er tema på hovedavtalemøtet i virksomheten, men: «tilliten vi har mellom tillitsvalgte og ledere er viktig. Du trenger ikke alltid en formell kanal».

Samtidig er det flere av de tillitsvalgte i undersøkelsen som forteller at de i liten grad har beredskap oppe i formelle samarbeidsfora mellom tillitsvalgte – og i flere virksomheter beskriver de tillitsvalgte at det er mer et tema som blir orientert om, enn hvor tillitsvalgte blir inkludert i diskusjoner. En tillitsvalgt sier: «Jeg spurte andre tillitsvalgte i forbundet om de hadde vært involvert sammen med virksomhetene for å lage en beredskapsplan. Ingen av dem hadde vært det.» En annen sier: «Jeg føler ikke sikkerhet og beredskap har vært et viktig spørsmål mellom partene.»

Forbedring av beredskapen

I tillegg til spørsmål om forankring av beredskapsarbeidet på arbeidsplassen, spurte vi de tillitsvalgte i undersøkelsen om hva de tenkte var utfordringer som må løses for å styrke beredskapen.

En gjennomgående tilbakemelding fra de tillitsvalgte var en bekymring for manglende ressurser til å være beredt på kriser som kan ramme.

En første type bekymring for ressurser, er den som gjelder å håndtere beredskapsoppgaver på toppen av en allerede presset normalsituasjon. En tillitsvalgt i helsesektoren beskriver det slik:

Virksomheter i statlig sektor spiller ulike roller i forebygging og krisehåndtering for små og større kriser. Alt dette krever ressurser. Men det er også et spørsmål om klare å holde egen virksomhet i gang når kriser rammer. En gjennomgående tilbakemelding er at kontinuitet i drift vil kunne være en utfordring i lengre kriser – for eksempel lengre perioder uten tilgang på elektrisitet. «Totalt sett mangler vi det nødvendige for en lengre krise», sier en tillitsvalgt.

En annen type bekymring for ressurser, gjelder sivil sektor sin rolle i totalforsvaret. Hvis en sikkerhetspolitisk krise eller en krig rammer Norge, spiller mange ulike deler av samfunnet en rolle for å støtte forsvaret av landet. Det er dette som er totalforsvaret. For eksempel har ikke forsvaret sine egne sykehus, veier, vannforsyning eller elektrisitetsforsyning – men er avhengig av at sivil sektor leverer på dette.

Flere av de som er intervjuet peker på at deres virksomhet spiller en viktig rolle i totalforsvaret, men at de ikke har ressursene til å møte forventningene. «Vi har alt for få ressurser til å håndtere forventningene vi får i tildelingsbrevene fra departementet. Det må komme flere folk og ressurser», påpeker en tillitsvalgt. Ambisjonene og den politiske viljen beskrives som på riktig nivå, men ressursene henger etter. «Det må bevilges mer penger til sivil beredskap. De står på ingen måte i stil til forsvarsmidlene. Blir en klar ubalanse.»​, sier en annen tillitsvalgt.

En tredje type bekymring for ressurser er den som gjelder forsvarssektoren selv. Gjennom Forsvarsløftet har Forsvarets økonomi blitt kraftig styrket, med et mål gjennom Nato om at vi skal bruke 3,5 prosent av BNP på forsvar. Gjennom langtidsplanen for forsvarssektoren (LTP) legges det blant annet å utbedre kritiske mangler, en kraftig personellvekst, fornyelse på maritim side, styrking av landmakten, utvidelse av Heimevernet – med mer. De tillitsvalgte i forsvarssektoren som vi har intervjuet i forbindelse med denne undersøkelsen understreker at det aller viktigste vi kan gjøre i møte med den sikkerhetspolitiske situasjonen, er å sørge for å følge opp langtidsplanen. Men de uttrykker også en bekymring for om ressursene vil bære like langt som var planen i utgangspunktet, og om målene i langtidsplanen nås med dagens finansiering – særlig på grunn av en kraftig økning i prisen på forsvarsmateriell.

En annen tilbakemelding fra flere av de tillitsvalgte er utfordringer med samvirke, samordning og samarbeid på tvers av aktører.

Betydningen av samvirke har over tid blitt sterkt vektlagt i beredskapen. Etter 22. juli-angrepene var Gjørv-kommisjonen sterkt kritisk til evnen til samarbeid og koordinering. Forskningen på oppfølgingen etter 22. juli peker også på at disse utfordringene ikke har blitt løst.15 Silotenkning og manglende evne til samhandling forringer beredskapsressursene vi besitter.

Det har blitt innført et eget samvirkeprinsipp i beredskapen fra 2012, hvor alle virksomheter har et selvstendig ansvar for å sikre best mulig samvirke innen forebygging, beredskap og krisehåndtering.

Blant de tillitsvalgte i undersøkelsen peker flere på et klare utfordringer med samvirke, samordning og samarbeid for egen virksomhets del. En formulerer det slik: «Både i og utenfor krise er det tette skott og for dårlig samarbeid, for dårlig kontakt mellom virksomheter», og argumenterer for at dette er noe viktigste for å styrke beredskapen – flere øvelser, møter og samarbeidsarenaer mellom de ulike virksomhetene som skal forebygge og håndtere kriser. I en annen virksomhet sier den tillitsvalgte at: «Når man sitter på hver sin tue med hvert sitt budsjett og hvert sitt regnskap og hver sine beredskapsplaner, så blir det jo vanskeligere. Og den ene vet jo kanskje ikke hva den andre gjør.»

Over tid har det skjedd en fragmentering og oppsplitting i offentlig sektor. Der det tidligere var helhetlige organisasjoner, har det flere steder blitt oppdelt i bestiller- og utførerenheter eller på andre måter oppdelt i mer spesialiserte enheter. I noen tilfeller har oppgaver som tidligere ble utført internt, satt ut til private aktører. I andre tilfeller har fragmenteringen skjedd innenfor det offentlige.

Oppsplitting kan gjøre koordinering og samvirke mer krevende. I undersøkelsen peker tillitsvalgte som trekker opp dette som et problem, på flere typer av årsaker til at det blir mer krevende å koordinere med flere aktører:

1. Aktører skyver oppgaver over på hverandre i møte med kostnadspress. Det skaper mer uklarhet om ansvar, noe som kan bli satt på spissen i en krise
2. Ulike aktører har ulike hovedmål. Det gjør samhandling mer krevende og det kan ta lengre tid å «stokke beina» i en krise
3. Når aktørene er sideordnet heller enn underordnet hverandre, må avklaringer skje i dialog heller enn på ordre. Også det bidrar til at prosesser går saktere under en krise.
4. Selv om aktørene er samkjørt i det store, skal det mer til for at alle små beslutninger som gjøres i organisasjonene også er det
5. Situasjonsforståelsen er ikke nødvendigvis den samme når krisen rammer

Avslutning

Norge er et trygt land å bo i, med et sterkt beredskapsapparat. Men i dette notatet har vi sett at flere av risikoene vi står overfor som samfunn, har økt de siste årene. Det er mange alvorlige kriser som kan ramme oss, og noen risikoer kan beskrives som betydelige og vedvarende, som trusselen fra høyreekstrem og islamistisk vold. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 og en mer usikker sikkerhetspolitisk situasjon, gjør at det er større risiko for hybride angrep i Norge – som cyberangrep og sabotasjeaksjoner. Også risikoen for klimarelaterte naturhendelser og pandemier øker over tid.

Er beredskapen for svak, kan det blant annet få alvorlige konsekvenser for liv og helse, samfunnsstabilitet og økonomi.

Beredskapspolitikken har blitt betydelig styrket over tid. Gjennom en ny langtidsplan for forsvarssektoren legges det opp til en dobling av forsvarsbudsjettet, med innkjøp av alt fra ammunisjon til fregatter og ubåter og en betydelig økning i antall ansatte. Gjennom totalberedskapsmeldingen innføres det en rekke tiltak blant annet for tettere samarbeid mellom beredskapsaktørene og bedre beskyttelse av sivilbefolkningen i krig.

Som del av dette notatet har vi intervjuet tillitsvalgte i staten og statlig eide virksomheter. Undersøkelsen viser at bevisstheten om beredskap har økt over tid i virksomhetene, særlig etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022.

Trass den økte bevisstheten er det varierende i hvilken grad de ansatte er involvert i beredskapsløftet gjennom de tillitsvalgte. Dette er et problem, fordi tillitsvalgte kan bidra med bedre informasjonsgrunnlag for beslutninger, til at ulike hensyn blir bedre ivaretatt og til å formidle informasjon ut. Som totalberedskapskommisjonen formulerer det: «Partssamarbeidet bidrar til at viktige beslutninger som berører mange, er bredt forankret. Dette gir legitimitet.»

Undersøkelsen viser også to utbredte bekymringer blant de tillitsvalgte knyttet til beredskapspolitikken. Det første gjelder ressurssituasjonen, hvor det i flere virksomheter allerede er en presset situasjon til daglig og hvor forventningene til beredskapskapasitet oppleves større enn ressursene. Særlig løftes det en bekymring for kriser av lengre varighet. Den andre bekymringen gjelder samordning og samvirke i en fragmentert offentlig sektor, som blant annet gjør at det vil ta lengre tid å «stokke beina» i en krise.

I sum viser notatet at det fremdeles er en jobb å gjøre før ambisjonene i Nasjonal sikkerhetsstrategi om et felles løft for beredskapen er realisert – som det heter i strategien: «Hele samfunnet må med – fra de øverste statsorganer, til næringslivet, fagbevegelsen, frivilligheten, kommuner og den enkelte innbygger».